Prekenkjellerikøie2005

Messe holdt i Åpen Kirkegruppe 25. november 2005

av Kjell Erik Øie

Glede og sorg – store ord vi alle har et forhold til.

Vi ønsker alle å ha mest mulig glede og minst mulig sorg - men vet at sorgen kommer med jevne mellomrom. Derfor er det så viktig at vi forsøker å skape mest mulig glede når vi har mulighet til det – ikke minst for å ha en beredskap når sorgen kommer.

Jeg skal i dette innlegget forsøke å balansere - slik at dette blir litt om sorg og så litt om glede.

Først litt om min tro:

Jeg tror på Gud. Jeg tror på en kjærlig Gud, en raus Gud, en tilgivende Gud og en Gud som vil godt. Det har ikke vært noen selvfølge for meg. Lenge brukte jeg mye av mitt politiske engasjement til å slåss mot Kirka og Kirkens menn. Ja, for det er nesten alltid menn. Jeg har vært ordentlig rabulist i så måte. Jeg har stormet Domkirken, vært kompromissløs i mitt syn på homofilt samliv og brukt sterke ord. Jeg meldte meg ut av Statskirka da jeg var 16 år. Jeg trodde ikke på Gud og jeg var medlem i Human Etisk Forbund. I dag er dette annerledes. Det er en lang historie som jeg ikke skal ta her – men på et eller annet tidspunkt tok jeg meg i å be. Hvorfor skulle jeg som ikke trodde be? Hvem ba jeg til? Etter hvert gikk det opp for meg at min kamp mot de mørke mennene i Kirka stengte for mitt eget ståsted. De lot meg ikke engang nærme meg Gud. Indirekte trodde jeg på dem når de - og jeg – tok det som en selvfølge at jeg ikke trodde. Det er kanskje det verste disse mennene gjør. De bygger en mur mellom Gud og oss. En av våre viktigste oppgaver som kristne homofile er å formidle at denne muren er menneskeskapt og kan rives ned av mennesker. Vi må sammen med heterofile som deler vårt syn hver dag rive ned den muren. Fortsatt synes jeg at diskusjonen om homofilt samliv er nærmest uvirkelig – men den berører meg ikke lenger så sterkt personlig. Og den rokker ikke ved min tro.

Så til sorgen:

Frelsearmeen sa sist fredag til en venn av meg som er offiser i Frelsearmeen at han ikke lenger for lov å bære uniform. Han får ikke lenger stå på plattformen i Frelsearmeen, ikke lenger være en åndelig leder. Jeg ble sint og trist da jeg hørte dette. Først og fremst ble jeg trist fordi det rammer han som har viet hele sitt liv til en organisasjon han alltid har vært lojal mot og alltid vært åpen mot. Dernest ble jeg sint fordi Frelsesarmeen som gjennom sitt arbeide vet noe om det levde livet – allikevel ikke er kommet lenger. De tok fra ham en stor del av livet. Og de fortalte han at han er god – men ikke god nok. Ja, de hadde til og med nerve til å si at de samtidig viste han omsorg, respekt og at det skjedde med verdighet. Jeg skjønner at Frelsearmeen hadde behov for å bruke disse fine ordene. Men respekt og omsorg som gis har intet innhold om det ikke oppleves av den som får det. Det er mye å si om denne saken. Han de tok hadde møtt armeen med åpenhet fra dag en. Han brukte av sitt liv til å informere. Han brukte av sin livserfaring til å forsøke å få frelsearmeen til å forstå at dette handler om mennesker. Et sted i debatten så jeg en offiser som oppfordret de som deltok i den til å løfte den opp på et prinsipielt nivå. Det var så vanskelig å diskutere når en tok utgangspunkt i en konkret person.

Ja, nettopp. Da blir det vanskelig. Men vi må aldri la de konservative kreftene i kirke og frelsesarmeen glemme at dette handler om mennesker. Og det er nettopp i skjæringspunktet mellom teologi og virkelighet at vårt Gudsbilde formes. Noen sier at vi som mener at homofilt samliv er flott og en gave fra Gud bringer politikk inn i kirka. Jeg er enig i at dette handler om politikk – også. Men hvorfor er det sånn at det bare er de av oss som har et liberalt syn som skal beskyldes for å drive politikk? Er det ikke også sånn at de konservative kreftene i kirka bruker kirka som redskap for sitt konservative menneskesyn? Kanskje er det så enkelt at vi går inn i kirka og leser Bibelen med utgangspunkt i et menneske – og verdisyn. Og vi finner det vi leter etter. Bibelen har vært brukt til å forsvare krig, slaveri og kvinneundertrykking. De bibelstedene som er blitt brukt til dette står der fortsatt. Med et annet menneskesyn endrer vår forståelse seg. Jeg tror - for å sitere en partifelle av meg: Den historiske kvernen vil male den kristne motstanden mot homofilt samliv i stykker.

Jeg er trist når jeg må erkjenne at ikke bare har Frelsesarmeen avskjediget en offiser. De har også latt være å sende sine ledere ut for å forsvare standpunktet. Det er taust for de mennene som tok beslutningen om å endre det som har vært det rådende synet i organisasjonen de siste årene: Vi må leve med to syn. Derfor er årets julegryter ekstra svarte. Uniformene er nærmest grå i sin kontrast mot en regnfull og mørk førjulstid. Jeg er også trist fordi de offiserene som har et annet syn enn ledelsen med få hederlige unntak er tause i den offentlige debatten. Det er et trist svik.

Så til gleden:

Da jeg var en ung homse i Trondheim trodde jeg lenge at livet mitt ville bli trist og ensomt. Den store hemmeligheten var så overveldende at jeg knapt torde å tørre på noe mer en noen få korte møter med andre menn på anonyme steder. Heldigvis ble livet mitt annerledes. I dag har jeg en mann, to barn, god økonomi og en jobb og et samfunnsengasjement jeg er stolt av. Jeg har til og med blitt kalt en mønsterhomo. Poenget mitt med dette er ikke å triumfere over hvor gjevt og vellykket jeg lever – men å si noe om at avstanden mellom den litt redde Trondheimsgutten og den godt voksne homoen som står her i dag er stor. Mange homoer lever gode liv. Det glemmer vi ofte. Mange av oss lever med kjærester, mange uten. Mange har en stor vennekrets og som en som både går i såkalte hetero og homoselskaper er det ingen tvil om hvilke som er morsomst. Et liv som minoritet fører til overlevelsesstrategier som er gode å ha. De kan føre til varme felleskap der vi sammen kan le og glede oss over livet. Åpen Kirke gruppe er – eller burde i hvert fall være et slikt fellesskap. Jeg tror nesten jeg er en slik glad kristen. Ikke i Runar Søgårds betydning – men i en trosbetydning. Jeg gleder meg til den julehøytiden vi går i møte. Jeg elsker sangene, luktene, bygatene, juletrærne og det å være sammen med noen jeg er glad i. Ikke alle har det – og for noen fortoner julen seg som et sammenhengende mareritt. Men selve julebudskapet gjelder uansett. Julen markerer bindeleddet mellom Gud og oss. Det var da Gud ble menneske og kom ned på jorda gjennom sin sønn. Det er en fantastisk historie. Det lille barnet ville smilt og gurglet også om to av de vise mennene hadde vært kjærester.

Vi går mot julen – da har vi lov å være litt barn igjen. Vi har sikkert ulike oppfatninger av om vi vil legge penger i Frelsesarmeens sorte gryter. Men la oss være enige i at vi skal benytte denne tiden til å gjøre hverandre glade. La desember være homoenes gladmåned. Vi vet det kommer mørke stunder. Men alt det lyset vi bruker i desember skal gi oss varme og glede i en ellers mørk tid.

Vi må ikke dyrke de triste sidene i livene våre. Jeg vet at mange av dere sitter på historier om svik, ensomhet og utstøting. Det må vi leve med. Men vi må ikke leve med et selvbilde som sier at vi er mindre enn andre, at vår kjærlighet er annenrangs. Det er jeg helt sikker på at Gud ikke vil. Vi må ikke la andre definere vårt menneskeverd. Da vinner murbyggerne. Vi må rive ned murene. Det gjør vi best med glede. Og mye glede i desember – over det underet som dette barnet er – gjør oss også sterkere i møtet med sorgen.

Guds navn må aldri misbrukes til å undertrykke mennesker. Innser vi det og bekjemper vi det vil gleden ha en mulighet til å seire.

Og siden det er første søndag i advent om to dager:

Ha en flott jul. Jeg håper den blir god og glad.

Arkivskap