Tekst: Mat kap 7, 1 – 6.I forbindelse med valg av ny biskop i Oslo
Kjære menighet!
Mange kan takke Åpen kirkegruppe for mye. Også jeg. Jeg hadde neppe vært samboer gjennom 23 år uten denne organisasjonen.
Dere skal ha takk fordi dere har kjempet for mennesker som trenger solidaritet og støtte fra andre, og for at dere har gjort det på en klok måte – ikke gjennom lettvinte demonstrasjoner og angrep, men ved å være brysomt til stede i Den norske kirke og i andre trossamfunn.
Egentlig burde Den norske kirke takke Åpen kirkegruppe (ÅK). ÅK har vist at Kirken er for alle – at Gud er alles Gud. Og bare vent, takken kommer, bare ikke riktig ennå.
Dere har gitt mennesker et fellesskap når de er skjøvet ut av det kristne fellesskapet de hadde, ja kanskje også av familiefellesskapet og måtte bryte opp hjemmefra. På det tidspunktet homobevegelsen hadde som parole at homofile måtte melde seg ut av Den norske kirke og andre kirkesamfunn i protest, sa Åpen kirkegruppe det motsatte: Dette er vår kirke. Og så gikk de inn og gjorde homofile synlige i Kirken, ikke som et fenomen, men som mennesker. Og derfor er Kirken i ferd med å bli også vår kirke, i alle fall i større grad og på flere steder enn før.
Dere blir nok møtt med det samme spørsmålet som jeg: Hva er det dere maser om? Dere har da oppnådd alt dere har krevd?
Jo, vi trenger ikke medlidenhet og ber ikke om det, og vi har oppnådd mye, både positiv anerkjennelse og formelle rettigheter som sikrer likeverd og beskytter mot diskriminering. Men vi er ikke i mål og vi vil aldri komme i mål, i alle fall ikke en gang for alle. Fordommer forsvinner aldri, men oppstår i ny forkledning. Flertallet vil alltid være normdannende. De mange vil alltid definere seg selv som normale og mindretallet som unormale. Arbeidet for minoritetene og mangfoldet er derfor et evig arbeid.
Dere blir sikkert også møtt med spørsmålet: Hva med respekt for oss som mener det motsatte av dere? Hva med vår samvittighet?
Jovisst skal vi vise respekt for andres overbevisning. Men vi kan ikke akseptere diskriminering eller sortering av mennesker i første og andre klasse. Ikke om det rammer oss selv, og enda mindre om det rammer andre.
Alle har vi våre fordommer. Også dere og jeg. Alle liker vi å mene at vi tilhører de rene, de flinke og de barmhjertige, mens vi gir inntrykk av at de andre står for det motsatte. I pressen og ikke minst i politikken hvor jeg arbeider, dyrkes slike meningsløse og usanne stereotypier. Og samtidig som politikere snakker ivrig mot mobbing i skolen, mobber de hverandre på TV. Vi er nok ikke de beste rollemodeller.
Alle ser tilværelsen i et fordreid perspektiv. Vi kan ikke unngå at det som er nærmest, fremstår som størst og viktigst. For noen kan det nærmeste bli så stort at det skygger for alt annet, enten det dreier seg om egne forretninger, karriere, om egen prestisje, men også om personlige problemer som vokser seg så store at de vokser ut at sine reelle dimensjoner. Mange av oss kan ha opplevd noe slikt i møtet med vårt eget følelsesliv og dårlige selvbilde som tenåringshomofile, der vi ikke bare hadde ervervet samfunnets negative holdninger på oss selv, men også forsterket dem i den tro at de negative følgene kunne være mye større enn de viste seg å bli, og vi ble styrt av frykten for å skille oss ut eller ikke være bra nok.
La meg så nærme meg det søndagens tekst sier noe om, og der det heter:
-Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt. For dere skal selv dømmes etter den dom dere feller over andre, og det skal måles opp for dere i det målet dere selv bruker.
Og så kommer det retoriske spørsmålet:
-Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget legger du ikke merke til?
Jeg er ikke teolog og vil ikke leke at jeg er det – enhver får nå stelle med sitt -, men dette er jo en av de tekster de fleste har hørt, uansett om de er kirkegjengere eller ikke. Og denne, som de fleste tekster, kan brukes som våpen mot andre, men i dette tilfelle vil et misbruk av teksten også illustrerer innholdet i den:
-Jasså, du ser splinten i din brors øye, svarer vi ironisk når vi blir kritisert for noe, og greier dermed å utdefinere kritikeren og fremstå som spesielt prektige. Jeg har gjort det selv. Det er en effektiv måte å unngå en korrigering som kan være ubehagelig, men berettiget.
Kan teksten si oss noe spesielt som homofile eller som deltakere i Åpen Kirkegruppe? Det er lett å øve vold på en slik tekst ved å bruke den på enkelthendelser og enkeltmennesker, la meg derfor heller generalisere:
Alle kan bli selvretteferdige også vi, i det vi mener er våre rettferdige og medmenneskelige krav. La oss derfor bruke teksten som påminnelse om at vi i arbeidet for å gjøre tilværelsen bedre, må starte med å stille noen enkle krav til oss selv. Vi kommer rett og slett ikke utenom dette, siden vi innehar en hoverollen i våre egne liv og i vårt forhold til andre.
Det kan jo av og til være fristende å gli inn i en martyrrolle som påkaller medlidenhet, og det er alltid lettvint å plassere årsaken til egne problemer på noen andre. I vårt moderne samfunn hvor vi har erstattet skjebnetroen med samfunnstroen, er det utviklet en tro på at det meste av problemer, også mellommenneskelige problemer, skyldes noen andre, og kunne vært bevilget bort eller lovregulert bort om det bare var vilje til det. Men så enkelt er det jo ikke. Myndighetene er verken Vårherre eller trollmenn. Og vær glad for at det ikke er slik. Ingen bør få for stor makt over andre – enten de er politikere eller biskoper.
Og her nærmer jeg meg også poenget:
Uansett hvor mange seirer vi vinner – , ja selv når lærenemnda omsider kommer til det opplagte resultat at Kirken positivt vil akseptere homofilt samliv – , så har vi fortsatt et ansvar for å arbeide videre mot fordommer. For fordommene ligger ikke i lærenemndsvedtak eller i lovregler, men i våre hoder. Og fordommer endres bare gjennom åpenhet. Derfor må vi ha frimodighet til å leve åpent og ærlig. Derfor har vi som er her, et ansvar for å være åpne, og de som har litt ekstra sosial kreditt å avse, kan godt være mer åpne de andre. Selv om vi løser våre egne problemer som kristne homofile, så må ikke nærheten til oss selv gjøre at vi ikke ser de andres problemer og det som er uløst. På samme måten som vi skal se bjelken i vårt eget øye før vi peker på splinten hos vår bror, så må vi fortsatt se den børen vår bror bærer på, selv om vi er kvitt vår egen.
Hva med den homofile og lesbiske muslimen? Kan vi som kristne være til hjelp ut fra de erfaringer vi har høstet i vårt arbeid? Kan vi som kristne kan bygge bro fordi vi har respekt for og forstår betydningen troen i et samfunn hvor mange ikke lenger skjønner hva dette innebærer?
Og selv om homofiles rettigheter er sikret i lovverket, så betyr vel ikke nødvendigvis det at det uten videre er greit å være en homofil 15-åring fortsatt? Hva med internasjonal solidarite? At det er greit å være homofil og lesbisk i Norge fratar oss ikke ansvaret for å bidra til at det også skal være bra andre steder. Vi lever jo i et av verdens få gode unntak for homofile og lesbiske. La oss ikke glemme dette i vår makelige trygghet.
Det vanskelige med å knytte etiske, moralske og teologiske problemstillinger til utfordringer i vårt daglige liv, er at de ideelle krav som jeg her har satt ord på, også kan virke som en løftet pekefinger som nesten gjøre litt maktesløse. Vi kan da ikke ta ansvar for hele verden og alle rundt oss? Nei, heldigvis! Så la meg heller si det med Bjørnsons ord.
-Hva du evner kast av i de nærmeste krav.
Hvis dere og jeg lever som vi er og vedstår oss hvem vi er, - ja, hvis hver og en av oss kort og godt er ærlige; så hjelper vi også andre og bidrar til at Kirken en dag vil belønne ærlighet og ikke straffe den.
Samfunnet vil ikke bli perfekt og skal ikke være det, for paradiset finnes ikke her. La meg derfor avslutte med den siste referansen til dagens tekst:
Det er ikke bare dypt menneskelig å ikke være perfekt. Vi hadde ikke vært mennesker ellers. Og det er dypt menneskelig å gjøre feil, ja å gjøre ting som vi angrer på etterpå. Vi hadde ikke trengt tilgivelse ellers.
La oss nøye oss med å være så frimodige at vi navigerer etter idealene og etter Guds ord, slik våre liv har lært oss at de lyder, og la oss samtidig tillate oss å navigere feil noen ganger. Vi er mennesker med alle våre styrker og svakheter. Vi skal takke Gud for at han har skapt deg og meg akkurat slik vi er.
Vi går nå inn i en uke med Europride i denne byen. Det er jeg stolt av. Til lykke med denne uken. Den feires til ære for dere – fordi Gud ga dere de følelsene og den kjærlighetsevnen som er en nødvendig for å være menneske.
|
