Evangelietekst: Matt 7, 1-5
Døm ikke, for at dere selv ikke skal bli dømt! For dere skal selv dømmes etter den dom dere feller over andre, og det skal måles opp for dere i det mål dere selv bruker. Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye legger du ikke merke til. Eller hvordan kan du si til din bror: La meg ta flisen ut av øyet ditt, når det er en bjelke i ditt eget? Din hykler! Ta først bjelken ut av ditt eget øye! Da vil du se klart og kan ta flisen ut av din brors øye.
Jeg kjenner en jente. Hun er i starten av 30-åra og har ett barn. Hun bor i hovedstaden i Moldova, ett land som grenser til Ukraina og Romania. Hun elsker en kvinne, og har på grunn av det fått et vanskelig liv. Hun arbeider aktivt for å bedre situasjonen for homofile og lesbiske i Moldova, men er usikker på hvor lenge hun orker. Motstanden er for massiv og hun blir definert fullstendig utenfor, både av samfunn og kirke.
Natten er omme er temaet for denne messa. Er natten virkelig omme?
Folkens: Vi må våge å si: Natten er omme. Undertrykkelsen er slutt. Vi er alle likeverdige samfunnsborgere og kirkemedlemmer. Vi aksepterer ikke lenger å bli definert utenfor.
Når vi våger å si det, betyr det også at heller ikke skal tåle at noen andre blir holdt utenfor. For at det skal skje, må forvandlingen starte i meg og deg. Vi må lære å bli mindre fokusert på oss selv og ha den andre i fokus. Vi må gå fra å tenke "hva kan jeg få ut av dette" til "hva trenger du". Vi må faktisk lære å elske.
For å avsløre undertrykkelse og utestengning blir et viktig spørsmål hvem det i dag er som definerer folk innenfor og utenfor. Hvem er det som har makten til å definere?
En historie om dette er fortellingen om tolleren og fariseeren. Tollere var langt nede på rangstigen på grunn av et frynsete rykte, og fariseerne var skriftlærde som hele tiden strevde etter å følge loven.
Det uventede i fortellingen er at mens tolleren bad: "Se i nåde til meg som ikke takler livet!” takket fariseeren for at han ikke var som tolleren. Han takket for at han var vellykket og fulgte loven etter alle kunstens regler. Han regnet seg selv som rettferdig og hadde ingen problemer med å definere tolleren lengst ned i tempelet som en synder.
Farsiseeren definerte seg selv som malen for en som levde et riktig liv. Siden de tilhørte eliten i samfunnet, ble deres syn på mange måter også den allmenne oppfatningen. Tolleren ble definisjonen på en som ikke levde etter loven, en som var utenfor det gode selskap.
I Guds øyne var tolleren derimot han som hadde den rette innsikten. Det var han som hadde den rette innstillingen til sitt eget liv og dermed var i et riktig relasjon til Gud. Han forstod at han trengte hjelp til å ta ut bjelken, noe den skriftlærde ikke gjorde.
Datidens fariseere sa: Takk for at jeg ikke har syndet som de blinde og spedalske. Som de utstøtte. Som de syke. Takk for at jeg takler livet og holder loven, hver eneste dag.
Dagens fariseere sier: - Takk for at jeg ikke er mørkhudet. Takk for at ikke er homo, bi eller transseksuell. Takk for at jeg ikke har falt utenfor samfunnet. Takk for at jeg ikke er blitt uverdig. Takk for at jeg er innenfor.
Kirken, som skulle vært den som møtte alle som de var og tok alle inn i varmen, har også definert mennesker utenfor og innenfor. Det sier oss at endringen må begynne i hver og en av oss. Ingen av oss kan stå som fariseeren i historien og takke for vår egen fullkommenhet. Ingen av oss skal begynne med alle de andre, men heller starte med vår egen bjelke.
Samfunnet rundt oss, og jenta i Moldova, minner oss på at vi lever i en verden som er litt på skeiva. Det er så langt utrolig langt igjen, til alle mennesker blir respektert og undertrykkelse opphører. Det kan være lett å lengte etter den nye himmelen og den nye jorda, da all sorg og klage skal opphøre. Og vi skal lengte. Men ikke som en flukt fra denne verden. Vår oppgave er å arbeide for at dette skal skje her og nå.
Vi er skapt i Guds bilde. Gud steg ned til oss og ble menneske. Veien til en bedre verden og sannere fellesskap går faktisk gjennom at vi skal bli mer menneskelige. Blir vi mer lik de menneskene vi var skapt til å være, vil også våre fellesskap og samfunnet endre seg.
Natten er omme. Det betyr at morgenen gryr. Dagslyset er på vei og jager mørket av gårde. Dette lyset avdekker også de mørke rommene våre. Det avdekker destruktive måter å se på vår egen kropp, på seksualiteten, på andre mennesker og på penger. Dette gjelder oss alle. Det er slik det er å være mennesker. Lyset gir oss derimot en gylden mulighet til å erkjenne utfordringene våre og stadig bli helere mennesker. Da vil vi sammen lage mer menneskelige fellesskap.
Så kan vi, selv om natten enda ikke er helt omme i Moldova og mange andre land, sammen si: Vi tror på en kirke, der mennesker blir oppreist. Vi tror på en kirke, der mennesker erfarer hva kjærligheten egentlig er. Denne kirken er vår. Og denne kirken og dette fellesskapet vil vi kjempe for å være med på å definere.
|
