NÅDE DEN SOM ELSKER
”Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg? Hvorfor er du så langt borte fra meg? Hvorfor hjelper du meg ikke når jeg klager min nød? Jeg roper om dagen, Gud – du svarer ikke, og om natten, men jeg får ikke ro… Men jeg er en makk og ikke en mann, spottet av mennesker, foraktet av folk. Alle som ser meg, håner meg, vrenger munnen og rister på hodet.”
Dette var ord fra Salme 22, som Jesus siterte fra da han hang på korset. Ordene beskriver følelser jeg har hatt på grunn av at jeg i mange år var usikker på min seksuelle legning. Jeg tror ordene også blir tenkt og sagt av lesbiske, homofile, bifile og transkjønnede over hele verden.
Kirken har vært med og gitt meg denne følelsen. Følelsen av å være mindreverdig og unormal. Jeg ble fortalt at jeg var syk. Mange unge lesbiske og homofile har bedt om helbredelse. Vi ønsket å bli hele og hellige. Vi ble fortalt at det betydde at vi måtte være flinke, be mye og tro at Gud ville endre oss. Da ville Gud gripe inn.
Slik har forkynnelsen vært. Og slik er den fremdeles mange steder. Dette sier jeg med sorg. For slik forkynnelse tror jeg er destruktiv og livsfornektende. Den får alle som ikke passer inn i det heteronormative samfunnet til å føle seg foraktet og det gir igjen skammen grobunn. Det som et menneske nettopp opplever som livgivende og livsbekreftende, blir stemplet som skittent. Jeg merker det selv. Følelser som jeg opplever gir meg større forståelse av hva Guds kjærlighet egentlig er for noe, blir jeg fortalt ikke er kjærlighet. Den sitrende spenningen og energien som en forelskelse gir, skal være destruktiv for meg. Velger jeg å følge følelsene og gifte meg, kan jeg ikke lenger være prest.
Jeg spør: Hvordan kan vi pålegge andre, det vi ikke pålegger oss selv. Hvorfor kan vi ikke møte hverandre med en holdning preget respekt, tålsomhet og empati. Hvorfor kan vi ikke lære av Jesus, som viste oss hvordan vi skal møte hverandre. Alle som trodde de kjente loven og gledet seg over hvordan de levde livene sine, satte han på plass. Jesus viser oss at et sant liv starter med kjærligheten til nesten vår. For vi bekrefter ikke hverandre med å dømme hverandre. Vi oppreiser hverandre med å vise hverandre tillit og kjærlighet.
Odd Børresen synger om en måte å se på ansiktet til den elsker:
”En tegning av latter vi lo. En tegning av høstmørke veier. En tegning av gleder vi fikk. En tegning av steder vi gikk. Gode Gud, la med oppleve at det blir nye streker i det.”
Det er ikke bare heterofile som har lyst til å ha muligheten til å se nye streker bli til i ansiktet til mennesket de elsker. Alle bør ha muligheten til å oppleve det. Bibelen forteller at samlivet mellom to mennesker er verdifullt, viktig og livgivende. ”De to skal bli ett”, står det. Samlivet er trygghet, trofasthet, respekt og omsorg. Samlivet er å se den andre og å våge å gi seg hen og være sårbar.
I en sang av Anne Grete Preus heter det:
Hvem lærer menneskene å elske?
Hvem knytter det usynelige båndet
Fra hjerte til hjerte når tårer
renner for en annens skyld.
Jeg vet ikke hvem hun er,
men hun kalles håp.
Hun er fruktbar vårsols slektning
Og ensom svales venn.
I sangen er det ikke annet svar på hvem som lærer oss å elske enn at hun kalles håpet, men kirken har et utfyllende svar: Det er kjærlighetens Gud. Det er hun som knytter det usynelige båndet mellom menneskene. ”Alle dere som er døpt til Kristus, har kledd dere i Kristus”, leste vi i stad. Et annet sted står det ”Kle dere i kjærligheten, som er det bånd som binder sammen.” Å bli kledd i Kristus, er å bli kledd i kjærligheten. Det gjelder oss alle.
Vi er alle skapt i Guds bilde. Gud steg ned til oss og ble menneske. Det betyr at Gud også har del i våre rop og vår klage. Gud kjenner smerten og lider med oss. Veien til en bedre verden og sannere fellesskap går faktisk gjennom at vi skal bli mer menneskelige. Å bli hellige dreier seg om å bli mer lik de menneskene vi var skapt til å være. Det betyr også å anerkjenne sin homofile eller lesbiske legning. Gjør vi det, vil også våre felleskap og samfunn endre seg. Det er resultatet av et liv i Guds nåde og kjærlighet.
Temaet for messen er ”Nåde den som elsker”. Nåde er at Gud elsker oss. Nåde er å bli elsket for den en er. Nåde er å elske og få lov til å kjenne omsorgen for andre mennesker. Nåde er når følelsen får oss til å rope til Gud: ”Jeg er ikke verdig. Jeg er slitten!” og få det bekreftende svaret: ”Du er verdig. Jeg elsker deg. Jeg har lagt ned kjærlighetens muligheter, også i deg.”
Ja, kjærlighetens muligheter er lagt ned i oss alle, uavhengig om vi forelsker oss i en person av det samme eller motsatte kjønn. Det ønsker vi å bekrefte her i dag, og det ber vi oss om at hele den verdensvide kirken må si. La undertrykkingen opphøre. Slipp homofile og lesbiske inn i lyset og inn til nattverdsbordet. Det er der vi alle hører hjemme. Og der kan vi alle få oppleve konkret nåde, oppreisning, mot og kjærlighetens forvandlende kraft. Der kan vi alle stå sammen som mennesker på nådens og kjærlighetens vei til å bli hellige og frie mennesker.
Amen.
|
