Jeg snudde meg på ryggen og kikket forsiktig opp mot solen. Den stirret tilbake, nådeløs, stikkende. Truende.

Hele vinteren hadde jeg lengtet etter å kjenne den igjen – som en venn. Men nå var den dødsfarlig. Solkremen som skulle gi meg den rette brunfargen var for tynn. Hvis jeg ville slippe hudkreft, skulle jeg ha smurt meg inn med et tykt lag med faktor 150 så jeg så ut som en bløtkake. Men jeg hadde ikke lyst til å se ut som en bløtkake.
Jeg ville se ut som ei jente, eller aller helst som en kvinne.

Lars hadde vist meg stykket i avisen om solen og ozonlaget og hudkreft i morges. Han ville sikkert ha sagt at han gjorde det fordi han ville advare meg og beskytte meg, men jeg kjente noe annet da han sa det. Skadefryd, det er vel ordet. Han ville kritisere meg, øde-legge for meg… egentlig ville han helst at jeg skulle dø av hudkreft så han hadde mamma helt for seg selv. Jeg skjønte ikke hva hun så i ham. Eller hvorfor hun hadde slått opp med Rune i fjor. Rune var den absolutt beste av mammas kjærester – hittil. Han lyttet til meg, hørte etter hva jeg sa – ikke bare ventet til jeg var ferdig med å snakke så han kunne for-telle meg hva han mente og dermed basta. Respekt, det er vel ordet. Et ukjent fremmedord for Lars' vedkommende.

Kanskje jeg skulle flytte inn i skyggen. Men når hjernen først hadde klikket seg inn på hudkreft, fant den snarveier til andre Uhyggelige Farer Som Lurer. Det var tv-programmet sist uke om en nasjonalpark i USA som i virkeligheten er en enorm vulkan som bare venter på å gå i lufta og utrydde alt liv i USA. Det hadde kanskje ikke vært så ille, men samtidig vil den skape vinter over hele planeten hele året, så vi til slutt ender opp som dinosaurer alle sammen. Og forleden kveld sa de at magnetfeltet rundt jorden holder på å svekkes. Plutselig en dag vil atmosfæren finne på å flagre bort i verdensrommet og jorden vil bli som mars, livløs og utdødd.

Slike tanker er nok til å skape frysninger, selv i 30 graders varme. Om natta er det enda verre. Man våkner og lurer på hvor lenge vi har igjen. Kanskje det allerede er begynt borte i Amerika… Men det må ikke skje noe sånt de neste to ukene!! helst ikke de neste hundre år selvfølgelig, men i hvert fall ikke de neste to ukene. Grunnen til det kan gjøre at hjernen svitsjer over på andre tanker, hyggeligere tanker som får det til å krible så deilig i hele kroppen…

Men akkurat nå var det en annen kjensel i kroppen som trengte seg på og stjal all min oppmerksomhet. Jeg måtte tisse. Måtte vel snike meg inn i en av kafeene ned over gata. Jeg reiste meg, fisket t-skjorta og shortsen opp av veska, foldet sammen håndkleet og stappet det nedi. Mens jeg trakk t-skjorta over hodet, la jeg merke til et skilt utenfor kirka rett over gata. Et stort svart skilt der det sto med hvite bokstaver: "Åpen kirke." Kanskje det var en do der? Kristne må vel også gå på do en gang i blant..?

Det var faktisk litt min kirke også – jeg er nemlig døpt der. "Andrine Cecilie" måtte presten si mens han skvettet vann i hodet på meg. Men navnet er blitt til Andi, det er lettere å si. Kunne ikke huske at jeg hadde vært i kirka siden. Døra pleier jo aldri å være åpen når jeg går forbi. Men denne dagen var den åpen. Kanskje jeg skulle gå inn? Sikkert ikke så mange mennesker der som på kafeene.

Kirka ser egentlig søt ut sett fra parken – nokså smal nedentil og med et kjempehøyt slank og spisst tårn. Hvorfor ikke prøve...? Jeg krysset veien og gikk inn. Det var halvmørkt og deilig og kjølig etter det stekende solskinnet. En gammel mann satt ved et bord under et slags galleri bakerst til venstre og skrev på en bærbar pc. Han kikket opp et øyeblikk og smilte da jeg kom inn. Jeg kikket omkring. Masse rød murstein og skittenhvitt murpuss, men ikke noe skilt som viste veien til en do. Det kunne man kanskje ikke vente, det hadde vel ikke passet helt inn. Jeg nølte. Kanskje jeg heller skulle stikke bort til en kafe likevel. Godt Brød for eksempel – doen der er i kjelleren, så det ikke er så lett for folk å se at du ikke er kunde.

Den gamle mannen kikket opp igjen, så jeg tok likevel sjansen og spurte om det var en do jeg kunne låne.

"Det er det! Gjennom døren der borte og rett fram." Han pekte bak under galleriet på den andre siden av kirken bak et rundt bord som det som han selv satt på. Det var en tung, mørk dør, og gjennom døra kom jeg til en liten gang og en skyvedør inn dit jeg skulle. Ikke strøkets lekreste do, men ikke ulekker heller.

Da jeg kom ut, tenkte jeg at jeg kanskje skulle kikke litt rundt i kirka – som om jeg var en kunde og ikke bare hadde kommet inn for å tisse gratis. Ja, til høsten måtte jeg bestemme meg om jeg skulle konfirmeres her. Men det ville nok bli borgerlig for meg – særlig etter det som hadde skjedd St Hans aften. De ville vel ikke ha meg som konfirmant, i hvert fall ikke hvis de fant ut hvem jeg egentlig var…

Et slags stativ sto bakerst i kirken – et stort stearinlys brant i midten, og rundt om det var en ring med små beholdere til mindre lys. Det hele lignet litt på en jordklode i svart smijern. Kanskje man skulle tenne lys som et slags magisk ritual for å beskytte jordkloden mot supervulkaner og sviktende magnetfelter? Var kirkefolk opptatt av sånt? Jeg visste at det i hvert fall var andre ting de var opptatt av…

Fremst i kirken var et alter der det blant annet sto to store tente lys til. Flammene virket så milde og fredelige. Bak lysene var en slags stor tavle med to malerier, og mellom disse en statue av Jesus. Alt var i mørkt tre, unntatt Jesus, som var i hvit sten, kanskje marmor – nei, sikkert bare gips. Han virket for stor og for lys, han passet ikke riktig inn i alt det mørke. Han sto der med den ene armen utstrakt som om han ønsket velkommen til kirka si. Jeg satte meg i en av benkene og så på ham. Han ville i hvert fall ikke si velkommen til meg. Ikke etter St Hans aften. Ja, kanskje hvis jeg – hva heter det? –jo, angret. Lovet at det aldri, aldri skulle skje igjen. At jeg aldri ville føle sånn mer, aldri tenke på det en gang. Men jeg visste at jeg ikke kunne gjøre det. Det var det beste jeg noen sinne hadde opplevd, det hadde åpnet for en ny og spennende og herlig framtid. Sorry Mister Jesus. Jeg kan ikke angre. Jeg kan ikke høre hjemme her, selv om det er så fredelig og gammeldags hyggelig her.

Men hva om det er sant? Om Gud og Jesus virkelig finnes? Om kirkefolka har rett at det finnes en Gud og at han er like streng som de sier han er. At han fordømmer folk som meg som gjør det som jeg gjorde? At han vil stenge meg ut fra himmelen? Ikke bare fra kirka, men fra den evige gleden – eller hva det nå er man håper på, etter at supervulkanen og magnetfeltet har herjet.

Jeg frøs plutselig inni meg. Fikk gåsehud på armen. Jeg reiste meg og gikk. Den gamle mannen kikket opp igjen og nikket da jeg gikk forbi. Han visste jo ingenting, ellers hadde han ikke latt meg bruke doen, ikke sluppet meg inn i det hele tatt. Ingen visste noe. Ingen måtte vite noe! Gud er jo én ting, mamma og Lars noe annet og mer konkret. Trusselen fra Gud var sånt som sniker seg inn på deg midt på natta sammen med vulkaner og magnet-felter. Trusselen fra mamma og Lars var mer håndfast. De måtte aldri få vite noe. Mamma ville bli lei seg – i hvert fall. Sikkert rasende og. Og jeg kunne forestille meg Lars' forakt, hans spydige, knusende bemerkninger ved enhver anledning…

Det var denne feriedagen ødelagt. Jeg gadd ikke sole meg mer. Drasset ned mot byen – kunne alltid ta en runde i klesbutikkene for å få tankene inn på noe annet.

Det var en uke siden St Hans aften – og to uker til før noe mer kunne skje. Noen ganger følte jeg meg som en supervulkan som snart skulle eksplodere. Andre ganger syntes jeg hele magnetfeltet mitt var ved å forsvinne og jeg kjente meg bare forvirret og følelsesløs og utdødd. En natt drømte jeg at den hvite gipsjesusen hoppet ned fra alteret og kom mot meg og smilte og hadde armene utstrakt for å gi meg en god klem. Men så oppdaget han hvem jeg var, og ansiktet forandret seg. Jeg kunne se at han sa æsj inni seg, slik jentene i klassen gjør, hvis de ser to gutter eller to jenter kline. Så pekte han bakover i kirken. Jeg måtte luske bort, forbi det runde bordet, ut gjennom den tunge, mørke døra og inn på doen. Der måtte jeg bli i all evighet.

"Du spiser ingenting!" klaget mamma.

"Er ikke sulten." Vanligvis liker jeg spaghetti med kjøttsaus, men det var som om spaghettien vokste i munnen på meg og kjøttlukten gjorde meg kvalm.

"Du må spise for å bli stor og sterk", sa Lars. "Vi vil ikke ha en anorektiker i huset."

"Er ikke anorektiker. Er bare ikke sulten har jeg sagt." Å se hans ansikt tvers over middagsbordet ville ta matlysten fra hvem som helst.

"Hvis det ikke er anoreksi, er det sikkert forelskelse. Hvem er den utkårede, lille Andi? Er han tøff og kjekk? Stor motorsykkel?"

"Hold kjeft!"

"Andi!" sa mamma. Han lo bare.

Hvorfor var det ikke Rune som satt der? Han ville ha fått meg til å snakke om det, ikke bare hovert og provosert meg. Mødre burde bli lovpålagt å hente tillatelse fra sine barn før de tar inn samboere – eller kaster dem ut.

Jeg gikk på rommet og sjekket mail. Prøvde telefonkatalogen.no igjen. Det burde vel være mulig å finne nummeret uten å virke så ivrig at det var påfallende… Men jeg visste ikke om jeg ville turde bruke nummeret, hvis jeg fant det. Turde jeg stole på det jeg følte? Hadde jeg misforstått det hele? Var det gjensidig? Var jeg unormal, fortapt?

Jeg hadde lyst til å snakke om det, si det til noen. Men Anita – bestevenninna mi – var på ferie, og jeg trodde jeg visste hvordan hun ville reagere. Ikke sikkert hun ville være noen bestevenninne etterpå, hvis jeg fortalte henne. Egentlig var det ingen jeg kunne prate med om det. Eller hva…

Jeg fisket fram mobilen. Jo, navnet var fortsatt lagret der…

"Hei, det er Andi."

"Andi! Så hyggelig! Hvordan går det med deg?"

"Du, Rune… Kunne vi treffes og prate litt? En eller annen gang? Et eller annet sted i sentrum freksempel?"

"Ja selvfølgelig, hvorfor ikke? Jeg har ferie. Hva med i morgen formiddag? Jeg vet om en hyggelig kafé. Hvis du tar trikken til Tinghuset, kan jeg møte deg der. Send en melding når du nærmer deg."

Kafeen het Sjokoladekoppen, så jeg bestilte varm sjokolade. Det var regnvær, så vi satt inne i en av flere kroker der man kunne sitte og prate uforstyrret. Det var heller ikke så mange kunder midt på formiddagen. Jeg stirret på koppen, rørte litt i den, spiste litt skum med teskjeen. Så ikke på ham, visste ikke hvordan jeg skulle begynne. Følte hans øyne på meg, visste at han var nysgjerrig, men at han ikke ville prøve å fritte meg ut. Han ville vente og la meg snakke når jeg følte for det. Han brydde seg på den riktige måten.

"Jeg tror jeg er lesbisk."

"Å?" sa han bare. Jeg kikket opp på ham. Ansiktet hadde et rart uttrykk. Overraskelse. Et smil som jeg ikke riktig visste hvordan jeg skulle tolke. Jeg konsentrerte meg om teskjeen og sjokoladeskummen igjen.

"Hvorfor tror du det?" Stemmen virket forståelsesfull, verken fordømmende eller hånende.

Jeg fortalte ham hele historien.

Det var St Hans aften. Fredrik i klassen ville gjerne komme sammen med Anita, så han spurte om hun ville være med på en grillparty. Party'en var i gården på Grønland der Fredriks far bor. Sameiet skulle grille en hel lam inne i gårdsplassen. Anita hadde lyst, men ville at jeg også skulle være med. Hva som helst ville jo være hyggeligere enn en hygge-kveld hjemme med Lars og mamma. Og jeg var sikker på at de bare ville være glade for å bli kvitt meg. Jeg fikk lov – måtte bare love mamma at jeg ville passe på meg selv og ikke komme for sent hjem etc etc.

Grillfesten var ok til å begynne med. Lammekjøttet smakte godt, og vi hadde brus med oss. Det var ganske mange der, både voksne og ungdom og barn. Fredrik hadde en kusine med seg, Linda. Hun var ett år eldre enn oss andre, bodde i Moss. Hun og mora hennes skulle overnatte hos Fredrik og mora hans, så skulle de alle fire reise til Syden sammen tidlig neste morgen. Tre ukers ferie med garantert bare sol.

Det begynte å bli litt pinlig da Fredriks far og noen av de andre voksne begynte å bli fulle. Særlig den ene motbydelige type som insisterte på å sitte med armene rundt Linda og meg og prøve å prakke på oss øl. Det endte med at vi fire gikk ganske tidlig –Fredrik og Linda hadde jo fått streng beskjed om at de måtte komme tidlig hjem, siden de skulle stå tidlig opp neste morgen. Det var en lun kveld, så vi fant ut at vi kunne spasere hjem til Løkka langs med elva.

Fredrik og Anita ville jo gå sammen, så det ble Linda og meg. Og det var ikke meg imot. Tvert om. Det hadde vært noe spesielt med Linda helt fra starten. Ikke utseendemessig egentlig – hun var alminnelig pen, kort lyst hår, lite sminke, verken tynn eller tykk. Kule bukser, stilig topp. Sjølbevisst uten å være sjefete. Morsom å snakke med, kom med masse sprø kommentarer. Gjorde en stilig imitasjon av typen som prøvde å fore oss med øl. Stoppet en gang for å prate med en and som åpenbart håpet vi hadde litt brød med oss. Det var like før anden svarte henne, hun gjorde den så tillitsfull og glad, selv om vi ikke hadde noe å gi den. Det var som om Linda og jeg fant hverandre med en gang også. Og etter hvert mens vi gikk hjem sammen følte jeg meg mer og mer lett og glad. Det var alltid hyggelig å gå og skravle på to manns hånd med Anita eller andre venninner, men dette var annerledes.

Fredrik ville følge Anita helt hjem, så Linda og jeg gikk videre. Vi stanset på hjørne av gata vår, og jeg hadde tenkt å spørre om hennes mobilnummer. Men før jeg fikk gjort det, foreslo hun at hun like godt kunne følge meg helt til døra. Gata vår erstille, og plutselig grep hun handa mi. Det var som et elektrisk støt gikk gjennom meg. Ja, jeg har aldri fått et elektrisk støt, men jeg er sikker på at det er sånn det føles, bare at dette ikke var smerte-fullt. Tvert imot. Det var en herlig sitring som løp rundt i hele kroppen og stanset mellom beina. En varme som plutselig omfavnet oss begge to, gjorde oss til en enhet. Fingrene flettet seg så naturlig sammen.

Det er ikke langt fra hjørnet til gården vår. Jeg ønsket at det hadde vært flere kilometer. Men plutselig sto vi i porten inn til gården. Og hun kysset meg. Ikke et fort godnattkyss, men et ordentlig kyss. Ja, det hadde kanskje bare vart et øyeblikk, hvis ikke jeg hadde kysset henne tilbake – åpnet leppene og kjente hvordan tungene våre rørte hverandre. Presset kroppen min mot hennes, følte armene hennes klemme rundt meg slik mine gjorde rundt hennes myke kropp. Men da kom det noen ut av en av dørene inne i gården. Vi hoppet tilbake fra hverandre. Og Linda snudde seg og gikk. Bare gikk, uten å si noe eller se tilbake. Jeg sto der helt fortumlet. Nikket til mannen som kom ut gjennom porten. Fomlet i veska etter nøkkelen. Jeg hadde jo ikke en gang fått hennes mobilnummer…

"Etterpå synes jeg – hvordan skal jeg forklare det? – som om jeg er blitt meg selv. Høres det dumt ut?"

"Nei."

Jeg gransket sjokoladeskummen igjen. "Jeg er… riktig forelsket i Linda. Jeg må være det." Jeg følte rødmen spre seg på kinnene da jeg sa det. "Jeg… jeg har vært liksom små-forelsket før. Ikke i gutter. I et par lærere – kvinnelærere altså. Og i alle jentene i Destiny's Child for eksempel – synes de er så mye kulere enn gutteband. Det er som om dette med Linda er en slags fortsettelse av det. Men det er også noe helt nytt. Det er liksom virkelig, hvis du skjønner hva jeg mener…"

"Ja, jeg tror jeg skjønner." Rune var seg selv. Sa ikke mye, men fikk meg til å føle meg trygg. "Det er jo ikke noe unormalt i å være forelsket i en annen jente", fortsatte han. "Men du må jo prøve deg fram. Ikke lås deg fast. Finne ut om det er mer enn bare en engangs stemningsforelskelse. Og hvis det ikke blir til noe, vil du kanskje bli forelsket i en gutt neste gang. Det blir spennende når du møter Linda neste gang…"

"Linda og Fredrik er i Hellas, og Anita er i Spania. Det er to uker nå til de kommer hjem. To uker! Det er ikke til å holde ut. Jeg finner ikke mobilnummeret til Linda heller. Og jeg er litt redd for å finne det og. Kanskje hun ikke føler det samme som meg. Kanskje hun ikke mente det slik. Kanskje hun ikke vil møte meg igjen…"

"Tja, hvorfor ikke?"

"Jeg er også redd for at noen skal få vite det. Anita og de andre jentene i klassen sier bare æææææææsj når de ser to jenter kline. Og det er jo galt."

"Galt?"

Jeg fortalte ham hva jeg hadde opplevd i kirken og om drømmen med gipsjesusen som også sa æsj.

"Det er riktig at noen kristne synes det er galt når to av samme kjønn er glad i hverandre", sa han. "I hvert fall, hvis de gjør noe ved det – hvis de viser at de er glad i hverandre, slik alle par alltid gjør. Men Jesus sa ingenting om homofili. Han villealdri sende noen bort på den måten der. Han tar imot alle. Jeg tror han gleder seg når to mennesker er glad i hverandre, hvilket kjønn de enn er. Det står i Bibelen: 'Størst er kjærlighet'. Og jeg tror det også gjelder erotisk kjærlighet. Det er jo Gud som har skapt oss slik at den betyr så mye for oss."

Jeg kikket opp på ham. Hadde aldri sett ham så ivrig.

"Jøss. Er du blitt rel'jøs?"

Nå var det hans tur til å kikke ned og granske kaffekoppen og til og med rødme litt. Jeg kunne ha bitt av meg tungen.

"Det er ikke det, Andi. Jeg synes bare det er så ille når noen vil ødelegge for andres kjærlighet. Ikke minst for din." Han kikket på klokka. "Men nå må jeg faktisk gå. Takk at du fortalte meg alt dette. Vi må holde kontakt."

Han reiste seg.

"Sjøl takk. Det var godt å si det til noen – til deg. Jeg skjønner ikke at mamma ville vrake deg for den dust Lars."

"Ja… nei… Ha det godt, Andi. Og hils til Linda."

Jeg skulle jo ikke ha sagt det der om mamma og Lars. Heller ikke det om å være religiøs. Hvorfor ødelegger jeg alltid? Hadde jeg også ødelagt St Hans aften for Linda? Vært for ivrig? Eller ikke ivrig nok? Ville jeg noen sinne møte henne igjen?

Da jeg kom hjem møtte jeg Lars i døra.

"Har han slått opp med deg?" spurte han.

"Hva?"

"Du ser så morsk ut. Tenkte kanskje det ikke gikk så godt med kjærlighetslivet."

"Kutt ut!"

"Jeg skulle bare prøve å være hyggelig."

"Du skal ikke prøve på det umulige."

Han smilte, snudde seg og ropte "Ha det, elskling!"

Mammas stemme svarte fra kjøkkenet. "Ha det!"

Jeg gikk inn dit.

"'Elskling.' Yukk!"

" Andi! Kan du ikke prøve å være litt hyggelig mot Lars?"

"Han er en dust. Du skulle ikke ha slått opp med Rune."

"Andi…" Tonen var truende, men jeg ga blaffen.

"Rune er bare kul og god. Han hadde respekt for andre mennesker. Han tok andre på alvor, ikke bare prøvde å henge dem ut for å vise at han var bedre enn dem – men han var bedre enn andre. Du kunne ikke finne en bedre mann enn ham. Men han var sikkert for snill og omtenksom for deg. Tenkte for mye på andre, ikke bare viste fram sitt eget blærete ego. Du trives vel bedre med en drittsekk som Lars…"

Hun var etter hvert blitt hvit i ansiktet, med små røde flekker på kinnene. "Nå skal du få høre, frøken nesevis!" Hun nærmest snerret. " Hvis du absolutt vil vite sannheten om din kjære Rune, skal jeg fortelle deg. Det finnes noen menn som trives bedre sammen med andre menn enn sammen med kvinner. Jeg vet ikke om de lærer dere noe om slikt på skolen. Men sånn var Rune. Han ble mer interessert i en annen mann enn i meg – i en prest, av alle ting…"

Kjøkkenet begynte å ramle sammen i hodet på meg. "Hva er det du sier?"

"Rune var – er – homofil. Det er det man kaller det. Og jeg har ikke tenkt å dele livet med en mann som ikke er interessert i meg som kvinne. Når du blir eldre vil du forstå hva jeg mener."

"Jeg… jeg visste ikke."

"Nei. Men nå vet du. Så nå kan du slutte å prate om Rune hele tiden."

Jeg gikk på rommet. Visste ikke hva jeg skulle tenke.

Jeg kastet meg på ryggen oppå senga. Det gikk opp for meg at jeg hadde gått i flere måneder og drømt at mamma en dag ville komme til fornuft, vrake Lars og komme sammen med Rune igjen. Men nå var det klart at det var umulig. Rune var borte for alltid. Mamma ville bli med Lars. Og Linda var sikkert ikke interessert i meg lenger. Hun hadde jo bare snudd og gått, uten å si noe. Kanskje munnen min smakte pyton. Kanskje hun hadde angret – det vi gjorde var galt og hun ville aldri tenke på det mer. Hun ville aldri ha kontakt med meg mer fordi jeg ville minne henne om det gale hun hadde vært med på…

Og hva så når Alt Det Forferdelige skjer? Når livet på jorden utryddes vil jeg måtte gå gjennom det hele helt alene. Ingen Linda. Ingen Rune. Ingen mamma. Lars ville kreve all hennes oppmerksomhet.

Men Rune hadde jo sagt ja til å snakke med meg. Hvorfor hadde han ikke sagt at han var homse mens vi var på kafeen? At en mann skulle fort bli trett av mamma og finne seg en annen kvinne, kunne jeg egentlig godt forstå, men en annen mann… Og hvis Rune var homse, hvorfor var han blitt sammen med mamma i første omgang? Hun lignet i hvert fall ikke på en mann, hvis det var menn Rune likte. Det var rot, alt sammen. Voksne var ikke til å finne ut av.

Jeg lå og grublet. Til slutt fant jeg fram mobilen og tastet meg fram til navnet. Opptatt. Jeg fikk en enda bedre ide, sjekket adressen på nettet og gikk.

"Andi!"

"Hvorfor sa du ikke noe?"

"Kom inn." Han holdt døra åpen. Jeg sparket av meg sandalene og gikk inn i stuen.

"Hvorfor sa du ikke at du er homse?"

Han trakk på skuldrene. "Hvordan fikk du vite det?"

"Mamma fortalte meg."

"Har du fortalt henne om Linda?"

"Er du gæern!"

"Nei, det er nok lurt å ikke si noen ting ennå. Men hva har hun fortalt deg om meg?"

"At du er homse og at du heller ville være sammen med en mann – en prest – enn med henne."

"Ja ja. Sånn kan man vel si det. Men det var litt mer komplisert enn som så. Hun er en flott kvinne."

"Hvem? Mamma?!!"

Han smilte. "Ja."

"Og du sier det!"

Jeg så på ham. Han så ikke ut som jeg trodde homser så ut, snakket helt normalt. Men jeg hadde jo nesten bare sett homser på sitcoms på tv. Han var den samme Rune som jeg alltid hadde kjent – eller trodde jeg kjente. Jeg visste heller ikke om jeg skulle være sint på ham, synes synd på ham, eller hva. Jeg trakk beina opp under meg på sofaen og stirret litt strengt på ham for å liksom si at han måtte fortsette. Som han også gjorde.

"Mange homser vet om sin legning helt fra 10-års alderen – ja, mer eller mindre som deg, ikke sant? Men for noen av oss er det ikke så lett. Særlig for oss som vokste opp i et miljø hvor man aldri snakket om slike ting, bare kom med antydninger om forrykte mennesker som gjorde unevnelige ting som var i strid med både Gud og naturen. Og som du vet, vokste jeg opp i et sånt miljø."

"Nei, det visste jeg ikke." Han hadde jo aldri snakket om sin barndom, og jeg hadde selvfølgelig aldri spurt. Hadde aldri riktig tenkt over at voksne hadde vært barn en gang, og kanskje til og med hadde teite eller dumme foreldre.

"Det gjorde jeg altså. Og da jeg begynte å få en mistanke om at jeg ikke følte det jeg skulle, verken over for jenter eller gutter, prøvde jeg å overbevise meg selv om at det ikke var sant. Jeg prøvde å være sammen med jenter, og det gikk ikke alltid helt galt. Og hver gang jeg forelsket meg i gutter eller menn og var sammen med dem, angret jeg og fordømte meg selv og ba Gud om tilgivelse – selv om jeg visste samtidig at dette egentlig var meg og var mye mer naturlig enn da jeg var sammen med jentene. Mora di var spesiell." –Han smilte da han så ansiktsuttrykket mitt. "Jeg trodde at jeg endelig hadde funnet en kvinne jeg kunne dele resten av livet med, og at jeg vil kunne glemme menn. Men det gikk ikke likevel. Jeg kunne merke at hun syntes noe var galt, og jeg lengtet mer og mer etter å finne en mann. Så møtte jeg Peter. Vi ble ikke kjæreste, men han er prest og han hjalp meg å se at homofili ikke er den store stygge synden som noen gjør det til. Gud fordømmer ikke homser. For første gang kunne jeg virkelig akseptere at jeg er som jeg er. Jeg prøvde å forklare det hele for mora di, men det var liksom for vanskelig for henne å akseptere. Så vi ble enig om å gå fra hverandre. Det var ikke hennes skyld."

"Jeg… jeg har alltid drømt om at du og mamma ville komme sammen igjen…"

"Sorry, Andi. Jeg tror ikke det vil kunne skje."

"Jeg vet det. Alt er bare dumt. Og vi skal snart bli utrydda hele gjengen, og det kan egentlig være det samme…"

"Hva er det du snakker om?"

"USA kommer til å eksplodere og jordens atmosfære kommer til å forsvinne ut i verdensrommet." Jeg fortalte ham om tv-programmene. "Men du tror vel at det er en gud som vil komme og redde oss i siste øyeblikk", avsluttet jeg nokså spydig.

"Tja", sa han. "Har du tenkt på dette, Andi? Hvis det ikke finnes en Gud, så må alt som er til bare ha blitt til av seg selv. Hele universet. Ut av ingenting. Med alle naturlovene og alt. For meg er det enda vanskeligere å tro på det enn å tro at Gud…"

Han ble avbrutt av en høy tutelyd som fikk oss begge to til å hoppe i været. Jeg var fortsatt ikke vant til den nye varseltone for meldinger som jeg hadde lastet ned til mobilen min.

Rune satt der bare noen sekunder med munnen klar til det neste ordet. Så smilte han. "Skal du ikke se på den?" sa han til slutt.

Jeg fisket fram mobilen. Åpnet meldingen. Et nummer jeg ikke kjente. Leste meldingen.

Så hoppet jeg igjen. Denne gangen ned fra sofaen. Slo armene om Rune og gav ham et smellkyss. "Det er… noe jeg må gjøre. Vi snakkes!"

Jeg styrtet ut, glemte nesten sandalene. Da jeg snudde meg mens jeg lukket døra, så jeg at Rune satt og smilte bredt. Han hadde nok forstått.

Jeg nærmest danset bortover gata. Leste meldingen en gang til: "Kjedlig ferie gleder meg til og komme hjem så vi kan møtes igjen klemmmmm linda. Ps fredrik fikk tak i numret ditt til meg. Gid"

"Glad i deg"!! Det var ikke så farlig med mammas valg av kjærester lenger. Heller ikke med eksploderende nasjonalparker og forsvinnende atmosfærer. Jeg hadde fått Lindas mobilnummer. Jeg hadde kontakt med virkeligheten og framtida.

Etterord

Det er et forslag fremme om å gi opplysninger om homofili i barneskolen. I sin forskning har Tore Langfeldt oppdaget at barn kan vite at de er homofile allerede i 8-9 års alderen.

Novellen kan brukes som utgangspunkt for samtale om homofili generelt, og spesielt om kristne holdninger til homofili.

Ivan Chetwynd,
august 2005.

NOVELLER

Ønsker du å bidra til vår novelleside, kan du kontakte Åpen Kirkegruppe

E-post
post@apenkirkegruppe.org

[ Til forsiden ]