I likhet med Misjonssambandet ber jeg dere lytte til noen tanker jeg har gjort meg som lege gjennom et langt liv. Hvilken stor livskrise en kristen med homofil legning kan komme ut i, ble jeg konfrontert med allerede i min turnustid som ung lege. En varm kristen homofil kvinne hadde fulgt det daværende offisielle syn i kirken om å gifte seg heteroseksuelt. Det er vanskelig å beskrive den dype smerten hun opplevde i et samliv som for henne var naturstridig og uutholdelig, så en opprivende skilsmisse og deretter en håpløs søken etter sjelesørgerisk trøst hos en "rett-troende" prest i Den norske kirke.
I tillegg til mine tanker og refleksjoner om tolkningen av "Bibelens klare ord", har jeg to viktige spørsmål som jeg håper kan bli besvart i uttalelsen fra dere.

Hva er "Bibelens klare ord"?

Jeg har gjennom mange år grublet på hva Bibelen sier om dette, og er kommet til at det i Bibelen ikke står noe som behøver å bety at homofilt samliv er imot Guds vilje. Hvis du er en av dem som er uenig med meg i dette, vil jeg gjerne at du skal lese begrunnelsene for mitt standpunkt, og gi meg tilbakemelding hvis:

1. Du er sikker på at mine tanker strider mot den fornuft Gud har gitt meg.
2. Du tror du har tanker som kan overbevise meg om at jeg helt sikkert tar feil.

Før jeg beskriver mine tanker må jeg presisere at jeg selvsagt ikke mener at dine tanker behøver å stride mot fornuften selv om du har kommet til en annen konklusjon enn meg. Se kommentar 1) nedenfor. Du er også velkommen til å smile og (skratt)le av mine tanker ( -en god latter er visst fortsatt helsebringende -). Historien viser oss at fornuftige tanker som er helt nye, gjerne først blir møtt med latter ( jeg gjetter at utsagnet om at jorden var rund, først ble ledd av), deretter blir de motarbeidet, og så en selvfølgelighet.

Kommentar 1): Som mennesker forstår vi stykkevis og delt. Dessuten er vi genetisk forskjellige, vi er utsatt for diverse fysiske påvirkninger både før og etter vi er født (f.eks. miljøgifter, infeksjoner og skader) og vi preges alle av det sosiale og kulturelle. Jeg kan av og til føle meg helt skremt av en tanke som på meg virker svært fornuftig: Hadde jeg vært født inn i en "rett-troende" muslimsk familie som hadde sitt sosiale nettverk blant "liketroende", er det ikke usannsynlig at jeg ville ha meninger som omverdenen betraktet som fundamentalistisk. Kanskje hadde jeg godtatt at min datter måtte drepes for å bevare familiens ære, fordi "de lærde" hadde overbevist meg om at det er rett utfra Koranen. Det sies at "hører du en løgn 20 ganger, tror du på den" (jfr. hvordan det tyske folk ble forført av Hitlers løgner). Omvendt lar jeg meg trøste av å tenke at "hvis du hører en sannhet 20 ganger, vil du kanskje begynne å tro på den". Vi har også eksempel på at fornuften kan gi usant svar: Da de første mennesker på jorden begynte å hevde at jorden var rund, var det naturlig å stemple det som usant utfra den oppfatning som menneskeheten alltid hadde hatt. Man kunne jo med sine sanser se at jorden var flat, trodde de. Det var absolutt ikke noe fornuftsstridig i at de trodde det. Men påstanden om at jorden var rund ble selvsagt svært skremmende for de som hadde studert Bibelen grundig. Der tales det mange ganger om både jordens ende og verdens ende. Noen av bibelversene ser ut til å peke mot endetidene, men det er rikelig med eksempler på at det må være tale om geografiske forhold, t.eks. 5.Mos 28,49, Job 37,3, Sal 19,5 og 72,8, Sak 9,10, Jes 24,16 og 41,9, Jer 25,31 og 31,8. I NT finner vi uttrykket "jordens ende" både i Matt 12,42 og Luk 11,31, begge steder i sitat fra Jesu munn. I Bibelen skrives det også om "de fire verdenshjørnene" (Esek 37,9, Matt 24,31, Mark 13,27 og Åp 20,8). Vår fornuft tilsier at en rund jord (kule) ikke har ender og hjørner. Hvis datidens lærde også vektla innholdet i Matt 5,18 (- skal ikke den minste bokstav eller en eneste tøddel i loven forgå - før alt er skjedd) og i Luk 16,17 (som begge er sitater fra Jesu egen munn), er det ikke rart at datidens "rett-troende" følte sitt trosgrunnlag truet. Det er helt forståelig at den nye viten ble motarbeidet og fordømt.

Blant argumentene mot homofilt samliv legger enkelte stor vekt på skapelsesberetningen -"til mann og kvinne skapte han dem - - og de to skal være ett" (1 Mos.1,27 og 2,24). Det begrunnes med at siden de homofile ikke står beskrevet i skapelsesberetningen, kan de ikke høre med til Guds skaperverk. Når vi vet hvor mye Gud har skapt som ikke står beskrevet i Bibelen, virker dette argumentet søkt på meg. (Skyldes det mangel på nok gode argumenter for sitt syn)? Det ser ut til å være vanskelig nok å bli enige om hvordan vi skal tolke det som står i Bibelen, om vi ikke også skal begynne å diskutere og vektlegge ting som ikke står i Bibelen. Liljer står f.eks. omtalt mange steder i Bibelen, mens blåklokker ikke står beskrevet. Skal vi av den grunn regne blåklokkene som ikke-eksisterende eller i alle fall mindreverdige i forhold til liljene? Skal vi ikke godta de homofile som fullverdige mennesker, siden de ikke ønsker å være ett med en av det annet kjønn. Da må vel også sølibatet være mot Guds gode vilje, og da blir vel ikke mennesket helt etter Guds vilje før det har hatt sitt første samleie? Skal homofile forhold dømmes som syndige fordi de ikke står omtalt i skapelsesberetningen? Skal alt vi gjør som ikke står beskrevet i Bibelen regnes som synd? Noen mener kanskje at de homofile ikke eksisterer, siden vi ikke har funnet noe avvik i genene deres. Se kommentar 2). Men hva skal vi da si om hermafrodittene? Dette omtales nærmere senere.

Kommentar 2). Medisinske genetikere regner det som sannsynlig at den homofile legning er knyttet til en kombinasjon av forandringer i flere forskjellige gener. Derfor må vi regne med at det kan ta lang tid før en slik genetisk kartlegging blir klar. Jeg mener dessuten at spørsmålet om homofili er genetisk eller miljømessig betinget er av underordnet betydning i forhold til etikken rundt dette. Jesus møtte alle mennesker med kjærlig omsorg og hjelp uten å spørre om de hadde genfeil eller var skadet i fosterliv eller etter fødsel.

De som ikke aksepterer homofil praksis argumenterer med at de ikke kan bortforklare noe som står i Bibelen. Når det gjelder skapelsesberetningen kan det ikke være noe problem. Det står jo intet om at Gud ikke skapte f.eks. hermafrodittene eller mennesker med diverse kromosom-avvik som de med Down`s syndrom osv. Det som ikke står skrevet, trenger ingen bortforklaring. Vanskeligere blir det når vi kommer til det som står skrevet i Bibelen, f.eks. om jordens ende og de fire verdenshjørnene. Dette har vi løst ved å si at "Bibelen er ingen lærebok i naturvitenskap". Derimot hevdes det at moralske spørsmål ikke kan bortforklares. Men hva skal vi da si til fortellingen om Onan (1 Mos 38,9-10)? Herren lot han dø, fordi han hadde spilt sin sæd på jorden istedenfor å gjøre sin brors enke gravid. Det er intet som tyder på at Gud var vred på Onan fordi han hadde lystfølelse/glede av å ha seksuell omgang med sin brors enke. Synden var at han praktiserte coitus interruptus (avbrutt samleie) og ikke gjorde henne gravid. Dette er en moralsk praksis som vi alle er enige i at vi ikke kan påby i dag. Se kommentar 3)

Kommentar 3):For meg ser det ut til at alt seksualliv som ikke var åpent for befruktning ble i GT beskrevet som en "vederstyggelighet for Herren". Da måtte naturligvis homoseksuelle handlinger fordømmes, og i likhet med Onan fortjente en mann som lå med en menstruerende kvinne å straffes med døden. I 1 Mos 1,28 står det: "Gud ….sa til dem: "Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere!". Men det står ikke noe om hvor lenge dette påbudet skulle gjelde. Vi kunne tenke oss at den dagen det var "passelig fullt" på jorden ville påbudet oppheves. Men hvordan skal vi avgjøre når tid Gud synes det er "passelig fullt" på jorden? Hvordan kan vi være sikre på at det skjedde akkurat da Jesus ble født eller mens han levde? Kunne det tenkes at påbudet skulle gjelde en tid videre også etter at Jesus var død, for at det skulle være nok budbringere til å forkynne det glade budskap til hele verden. I så tilfelle er det ikke til å undres over at homoseksuelle handlinger fordømmes også i NT. Poenget mitt er at intet menneske på jorden har monopol på å bestemme hva Gud mener om lengden på dette tidsperspektivet. Men i kjærlighetsbudets overlys, tror også jeg at dette påbudet må ha sin tidsbegrensning. Slik som jorden til dels er blitt overbefolket, tror jeg at det ikke lenger er et krav fra Gud om at mest mulig sæd skal gå til forplantning.

Vi trenger altså en bortforklaring angående et moralsk spørsmål. Det prøver noen å løse ved å si at det bare er de moralspørsmål og leveregler i GT som bekreftes i NT som har gyldighet for oss.
Om vi ser nærmere på moralspørsmål i NT kan vi t.eks. fokusere på gjengifte av skilte heterofile. Til tross for klare bibelord (t.eks. Matt 5,32, Mark 10,11-12, Luk 16,18 og 1 Kor 7,10-11) lar vi ikke dette bli avgjørende for kirkens syn. Da er kirken med på å bortforklare noe som står i NTom et moralsk spørsmål (riktignok med en "menneskebestemt sperregrense" på to år før gjengifte). Kan kirken ha vektlagt kjærlighetsbudet så sterkt at det overstyrer og bortforklarer "Bibelens klare ord"? Ca. 90 % av alle kristne i Norge vil kanskje regne seg som heterofile, og de kan ikke utelukke at de kan komme opp i en situasjon hvor en slik bortforklaring kan bli "gull verdt for dem", for det er jo "ikke godt for mennesker å leve alene"! Men det kan det jo ikke være for de homofile heller. Se for øvrig kommentar 4).

Kommentar 4): Et moralsk spørsmål i NT som kirken synes å neglisjere (fordi det er så vanskelig å snakke om?): Jesu ord til den rike mannen (Matt 19,21, Mark 10,21, Luk 12,33 og 18,22). Da jeg nevnte dette for en kristen venn som mener homofilt samliv er synd, svarte han at dette var noe Jesus sa fordi han visste at det var denne mannens rikdom som hindret ham i å følge Jesus. Hvis denne tolkningen er rett, kunne vi trøste oss med at da gjaldt det ikke oss. Men da er det umulig å forsvare en åpenbar inkonsekvens: Hvorfor skulle disse fire bibelversene gjelde bare den ene personen det var sagt til, samtidig som vi hevder at det Paulus skrev i sine brev gjelder alle mennesker? Skal vi ikke vektlegge Jesu ord minst like mye som Pauli ord? Er det bygd på "Bibelens klare ord" at versene skal forskjellsbehandles slik? Når vi ser at disse Jesu ord er referert fire steder i Bibelen, synes jeg det er grunn til å tro at evangelistene må ha oppfattet dem som så viktige at de måtte fortelles til flere enn den ene mannen han sa det til. Paulus må jo også ha oppfattet et slikt budskap som viktig siden han skriver til så mange menigheter og fordømmer pengejag: Til korinterne: "Det jeg mente, var at dere ikke skal omgås en som går for å være en kristen bror, men …er pengegrisk….Et slikt menneske skal dere heller ikke spise med" (1.Kor 5,11). Til efeserne: "…pengejag må det ikke en gang være tale om hos dere; slikt sømmer seg ikke for kristne." (Ef 5,3) Til kolosserne: "Så la da det jordiske i dere dø:….pengejag, som ikke er annet enn avgudsdyrkelse." (Kol 3,5) Til Timoteus: "Derfor må en tilsynsmann være….overbærende, ikke kranglevoren eller pengekjær." (1 Tim 3,2-3). Peter advarer også: "…De forfører ubefestede sjeler, og de kan kunsten å kare til seg. Under forbannelse er de!" (2 Pet 2,14). Dette er bare en liten del av alle de bibelordene som handler om vårt forhold til penger, og de er lette å forstå. Når budskapet ble sendt til så mange menigheter, er det vanskelig å tenke seg at det ikke skulle gjelde også for Jesu kirke i Norge i 2005. Når vi ser på statussymbolene som vi kristne omgir oss med, kan vi virkelig undres. Se t.eks. på bilparken utenfor kirkene våre en søndag formiddag. Selv de med de dyreste og mest status-givende bilene, blir ikke avvist fra nattverdbordet, og heller ikke spurt om de har forsetter om å kvitte seg med sine luksus-biler. En som lever i homofilt partnerskap og kommer i loslitte klær og per sykkel eller EL-bil, tror jeg er minst like verdig til å gå til nattverd. Men hvorfor har vi så lite fokus på vårt forvalteransvar i vår kirke? Har vi dårlig samvittighet? Ønsker vi å få folks oppmerksomhet rettet mot andre som utfra uklare bibelvers kan være syndere (til forskjell fra oss)?

Det som stadig diskuteres er relevansen i fordømmelsen av homoseksuelle handlinger, t.eks. i Rom 1,26-27 og 1 Kor 6,9. Hva ordene som ble brukt for snart 2000 år siden virkelig innebar, kan ingen si med 100% sikkerhet i dag. De oversettes og tolkes forskjellig av fagteologene. De forskjellige frontene i diskusjonen trekker frem forskjellige hypoteser og teorier som støtter deres syn. Det er bare Gud som vet sannheten og den er uavhengig av flertallsbeslutning av bibel-studerende anno 2005. Se kommentar 5). Jeg vil spesielt omtale Rom 1,26-27, som jeg mener noen feiltolker: Hvis vi forutsetter at vi tror at de homofile eksisterer og at de også er skapt av Gud, må jo det bety at for dem er det naturstridig å ha seksuell omgang med motsatt kjønn. Disse bibelversene må derfor nødvendigvis gjelde bare for de heterofile med en naturstridig homoseksuell praksis. Når jeg hører/leser om de tragiske følgene av at noen homofile har prøvd å leve naturstridig ved å satse på heteroseksuelt samliv, er det bare til å gråte over. Det kan f.eks. gjelde de to kvinnene som nylig har fortalt sin historie i Du og jeg-spalten i VÅRT LAND. Den ene skilte seg etter 5 år uten å ha hatt et eneste samleie. Den andre er knapt 40 år og har ikke hatt seksuell omgang med sin mann de siste ca. 4 år. Derfor beskriver hun seg som "Gift, uten mann" (VÅRT LAND 25.februar 2005).

Kommentar 5): I min barndom og ungdom i Tjeldsund i Ofoten var det en type møter som ble kalt for "samlinger". Alle i området visste nøyaktig hva det var, men det er ikke sikkert at eventuelle forskere om 2000 år kan si med sikkerhet hva det var! (Begrepet var ensbetydende med møter som læstadianerne hadde.)
.
Blant de som gjerne regnes som konservative teologer, hevdes det at ordene til Paulus best kan oversettes med "manns-samligger". Noen mener at det da må være lett å forstå hva det betyr. Jeg er ikke så sikker på det. Vi kunne tenke oss at det er menn som ligger ved siden av hverandre i en seng eller på et gulv, slik som de gjorde i min ungdom på lagsleirene, eller slik som det gjøres i militæret når soldatene er på vinterøvelse og ligger tettpakket i en snøhule. Hvis soldatene samtidig har et langvarig udekket seksuelt behov, kunne det kanskje føre til en ejakulasjon både hos heterofile og homofile, og da ville jo sæd gå tapt med hensyn til mulig befruktning. Hvis seksualetikken på Jesu tid var bestemt av at mest mulig sæd skulle brukes til forplantning, måtte selvsagt situasjoner med økt risiko for forspilling av sæd fordømmes. Men er det nødvendigvis retningsgivende for oss i dag? Hvis en ikke er 100% sikker på at det gjelder i dag også, mener jeg at den som påstår det, pådrar seg et stort etisk ansvar. Da risikerer en å påføre kristne medmennesker en lidelse, fortvilelse og ensomhet som er så stor at selvmordet blir den eneste utvei for noen av dem.

Jeg mener det er mot "Bibelens klare ord" å innføre en rang-ordning av mennesker med graderte rettigheter til å gjøre det best mulige for seg selv og andre på grunnlag av den medfødte utrustningen de har fått av Gud. De fleste i kirken har formodentlig godtatt at de homofile er skapt av Gud og derfor likeverdige overfor Gud. Men da er det noe som blir uforståelig for meg: Vår kirke har godtatt at vår seksualitet har to viktige funksjoner, nemlig forplantningsmuligheten og den fysiske og emosjonelle glede (som innbefatter ømhet, omsorg, innlevelse, sympati og vennskap). Da kirken godtok prevensjon i ekteskapet, godtok den også at Gud kunne unne oss glede av seksuallivet uten at det stod i forplantningens tjeneste. De homofile er ikke født med disposisjon for forplantning på naturlig vis, ( d.v.s. ikke uten at de lever naturstridig og går til sengs med en de ikke er tiltrukket av). Hvis vi mener at vi er likeverdige overfor Gud, hvorfor skulle de homofile ikke få glede av den ene funksjonen de har disposisjon for? For meg virker denne holdningen like uforståelig som om vi skulle si til en person som var født med bare en fot: "Siden du mangler den ene foten, er du ikke skapt for å gå, og da er det synd å bruke den foten du har." Se kommentar 6). Skulle vi "fintolke" hver eneste tøddel i Bibelen, kunne jo noen si at : Siden det i misjonsbefalingen står: "Gå ut i all verden" kan ikke det gjelde de som er født med bare en fot, for de kan jo ikke gå naturlig. Jeg tror alle synes dette utsagnet virker latterlig, men poenget mitt er: Hvorfor skal de som er annerledes i sin seksualitet pålegges spesielle restriksjoner i forhold til flertallet sammenlignet med de som er annerledes på andre måter? Har vi en seksual-angst i vår kultur? (Den kan i alle fall ikke skyldes Salomos høysang).

Kommentar 6): Når vi ser på menneskenes historie ser vi hvordan det fremmedartede, det som har vært uvanlig, har skapt angst i sine omgivelser. På steinalderstadiet kunne de menneskene som hadde frykt for annerledeshet ha størst sjanse til å overleve og dermed større sjanse for å føre slekten videre. Dette ga muligheter for en genetisk seleksjon. De som skilte seg mye ut fra flertallet i populasjonen, ble møtt med skepsis og til dels med sosiale utstøtningsmekanismer. Denne nedvurderingen av de som har et uvanlig utseende eller fremtoning ser vi fortsatt i vårt samfunn, selv om mye har forandret seg i de senere år, t.eks. nedvurderingen av samer og tatere. Det fortelles at Finn Carling ble holdt skjult i sitt hjem til han var ca. 7 år gammel. Et annet eksempel: De som hadde dominans i venstre hånd ble kalt keivhendt (av keiv: skjev, vrang) og ble tvunget til å skrive med høyre. Nå har vi godtatt at de har en soleklar rett til å skrive utfra sin natur, og vi har begynt å kalle dem venstrehendt. Et tredje eksempel: Noen har et annet fargesyn enn flertallet har. De ble kalt fargeblinde, selv om de ser farger, - riktignok vanligvis med nedsatt evne til å skille mellom rødt og grønt, men de er jo ikke blinde! Selv om de ikke ser fargene slik som flertallet av oss, må de selvsagt få all den glede av fargene som de er skapt for å få. Å stemple deres fargeglede som syndig fordi den er utenom det vanlige, tror jeg er en utenkelig tanke for oss alle.
De homofile blir ofte omtalt med negativt ladede ord som "unormale", "naturstridige", "avvikere" og lignende. De er sjeldne i likhet med matematiske genier, musikalske talenter, utrydningstruede dyrearter og verneverdige blomster. Men mangfoldet i skaperverket er jo noe som er normalt og som vi bør verdsette og ta vare på. Er det ikke synd å fordømme det Gud i sin visdom har skapt?

Noen argumenterer mot å akseptere homofilt samliv med at da vil de pedofile også kreve å få tilfredsstilt sine lyster. Et slikt argument er like dårlig som om vi sa at siden det følger så mye elendighet av de heterofiles seksuelle aktivitet kan vi ikke akseptere at de har noen seksuell omgang, bortsett fra i forplantningssammenheng.

Noen vektlegger kirkens lange tradisjon for å fordømme de homofile. Hvis vi skjønner at vi undertrykker andre mennesker, er en lang tradisjon et dårlig argument for å fortsette med noe som er galt. Andre kan nølende si seg enig i at det virker riktig å forandre holdningen til de homofile. Men de vil gjerne presisere at forandringen må ikke komme for fort. Hvis vi selv urettmessig hadde vært plassert i fangenskap, ville vi ikke blitt særlig glad for en slik holdning fra omgivelsene. La meg minne om det kjente sitat: "Du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv."

I mangel av gode argumenter om dette tema kan det dukke opp en del villedende/avledende argumenter:
1): Det klages på feil oppførsel hos de homofile, som om de heterofile var feilfrie.
2): Homofile beskyldes til dels for å være for mye opptatt av sex, noe som kanskje ikke er til å undres over. Forbuden frukt smaker best. Hvis man tvinges til å unnvære noe, blir vi vel alle mer opptatte av å ønske nettopp det vi savner. Barn som ikke får være i fysisk aktivitet, kan bli ganske viltre. Dyr og mennesker i "bur" kan bli urolige og "gå på veggene", (eller bli apatiske)..
3): Et argument som på meg virker nærmest injurierende og arrogant: Noen hevder at de selv er bibeltro, underforstått: de som er uenig med meg er ikke bibeltro. Ingen av oss tror lenger at jorden er flat, vi forsvarer ikke slaveriet lenger, vi ber ikke "kvinnene tie i menighetssamlingene" (1.Kor 14,34), vi bortforklarer og tilpasser til vår tid og vi gir det store kjærlighetsbudet forrang i forhold til andre bud (slik som også Luther gjorde). Når vi alle etter beste evne og forstand prøver å finne ut hva som er Guds plan med våre liv og våre medmenneskers liv, er det trist og respektløst at noen bruker slike "våpen" for å slå motstanderen "i hodet". (Det er en kjent sak at "angrep er det beste forsvar").
4): Nylig snakket jeg med en som mente at "de homofile er jo så sta". Hun fortalte at noen homofile hadde avbrutt dialog-møtene med en gruppe heterofile, angivelig fordi de ikke klarte å overtale de heterofile til å godta homofilt samliv. Hvis de homofile skjønte at de ikke fikk høre annet enn påstandene om at "Det står i Bibelen", "Jeg er bibeltro" og det er "Guds gode vilje", osv, er det ikke rart om de ville prøve nye veier for å prøve å komme ut av det de opplever som et fangenskap.

Noen sier at de kan godta at noen lever i homofilt partnerskap, men de kan ikke godta at de får jobbe med t.eks. ungdomsarbeid i kirken, fordi de frykter "smitteeffekten". Hva skal vi da si om "smitteeffekten" den andre veien? Se kommentar 7). Dessuten er argumentet diskriminerende og krenkende: Ordet "smitte" er tradisjonelt knyttet til noe negativt, noe vi frykter. Et slikt utsagn om smittefrykt formidler en holdning om at de homofile er mindreverdige. Det kan skade selvrespekten og gi selvforakt.

Kommentar 7): Argumentet er i seg selv naturstridig: Du kan jo være sammen med en dyslektiker uten å frykte at du selv får dysleksi. Du kan omgås et musikalsk geni uten å regne med at genialiteten "smitter". En slik "smitte" ville kunne gi deg høyere status, så du kunne ha god grunn til å prøve å "strekke deg" mot den. Men hvis du ikke har de rette anlegg, vil du ikke lykkes. Når det gjelder homofil legning må vi fortsatt regne med at den vil neppe øke din status, heller tvert imot. De fleste vil vel stritte imot ved tanken på at de er homofile, og dermed reduseres sjansen for å bli såkalt "smittet". Hvis vi definerer "smitte" som "økt sjanse for å leve mot sin natur", er jeg overbevist om at da er det mest "smitte" fra de heterofile til de homofile.

Hvordan definerer dere begrepet "homofil praksis"?

Mange i kirken setter et skille mellom homofil legning og homofil praksis, samtidig som de sier at det førstnevnte godtas og det sistnevnte er synd. Et slikt utsagn blir for meg svært vanskelig å forstå. En legning er jo noe som er en del av personligheten, og alt du gjør preges jo av din personlighet. Den homofile legningen er infiltrert i de mange forskjellige funksjonene i kroppen, dvs. du er homofil i alt du er og i alt du gjør. Se merknad a) på side 7.
For å få en best mulig dialog bør begge begrepene defineres så tydelig som mulig.
Ad begrepet homofil legning: I Aschehoug og Gyldendals store leksikon 1979 står: "Den homofile orienteringen inneholder mer enn bare ren seksuell tiltrekning --. Følelser som ømhet, vennskap, omsorg, innlevelse og sympati inngår også som viktige bestanddeler i homofilien."
Begrepet homoseksualitet brukes om kjønnslig omgang mellom personer av samme kjønn, men er ikke noe sikkert tegn på at de er homofile i sin legning. Parallelt med dette kan det være naturlig å bruke begreper som homoseksuell praksis og heteroseksuell praksis.
Så vidt meg bekjent er det fra kirkens talsmenn ikke kommet noen klar definisjon av begrepet homofil praksis. Har dere i Lærenemnda innbyrdes samme forståelse av hva begrepet omfatter? De medlemmene i Lærenemnda som mener at homofil praksis er synd, bør iallfall kunne konkretisere hva de mener med begrepet. Dette mener jeg er et berettiget ønske med tanke på de homofile kristne som velger å prøve å følge de vurderingene/rådene/tolkningene som dere gir. Jeg har jobbet med forebyggende helsearbeid blant barn i hele mitt yrkesaktive liv, og har mer og mer sett den helsemessige betydningen av klare grensesettinger. Hvis en ikke vet konkret hva som er tillatt og hva som ikke er tillatt, er det duket for mye utrygghet, unødig skyldfølelse, (dvs. skyldfølelse også for ting som omgivelsene ikke ser på som galt/synd), mindreverdsfølelse, sosial isolering og depresjon. Hvor mye hver enkelt skades av uklare grenser avhenger selvsagt av den individuelle sårbarhet. Men det som vi kan regne som sikkert er at uklare grenser disponerer for psykiske problemer. Hvis det fortsatt er noen i Lærenemnda som mener at "homofil praksis" er synd, bønnfaller jeg dere om å si konkret hva begrepet innebærer i det vanlige, praktiske liv.

I tilfelle dere i Lærenemnda ikke allerede har drøftet dette spørsmål, tillater jeg meg å lage et spørreskjema som jeg håper kan hjelpe dere til å finne et mest mulig konkret svar på mitt spørsmål. Det beste ville kanskje være om dere først besvarte skjemaet hver for dere, og deretter drøftet de punktene dere eventuelt hadde svart forskjellig på.
Medisinerverdenens ordbruk er nok ganske forskjellig fra Kanaans språk. Jeg frykter at noen av dere kan oppfatte min ordbruk som "sterk kost", men jeg har utfra min bakgrunn ikke klart å finne bedre alternativ for å få spørsmålene konkrete og presise. Som medisinere kaller vi "en spade for en spade". Hvis vi skal ha mulighet for å forstå våre pasienter, kan vi ikke ha tabuforestillinger mot noe som hører med til skaperverket. Hver liten detalj i den menneskelige funksjon er mirakuløst satt sammen til en helhet, og alle disse detaljene trenges for å få helheten til å fungere. Jeg beklager sterkt hvis jeg støter noen.
Praktiske opplysninger: For å minimalisere skjemaets volum velger jeg å avgrense spørsmålene til å gjelde bare menn. Jeg bruker forøvrig uttrykkene:
1): "Sin kjære", dvs.: Det mennesket i verden som det føler mest sympati for, mest ømhet og omsorg for, mest lengsel etter å ha vennskap, nærhet og innlevelse i og mest seksuelt tiltrukket og stimulert av.
2): "Kan han?". Jeg ønsker kartlagt: Hva han kan tenke, føle, sanse, gjøre, osv. uten å frykte at Gud og hans lokale menighetsprest mener at han har syndet? Skal han frykte for å bli avvist fra nattverdbordet hvis han ikke angrer, ber om tilgivelse og prøver å dokumentere at han har forsetter om "å ikke synde mer". For fullstendighets skyld: Som vi vet kan vår seksualitet skade både oss selv og andre og være synd, enten vi er heterofile eller homofile. Spørsmålet kunne kanskje derfor formuleres slik: "Hva kan han tenke, føle, sanse, gjøre osv. slik som omtalt i skjemaet, uten at det behøver å være synd?"

Spørreskjema

Heterofil Homofil
"Kan han" ha nattlige sædavganger knyttet til drømmer med seksuelt innhold …….. ……… ………
- - " - - -" - ---"---- ---------"--------- i halvsøvne/halvvåken tilstand…………………. ……… ………
- - " - - onanere………………………………………………………………………. ……… ………
- - " - - - - " - - samtidig som han tenker på/har fantasier om "sin kjære"…………... ……… ………
- - " - - - - " - - - - - - - - - - - - - - ser på et bilde av "sin kjære"……………………… ……… ………
- - " - - - - " - - - - - - - - - - - - - - kommuniserer med "sin kjære" på telefon"…….… ……… ……...
- - " - - - - " - - hvis han er i samme rom som "sin kjære" og kan bruke tre av sine
sanser (syn, hørsel og lukt, ( se merknad b)), men ikke berøringssansen…………… ……… ………

La oss tenke oss to brødre som begge er unge og ugifte med et gjennomsnittlig seksuelt behov for alderen, den ene er heterofil, den andre homofil. De går sammen på jobb om morgenen, og går da med en fart på 5 km/time. En kveld går de sammen til en ungdomssamling hvor de begge forventer å kunne treffe "sin kjære". Fordi de begge er forelsket er det naturlig for dem at de i yr glede og forventning går med en fart på 7 km/time. De 2 km ekstra pr .time er et resultat av de biokjemiske og fysiske forandringene i kroppen som deres seksualitet har initiert. Hos den heterofile har den heterofile legning initiert 2 km ekstra fart (med bl.a. økt muskelbruk). Det kan kanskje kalles heterofil aktivitet eller praksis? Hvis tilsvarende resonnement gjøres for den homofile må hans ekstra fart regnes som homofil aktivitet, men innbefattes det av begrepet "homofil praksis"?
Heterofil Homofil
"Kan han" ha 2 km ekstra fart når den initieres av hans forventninger
om å få treffe "sin kjære"? Hvis svaret er "Nei" for den homofile, se merknad c)….. ……… ……….
"Kan han" gå inn i lokalet hvor han venter å se "sin kjære"?……………………….. ……… ……….
"Kan han" aktivt prøve å plassere seg i nærheten av "sin kjære"…………………… ……… ……….
Hvor nært "sin kjære" kan han tillate seg å stå hvis han står bak ham/henne? …….. ……meter …….meter
hvis han står i 90 graders vinkel. ……...- " - .…… - " -
hvis han står rett foran ……… ..…….- " - .…… - " -
"Kan han" følge sin lyst til å se på "sin kjære"?……………………………………... ……… ……….
"Kan han" bevisst ønske og søke blikkontakt med "sin kjære"?…………………….. ……... ……….
"Kan han" sende "sin kjære" lange, varme blikk?…………………………………… ……… ……….

Ovennevnte spørsmål er et forsøk på å få belyst om det skal regnes som "homofil praksis" hvis en person med homofil legning blir stimulert til fysisk aktivitet ved inntrykk gjennom sine sanser, bortsett fra berøringssansen.
Jeg vil nå prøve å komme med spørsmål som kan si mest mulig om hvordan berøringssansen influerer på hva som skal innbefattes av begrepet "homofil praksis":
Som nevnt ovenfor er det vanlig å definere homoseksualitet som kjønnslig omgang mellom to personer av samme kjønn. Etter min språkoppfatning er det naturlig å tenke at "kjønnslig omgang" må innebære hudkontakt mellom to personer. Under forutsetning av at de perifere nerver er intakt hos en bevisst og våken person kan vi forvente at berøringssansen er involvert ved hudkontakt. Men berøringssansen kan også være involvert uten direkte hudkontakt. Til eksempel kan en mann bli stimulert og få ejakulasjon (sædavgang) ved at han ved hjelp av sin berøringssans registrerer konturene av "sin kjære" gjennom diverse lag av klær. Om folk flest vil regne det som "kjønnslig omgang" vet jeg ikke (kanskje tviler jeg på det).
Mye tyder på at all hudoverflate er mer eller mindre erogen, og noen steder er slimhinnene svært erogene. Hvor går grensen for hva som kan tillates av hudkontakt uten at det blir regnet som "homofil praksis"?
Heterofil Homofil
"Kan han" holde "sin kjære" i hånden? Se merknad d) ……………………………… ………. ………
"Kan han" gi "sin kjære" en klem? ……………………………………….. ………... ………. .……..
"Kan han" søke trøst ved å legge hodet mot skulderen til "sin kjære"?……….…….. ………. .……...
"Kan han" gråte ut med hodet i fanget på "sin kjære"? …………………………..…. ………. ………
"Kan han" berøre klærne og kjenne konturen av "sin kjære" uten hudkontakt?…….. ………. ………
"Kan han" praktisere petting med "sin kjære?………………………………………. ………. ………
"Kan han" ha oralsex med "sin kjære"?……………………………………………… ………. ………
"Kan han" ha analsex med "sin kjære" (hvis han bruker kondom mot smittefare)? … …..….. ..…….
"Kan han" leve i parforhold med "sin kjære" hvis de ikke har samleie……………… ………. ………
Er det "homofil praksis" hvis en homofil gjennomfører samleie med en kvinne mens det er hans seksuelle fantasier om "sin kjære" som er grunnlaget for at han kan gjennomføre samleiet, (som jo er en heteroseksuell handling basert på homofile følelser)? Hva er etisk riktig i en slik situasjon: Skal han fortelle henne om sin legning og sine fantasier og at han bruker henne som et substitutt for "sin kjære" eller evt. en dukkemann? Eller skal han forstille seg og la henne tro at det er henne han er tiltrukket av?

Merknad a): Alle levende celler i kroppen kommuniserer med hverandre på en eller annen måte. Er du 100 % homofil må vi regne med at 100 % av cellene dine også homofile. I et "helstøpt" menneske må selvsagt hode og kropp automatisk fungere sammen, ellers blir det jo et splittet menneske. Hvis du tenker på å løfte en arm uten at du beveger det minste på den, øker blodgjennomstrømningen til armen. Alle som har vært forelsket i et annet menneske har registrert hvordan det skjer forandringer i kroppen når vi oppdager at vår kjære er i nærheten. De kroppslige reaksjonene kommer automatisk. Du trenger ikke fremkalle dem med din tanke. Du kan prøve å motvirke dem (t.eks. hvis du rødmer kraftig) uten å klare det, kanskje blir reaksjonen bare enda kraftigere. Sansepåvirkninger som du selv ikke registrerer kan også påvirke din biokjemi, se merknad b).

Merknad b): Ad luktesans: Forskning viser at kvinner som utsettes for mannlig kroppslukt (uten å vite om de blir utsatt for den eller ikke) får påvirket sin menstruasjon og eggløsning, slik at reproduksjonsevnen øker. Stoffer som utskilles i kvinnens vagina kan tilsvarende påvirke mannen og indusere hormonelle forandringer i menn. De beskrevne effektene ser ut til å være gunstige utfra helsemessige synspunkter. Om lignende undersøkelser er gjort blant homofile kjenner jeg ikke til, men det skulle ikke forundre meg om tilsvarende helsebringende effekter kan forekommer via luktesansen hos homofile.

Merknad c): Hva skulle den homofile gjøre hvis det var syndig å gå 2 km fortere enn vanlig?
1. Det beste ville kanskje være at han ikke hadde startet på den turen i det hele tatt.
2. Hvis han hadde forutsett fristelsen kunne han kanskje ha ventet til broren var kommet et stykke av gårde før han startet, og kanskje kunne han da ha klart å gå med bare 5 km's fart?
3. Skulle han bare sitte på rommet sitt, og evt. angre på at han hadde gått 2 km for fort? Etter en stund med forsøk på kognitiv terapi, kunne han kanskje glede seg over at han klarte å ta herredømme over "kjødets lyst"? Men hvis tankene hoppet til Matt 5,28 kunne følelsene fort skifte til anger og fortvilelse igjen. Det er vel det vi kaller "religiøse grublerier"?
4. Kanskje kunne han gå til andre ungdomssamlinger, hvor det var nærmest utelukket at han skulle treffe "sin kjære". Kanskje kunne han drifte omkring i sentrum av byen/tettstedet og med sin bevisste tanke håpe på å ikke bli utsatt for nye fristelser, samtidig som hans følelser lengtet etter en å være nært knyttet til.

Merknad d): Denne merknad gjelder også de neste 4 spørsmålene.
Er svaret avhengig av om han blir erotisk stimulert av kontakten med "sin kjære"? Hva skal han eventuelt gjøre hvis hans erotiske følelser og seksuelle reaksjon er syndig? Skal han fortest mulig avslutte kontakten og løpe sin vei? Eller kan han tillate seg og vente å se om han kan holde sin seksuelle lyst under kontroll? Hvor går eventuelt en grense for når tid han bør løpe sin vei? Avhenger det av intensiteten i ereksjonen eller størrelsen på penis. Den individuelle lengde og tykkelse på penis varierer jo veldig, så hver enkelt måtte vel få estimert sin grense for "tillatelig" størrelse, og hvem skulle lage et slikt estimat? Vi finner det i alle fall ikke i Bibelen. Eller kanskje grensen går ved om det blir ejakulasjon? Det ville bli ekstra vanskelig å beregne for de som plages med ejaculatio preaecox (for tidlig sædavgang).

Konklusjon: Spørsmålet jeg ønsker kartlagt ved dette spørreskjema er: Hvor kommer det syndige inn for en homofil i forhold til en heterofil? Hvis vi forutsetter at du er av den mening at en homofil er likeverdig med en heterofil ovenfor Gud, kan da legningen i seg selv være syndig? Legningen er jo grunnlaget for at en blir tiltrukket seksuelt av et annet menneske. Er det synd å bli tiltrukket av et annet menneske? Har Matt 5,28 samme aktualitet for en homofil som for en heterofil når det relateres til hans seksuelle legning (er de like syndige)? Er det synd å planlegge og gjennomføre handlinger som gjør at en øker sjansen for å få se og prate og være sammen med det menneske en har mest sympati for, mest omsorg og ømhet for, mest ønske om vennskap med og med tro på at det er det menneske en vil trives best sammen med for resten av livet? Hvor kommer evt. synden inn, er det tankene, følelsene, en eller flere eller alle sansene, bruk av bestemte muskler eller alle muskler? Kommer synden inn først når kjønnsorganene berøres, eller når kjønnsorganene kommer i direkte kontakt med hverandre, eller først når et samleie gjennomføres?

Hvordan skal en hermafroditt forholde seg til sin seksualitet utfra bibelsk syn ?

Noen fødes som hermafroditter (tvekjønnet). De er delvis mann og delvis kvinne. Noen fødes med en mosaikk av celler, dvs. noen med kvinnelige og noen med mannlige kromosomer. Noen er psevdohermafroditter. F.eks. kan et nyfødt barn i det ytre bli oppfattet som gutt, men genetisk sett er det en jente. Disse tilstandene er sjeldne, så noen vil kanskje avvise spørsmålet med at det er for spesielt. Men Jesus brydde seg om hvert eneste menneske han møtte (jfr. fortellingen om hyrden og det ene lammet). Jeg undres også på hvordan kirken forholder seg til transvestitter og transseksuelle. Transvestittene viser sin egenart allerede i 6 års alderen. Da begynner de å insistere på å bruke klær som er typiske for motsatt kjønn. Foreldrene må velge om de vil la barna utvikle seg etter sin egen personlige stil, eller om de skal tvinge dem til en for dem naturstridig fremtoning/adferd av hensyn til naboer og venner. Hvis barnet får utfolde seg og utvikle sin egenart, vil det stille omgivelsenes evne til toleranse på en stor prøve, særlig hvis det gjelder en gutt. Å undertrykke et barns naturlige adferd (når det ikke er en adferd som skader andre) synes for meg å være et overgrep mot skaperverket. Når Gud har skapt dette mangfoldet av mennesker, hvilket mandat har vi til å undertrykke de mer sjeldne menneskene for å få dem inn i "A4-format"? De transseksuelle må være "en nøtt" for de i kirken som er imot homofile parforhold: Kan de inngå parforhold etter at de har "skiftet kjønn"?
Om dere ikke har tid til å drøfte dette i denne omgang, håper jeg dere kan ta det med i vurderinger i fremtiden. For meg som lege føles det som en selvsagt ting at vi skal prøve å hjelpe alle våre medmennesker til et best mulig liv for seg selv og for andre ut fra de forutsetninger Gud har gitt dem. Jeg mener kirken har et ekstra ansvar for å fremheve storheten i Guds mangfoldige skaperverk og motarbeide konformitetspresset som medvirker til at så mange går rundt og er misfornøyd med seg selv.

Avslutningskommentarer: Seksualiteten hos menneskene ser ut til å være genetisk korrelert til følelsesmessige faktorer som øker sjansen for at de to aktørene i en seksualakt skal ha lyst til å være sammen med hverandre også i den tiden de ikke er seksuelt aktive,( i motsetning til for eksempel oksene som kan gå fra ku til ku). Noen er så selektive i sitt følelsesliv mht sympati, vennskap, hengivenhet, ømhet, omsorg og lignende at de av egen fri vilje har mest lyst til å leve sammen med sin utvalgte resten av livet. De barna som blir en følge av et slikt genetisk korrelert bindingsforhold mellom foreldrene, må jo ansees for å være ekstra heldige. Poenget for meg er å peke på hvor hensiktsmessig skaperverket kan være tilrettelagt for et godt liv både for store og små. Vi trenger alle noen som vi vet er glad i oss, kan trøste og støtte oss i vanskelige tider, kan ha fellesskap og nærhet til. Kan vi forvente at to mennesker skal være trofaste venner for resten av livet og leve tett innpå hverandre, uten at de to i dypet av sin sjel har sympati for hverandre?
Jeg leste i avisen om en som foreslo at vi i kirken måtte bli flinkere til å beskrive og lovprise det fantastiske heterofile samlivet, i den hensikt å hjelpe homofile bort fra "ville veier". (Det kunne kanskje være Kirkens svar på Salomos høysang anno 2005). Det undrer meg at innlevelsesevnen til noen heterofile kan være så begrenset. Hvordan ville en heterofil like å bli påtvunget detaljer om hvordan homoseksuell omgang gjennomføres? Jeg tror de fleste heterofile vil ha seg frabedt slik informasjon, og noen ville reagere med avsky, kvalme og vemmelse. Hvorfor kan vi ikke møte andre med den respekt vi ønsker for oss selv?
Noen kommer også med forslag om å leve i sølibat. De hevder at "det kan da ikke være så vanskelig, for det er det jo så mange andre som gjør". Da mener jeg at de ignorerer minst to viktige faktorer: 1): Det seksuelle behovet er svært individuelt. Noen føler behov med års mellomrom. Andre føler seg ikke vel hvis de ikke har flere orgasmer om dagen, og da må jeg si meg enig med Paulus: "…det er bedre å gifte seg enn å brenne av begjær". (1.Kor 7,9) Faktor 2): Blant de som lever alene er det noen som ønsker det fordi det passer dem best. Men de som er ufrivillig enslig kan leve i håpet om en gang å finne "den rette". Hvis de homofile skal presses til å gi opp håpet om en gang å få en livsledsager, kan vi samtidig ta fra dem livsgnisten og livslysten. Da tar vi på oss et stort ansvar.
Kjære kristne venn: Hvis du fortsatt er 100 % sikker på at homofilt samliv er synd, respekterer jeg det. Men er du bare nesten 100 % sikker, ber jeg deg overveie om det ikke går an å la Gud være den som eventuelt dømmer dem i deres hjerter. I den verdslige verden er det vanlig å tenke: "La tvil komme den tiltalte til gode." Er ikke det en fornuftig grunnholdning også i vår kirke? Fra min nordnorske barndom fikk jeg innprentet at synd var det som skilte oss fra Gud. I vår religion tror vi jo på en "direktelinje" til Gud. Trenger vi virkelig å ha en mellommann som skal formidle beskjeder eller avgjøre om linjen er i orden. Gud er den som dømmer, og vi må bare takke fordi han kan tale til oss direkte.

Nidkjær tolkning av budene må ikke overstyre det store kjærlighetsbudet. Da kan Bibelens ord virkelig bli krenket.

Med vennlig hilsen

Ingunn Løkstad Salvesen

P.S. Innledningsvis skrev jeg at jeg gjerne ønsket tilbakemeldinger. Argumenter som "fordi det står i Bibelen" trenger dere ikke sende. Men har dere momenter som kan være nyttige i en videre dialog, er jeg takknemlig for det. Jeg vil også sette pris på tilbakemeldinger fra de som har fått seg en god latter av mine meninger.

[ Flere innlegg ]

[ Til forsiden ]