Preken20060407

Preken 07.04.2006, Fredag før Palmesøndag

av Karen Onshuus

Prekentekst: Joh. 11, 45-53, 2006

"En tåre renner fra ikonet, en mager mann med tornekrone.
Grepet ser jeg ned, min tro, mitt håp, min fred.
Jeg ser hva jeg har gjort, og legger kronen bort,
straffen lå på deg, skammen bærer jeg.

Et ord, en mann, et speil, en gåte, forundret ser jeg speilet gråte.
Så lite tro jeg har, jeg overhører svar.
Jeg trodde det var meg, som skulle redde deg.
Skamfull ser jeg ned, det var du som led.

En mager mann som stille lider, evig Gud til alle tider,
i himmel og på jord, min frelser og min bror.
Jeg ser hva du har gjort, og legger kronen bort.
Straffen lå på deg, nåden bærer meg.

Vi nærmer oss påske. Søndag rir Jesus inni Jerusalem til lidelse, vanære og død. Jesus lider. Men hva gjør vi?

Jesus var i Betania. Maria hadde sendt bud på han, for broren var død. Lasarus, en av hans venner. Jesus kom, han så, og han gråt. Han elsket Lasarus og søstrene hans. Og døden er vond for den som elsket den døde.

Vi kjenner fortsettelsen. Lasarus ble vakt til live igjen. Dødens makt ble brutt, for denne gang.

Mange hadde kommet til tro på Jesus fordi de hadde sett Lasarus bli vakt til live. Fariseerne, overprestene og de eldste fikk høre om det, og de la planer om å drepe Jesus.

Påsken er nær. Og hvem er vi?

Påsken mine venner, skjedde ikke en gang. Den skjer her, den skjer nå. Nå legges planene om å drepe Jesus, nå er renkespillet i gang, nå strammes grepet. Jesus måtte dø, og Jesus må dø. For hvem sin skyld og hvorfor?

Vi vet inderlig godt svaret. En hver som kjenner seg selv, vet at hun eller han har del i korsfestelsen. Vi er en i mengden som ropte korsfest, korsfest. Vi sitter i det høye råd og tar beslutningen om dødsstraff. Vi har alle solgt han for tretti sølvpenger, vi har alle fornektet han ved det tredje hanegal. Og vi vasker våre hender etterpå.

Likevel vil vi ikke se det. "Jeg trodde det var meg, som skulle redde deg." Vi kjemper for hans sak, vi bygger kirker og katedraler, vi sitter i komiteer, vi diskuterer hans lære, vi prøver å forstå.

Men - - forundret må vi se at speilet gråter. Vi kan ikke redde han. Vi er en av dem som korsfester.

Korsfester når resultatet av vår kristne tro er at andre såres, ja til og med tar sitt eget liv. Slik vi hørte en av kirkens biskoper gjøre det her i ÅK for 4 uker siden.

Vi korsfester han når vi ser reportasjene på Dagsrevyen om sultne og fangede og undertrykte mennesker, uten å berøres mer av det enn at vi går videre med vårt eget liv som om ingen ting er hendt. Korsfester han i hvert menneske vi med tanker, ord, gjerninger og forsømmelser avviser eller forakter.

Påsken skjedde ikke en gang. Den skjer her, den skjer nå.

"Det er bedre at en mann dør enn at hele folket går til grunne" sa Kaifas. Kaifas var en god strateg. Hvis Jesus fikk fortsette som han gjorde, ville okkupasjonsmakten stramme grepet. Romerne fant seg ikke i oppvigleri. Det var ikke det at Kaifas hadde noe personlig i mot Jesus, han fordømte han ikke men....

Kjenner dere igjen argumentasjonen? Vi er også Kaifas. Og andre er Kaifas mot oss. Motstanderne av homofilt samliv har ikke noe i mot oss, de påstår at de respekterer oss men….. Det er bedre at noen lider, enn at kirken settes på spill, læren settes på spill. Både de og vi er strateger. Hvem er vi?

Kaifas var strateg. Det er vi også.

"Et ord, en mann, et speil, en gåte, forundret ser jeg speilet gråte.
Så lite tro jeg har, jeg overhører svar.
Jeg trodde det var meg, som skulle redde deg.
Skamfull ser jeg ned, det var du som led."

Vi trodde det var oss som skulle redde kirken, redde Jesus. Men sånn var det ikke.

Kaifas hadde rett. Den ene måtte dø. Men det var dypt urettferdig. For den som døde var ikke som oss. Han løy ikke, han stjal ikke, han foraktet ikke, han drepte ikke, han såret ikke. Han gjorde ingen ting av det vi gjør. Og som vi alene fortjener straffen for.

Kaifas hadde rett. Den ene måtte dø. For byrden ble for tung for oss andre. Vi trodde det var oss, men det var han.

Påsken skjedde ikke en gang. Den skjer her, den skjer nå. Vi fører stadig Jesus til korset. Og likevel skjedde det bare den ene gangen. Men vi var alle med.

Den ene døde. For han som ikke gjorde det vi gjør, han gjorde det vi ikke gjør. Han elsket menneskene. Så høyt og så vidt og så bredt at han som er Gud fra alle tider, tok på seg en tjeners skikkelse og ble et menneske. Slik at han kunne dø vår død, og likesom Lasarus vekke oss til nytt liv igjen.

Det er korsets gåte. La oss ta det med oss inn i den stille uke.

Amen.

Arkivskap