PrekenBettinamars2005

Messe holdt i Åpen Kirkegruppe februar 2005

av Bettina Eckbo

Ha Gud som forbilde

Teksten er hentet fra: Paulus` brev til efeserne, kapittel 5, 1-2:
Ha Gud som forbilde, dere som er hans elskede barn. Lev i kjærlighet, slik som også Kristus elsket oss og gav seg selv for oss som en offergave, et velluktende offer for Gud.

PREKEN

Når jeg leste temaet for denne messen første gang, ble jeg litt usikker. Fordi på den ene siden tenker jeg aldri kan bli som Gud, og man vil jo gjerne ha forbilder som man kan nå opp til. Men på den andre siden er han jo akkurat vårt forbilde hele tiden; det ligger jo i det å tro.
For for meg er Gud ”godhet” og ”kjærlighet”. Gud er ikke en person som har godhet eller kjærlighet i seg, men han er godheten og kjærligheten. Det å tro på Gud, er også å tro på det gode. Og jeg tror vi mennesker har en drivkraft i oss, til å ville følge det gode, og til å ville følge kjærligheten. Enhver som har vært forelsket, vet at det å skulle stanse de følelsene ikke er så lett. Fordi kreftene i oss er så sterke.

Platon skriver noe om dette i sitt verk ”symposium”, hvor han snakker (i Aristofanes munn) om hvordan det i tidenes morgen fantes 3 kjønn (mann, kvinne og samkjønnet/androgynen). Hvert menneske bestod den gangen av to kropper, hvorav tre kombinasjoner var mulig: kvinne/kvinne, mann/mann og kvinne/mann. Dette var fullkomne mennesker. Men med fullkommenheten fulgte overmotet; de nøyde seg ikke med å være underkastet gudene, og gjorde revolt. Straffen ble skjebnesvanger: Zevs delte menneskene i to. Etter tapet av den opprinnelige helheten, søker de individene som var sammen i urtiden, etter den han eller hun en gang var forbundet med. Driften etter den tapte halvdel er den erotiske kraft, og bestemmende for våre erotiske preferanser.

Jeg tenker at disse kreftene er Gud. OG at det slik sett, er umulig å ikke ha Gud som forbilde, hvis man vil følge kjærligheten og det gode. Og jeg tenker det er akkurat derfor troen på Gud, er slik en fin ting, fordi disse tingene henger så sammen.

Men dette betyr ikke at vårt forhold til Gud som forbilde, blir lett for det. Det kan være ganske komplisert mange ganger, fordi både vi og Gud kan få mange ulike roller i forhold til hverandre, og i forhold til våre medmennesker.
• Gud kan for eksempel bli en ”far/mor/foreldre” for oss. I vår og min verden kompliserer ofte forholdet seg til våre foreldre når vi modner og blir større, sammen med at vi vil frigjøre oss. Og tenker man slik i forhold til Gud, kan det skape noen problemer.
• Det er heller ikke problemfritt å tenke om Gud som venn. For som venn er som regel likestilt hverandre. Og jeg tenker at det kan bli feil i forhold til Gud. Jeg vil kunne slappe av i Guds armer, og ikke måtte forholde meg til det å skulle ta vare på Gud. Men samtidig kan jeg ikke være helt ansvarsløs i mitt forhold til Gud heller.
• Slik er det også med bildet at Gud som overordnet og dommer: bildet er hele tiden dobbelt, i forhold til oss mennesker som på den ene siden små i forhold til Gud, men på den andre siden ansvarlige og vokse i forhold til våre egne liv.
• Luther snakket om at mennesket er både synder og rettferdig, og jeg tror det er nettopp dette han vil frem til: Vi mennesker er små i den forstand at vi gjør dumme ting i blant, men vi er også elsket og rettferdiggjort av Gud som de flotte vesenene vi er. Vi er jo tross alt laget i hans bilde; som et avbilde av han!!
• Det jeg tror er viktig for oss å vite, er at vi både er elsket og er gode nok slik vi er, men at vi også trenger et forbilde som er større enn oss; slik at vi kan se fremover, og kunne ha et mål å jobbe etter.
• Og nettopp derfor er Gud et veldig fint forbilde for oss: Andre mennesker/foreldre kan miste sin status som forbilde når man blir større, og man ser at de ikke vet alt, slik man kanskje trodde som yngre. Fordi Gud er en gud, vår gud, så vil ikke dette skje i samme grad med han. (Gud vil heller ikke bli dement, få alzheimer eller dø før oss). Han vil alltid være der, uansett om vi er single/gifte, tynne/tykke, ensomme/sosial, ja uansett hvordan vi føler oss selv og hvordan våre liv ser ut.

Jeg skal avslutte denne preken med å lese et dikt av Edith Södergran,”GUD”

Ære være Skaperen og Frigjøreren og Livgiveren, som var, er og bli en sann Gud, fra evighet til evighet.
Amen.