Prekentekst: Johannes 15: 10-17
Lesetekst: Luk 7,36-50:
36 En av fariseerne innbød Jesus til å spise hos seg, og han gikk inn i fariseerens hus og tok plass ved bordet. 37 Nå var det en kvinne der i byen som levde et syndefullt liv. Da hun fikk vite at Jesus lå til bords i fariseerens hus, kom hun dit med en alabastkrukke med fin salve. 38 Hun stilte seg bak Jesus, nede ved føttene, og gråt. Så begynte hun å væte føttene hans med tårene, og tørket dem med håret sitt. Hun kysset føttene hans og smurte dem med salven. 39 Da fariseeren som hadde innbudt ham, så det, tenkte han med seg selv: «Var denne mannen en profet, ville han vite hva slags kvinne det er som rører ved ham, at hun fører et syndefullt liv.»
40 Da tok Jesus til orde. «Simon,» sa han til fariseeren, «jeg har noe å si deg.» «Si det, mester,» svarte han. 41 Jesus sa: «To menn hadde gjeld hos en pengeutlåner. Den ene skyldte fem hundre denarer, den andre femti. 42 Men da de ikke hadde noe å betale med, etterga han dem begge gjelden. Hvem av dem vil da holde mest av ham?» 43 Simon svarte: «Den han etterga mest, tenker jeg.» «Du har rett,» sa Jesus. 44 Så vendte han seg mot kvinnen og sa til Simon: «Ser du denne kvinnen? Jeg kom inn i ditt hus; du ga meg ikke vann til føttene, men hun vætte føttene mine med tårene sine og tørket dem med håret sitt. 45 Du ga meg ikke noe velkomstkyss, men helt fra jeg kom, har hun ikke holdt opp med å kysse føttene mine. 46 Du salvet ikke hodet mitt med olje, men hun smurte føttene mine med den fineste salve. 47 Derfor sier jeg deg: Hennes mange synder er tilgitt, derfor har hun vist stor kjærlighet. Men den som får lite tilgitt, elsker lite.» 48 Så sa han til kvinnen: «Dine synder er tilgitt.» 49 Da begynte de andre gjestene å spørre seg selv: «Hvem er han, som til og med tilgir synder?» 50 Men Jesus sa til kvinnen: «Din tro har frelst deg. Gå i fred!»
Jeg har behov for å bekjenne en ting først – før jeg begynner på prekenen, - eller kanskje er det også en del av prekenen. Bekjennelsen er to-delt: den ene delen handler om at jeg ganske automatisk når jeg skulle forberede meg til denne messa – og leste teksten – tok det for gitt at jeg forsto hva det betyr at det var en kvinne i den byen som levde et syndefullt liv. Det var en automatikk hos meg som sa noe om at det måtte handle om en prostituert kvinne, en kvinne som av egen vilje og for profitt frambød seg til menn, som hun dermed lurte til å ha sex med seg – fordi hun lot mennene få lov å begjære henne, - eller kanskje ikke prostituert, men en kvinne som uansett levde et utsvevende liv og da også et utsvevende sexliv. Det slo meg at jeg var rask til å se henne for meg, - jeg hadde bilder av denne type kvinne – syndefulle kvinne – og synden hadde selvfølgelig med sex å gjøre. Men det står faktisk ikke noe om dette i teksten. Alt sammen er mine fordommer, - og de er mine automatiske tolkninger som jeg – uten å tenke meg om – drar med meg – fra andres tolkninger. Det blir innlysende – når jeg allikevel av og til tenker meg om – at jeg her ikke har noe annet grunnlag å tolke ut ifra, enn det fortellingen faktisk sier.
Nå er det nok ikke sånn at denne teksten først og fremst vil ha fram et spørsmål eller et perspektiv på hva som er synd og hva som ikke er synd. Det er den andre delen av min bekjennelse. For når noen – det være seg tekster eller mennesker – snakker om syndefulle liv, blir jeg automatisk opptatt av enkelte, og ofte snevre etiske temaer og dilemmaer. Jeg blir opptatt av å finne ut hva dette syndefulle livet er – hva som gjør at det av noen betraktes som syndefullt, - og jeg blir opptatt av å finne ut at jeg ikke gjør sånne syndefulle ting. Jeg vil helst finne ut at det syndefulle livet ikke er gjenkjennende for mitt liv – så kan jeg også ha teksten eller anklagen på en armlengdes avstand, og ha meg frabedt å bli rammet av den. For meg ble det allikevel et poeng, - fordi jeg var langt inne i en helt annen preken og en helt annen tematikk – før jeg oppdaget hvilke ubegrunna bilder og fordommer jeg satt med. Jeg møtte meg sjøl i døra, - både hva gjelder mine umiddelbare tanker om prostitusjon – til tross for at jeg daglig møter og kjenner kvinner som prostituerer seg – det er ikke sånn at de byr seg fram for profitt, - og lurer mannen til å bruke deres kropp. Kvinnenes egne livsfortellinger gir helt andre assosiasjoner, - men det er altså en annen preken. Jeg møtte meg sjøl i døra – også med mitt forhold til sex. Jeg har lært det, jeg har blitt innprenta med det og jeg har tatt det med meg – både at det gjelder å finne de syndige handlingene – særlig andres, - og at synd ofte hører sammen med sex eller seksualitet.
Jeg har lært det, - men dette er det ikke Jesus som har lært meg.
Det var min bekjennelse i kveld. Så gjelder det videre selvfølgelig å prøve å finne tekstens intensjon. Og aller helst ville det være fint om tekstens intensjon også overensstemmer med intensjonen Jesus hadde med sin lignelse og sitt liv.
Hadde Jesus visst hva slags kvinne som kom til han og berørte han, da burde han – som profet og Guds sønn – forstått at han burde vise henne ut, - det tenkte Simon på. Hun var ikke velkommen i Simons hus. Hun var ikke invitert, og hun passet ikke inn i selskapet. Hun skapte uro, og tok oppmerksomheten til Jesus vekk fra de andre gjestene.
Vi snakker av og til om å treffe folk hjemme. Det brukes vel oftest i en slags overført betydning – og settes som et ideal på god formidling eller det gode møtet mellom mennesker. Det møtet der fordommer og karakteristikker må vike plassen for gjenkjennelsen som vi kan finne hos hverandre som mennesker. Å treffe folk hjemme betyr også å sette seg inn i hvordan den andres hjem ser ut, hvordan den andres hjem er organisert eller uorganisert. Det handler om å gå ydmykt på besøk i nye rom, bli kjent med og være åpen for andres interiør og smak. Akseptere at ikke alt er likt ens eget, og samtidig se at de fleste rom er innredet med tilbehør som fungerer gjenkjennende, selv om fargene er forskjellige. Vi har det ikke helt likt, - og kanskje heldigvis for det, - det betyr at vi til sammen kan utgjøre regnbuens spekter. Alltid til sammen, aldri alene, - alle fargene i regnbuen er avhengig av hverandre. De må treffe hverandre hjemme for å kunne framstå som det fargespekteret de er.
Selv om jeg nok ofte snakker om regnbuen, er det ikke helt tilfeldig at jeg løfter den fram også i kveld. Majorstua kirke har besøk, da har åpen kirkegruppe også besøk, og det er vel ikke til å gjemme under en stol at de fleste her i kveld er spent på besøket. Oslo biskop og Åpen Kirkegruppe vil i manges ører høres ut som en uforenelig motsetning eller i hvert fall noe lignende en konfliktfull konstellasjon. Kanskje er det det? Kanskje er det en konflikt som for begges og alles parter går på menneskeverdet løs? Den samme konflikten som oppstår når fargene i regnbuen ikke lenger soler seg i hverandre, men går hvert til sitt og mister sin praktfulle utstråling. Det er ikke lettvindt å treffe folk hjemme, det krever mot og det krever omtanke, - men før alt det forutsetter det også en invitasjon og et velkommen.
Hadde Jesus visst hva slags kvinne som kom til han og berørte han, da burde han – som profet og Guds sønn – forstått at han burde vise henne ut, - det tenkte Simon på. Hun var ikke velkommen i Simons hus. Hun var ikke invitert, og hun passet ikke inn i selskapet. Hun skapte uro, og tok oppmerksomheten til Jesus vekk fra de andre gjestene.
Jeg lurer på om noen hver av oss møter Simon hjemme i kveld. Når vi møter Simon hjemme, så møter vi oss sjøl i døra. Og det er ikke regnbuens spekter av fargeprakt vi skimter da, men bleke skygger av ensomhet. For mange av oss som er her i kveld er mangelen på invitasjonen, fraværet av velkommen og skyggene av ensomhet – de erfaringene vi bærer med oss fra våre forsøk på å treffe kirken hjemme. Derfor har vi funnet oss et eget rom i kirken der disse erfaringene kan deles, der vårt interiør og vår sans for farger og innredning aksepteres. Men dette er også et rom i kirken som bæres oppe av det samme som alle rom i kirken bæres oppe av. Nåden alene og troen alene. Det er Jesu svar til Simon – kvinnen viser kjærlighet fordi hun er tilgitt, - og hun tror på det. Syndenes forlatelse som er forkynt oss for Jesu Kristi lidelses og døds skyld, er det eneste grunnlaget for å bli og å være et Guds barn. Ikke noe av det vi kan utrette - kan beregnes inn som poeng for å oppnå Guds kjærlighet. Den er der grunnleggende og hviler med hele sin vekt hele tiden på våre synders nådige forlatelse.
Det var denne troen som frelste kvinnen hos Simon. Det var også denne troen på nåden som utløste hennes kjærlighet. Synd er ikke automatisk bundet til sex, synd er heller ikke automatisk bundet til fortapelse, men regnbuen er automatisk bundet til alle fargene, - og Jesu nåde og tilgivelse er automatisk bundet til kjærlighet.
Jesus sier til kvinnen, din tro har frelst deg. Gå i fred. Det er det bare Jesus som kan si, han er den eneste som har lært oss det. Tidvis må vi tro - helt alene, tidvis skal vi tro på nåden så sterkt at den også bærer for de som ikke kan tro. Tidvis kan vi finne fellesgjenkjennelser i troen på nåden, treffe hverandre hjemme og la nåden utløse den kjærligheten til hverandre som inviterer inn og ønsker regnbuespekteret et dypt-ment og sant velkommen.
Amen
|
