Akkurat i dag kan det virke som at hele verden er opptatt av bispevalget, - i alle fall i Norge – eller i hvert fall i Oslo – og i det minste blant lesbiske og homofile, - eller lesbiske og homofile prester – eller de som gjerne ville bli prester – gjøre en innsats for Kirken, - følge sitt kall og sin misjon, - sin overbevisning og sin tro på kjærlighetens Gud.
Akkurat i dag kan det virke som om kjærlighetens krefter står på spill, når en mann blir valgt til biskop, som så tydelig har markert sin holdning til vår kjærlighet som noe annenrangs – oss som noen som ikke skulle være verdig de stillingene kirken forvalter – og heller ikke verdig en forbønn og velsignelse over våre samliv.
Akkurat i dag kan det virke som om regnbuens symbol og Guds pakt med og kjærlighet til mennesket overskygges av tunge byger, knuste håp og dødelige krenkelser.
Akkurat i dag kjennes det sånn for mange av oss. Akkurat i dag – har mange mista noe av krydderet og saltsmaken. Den kraften som vi har vært så heldige å kunne bygge oss opp på, bli bekrefta gjennom og blitt ønska velkommen av, kjennes som ei tilbakelagt tid, - og framtida blir usikker og fylt av bilder av de høylytte debattene og de skråsikre store orda om ditt og mitt liv.
Akkurat i dag er det fort gjort å bli sneversynt. Men fokuset har vært større gjennom oppløpet til bispevalget i Oslo. Fokuset er også lister med navn som har økt sitt antall i overraskende dimensjoner gjennom de siste dagene. Navn på mennesker som gir sin støtte til en åpen og inkluderende kirke, - mennesker som sitter i menighetsråd og bispedømmerådet, prester og folkekirke – som også høylydt har gitt sin stemme til en åpen linje i kirken. Og det er ikke et snevert fokus. Det er 1000vis av lys som vi ikke skal skjule eller glemme. Det er perspektivet vi skal fortsette å holde høyt, videreføre – og som vi skal invitere inn i. Dialog og endring, møter mellom mennesker, er dynamikken i lystenninga.
I sin avskjedsgudstjeneste sa biskop Gunnar Stålseth, som en kommentar til det forestående bispevalget, noe sånn som at ”noen vil ha foten på gassen, mens andre vil ha den på bremsen. Men det spiller i grunnen ingen rolle så lenge det er Gud som styrer”.
Akkurat i dag skal vi kunne hvile i Guds hender. Så skal vi i morgen reise oss sammen med alle de som har ønsker for at Guds kjærlighet skal kunne skinne videre gjennom kirkens handlinger og samtaler. Vi skal fortsette å bryte ned grensene mellom ”dem og oss”, kampen for rettferdigheten og kampen for menneskeverdet er ikke over, det hadde den ikke vært uansett bispevalg, - den kan akkurat i dag føles tung, - men i morgen skal vi gå på med friskt mot i troens fellesskap og med kjærlighetens håp som mål. Vi ønsker hverandre lykke til.
