Det var mye diskusjon omkring homofile og lesbiskes plass i kirken i forkant av Kirkemøtet i Bergen i 1995. De kirkelige organer, Biskoper og den øverste ledelse i kirken var nødt til å ta ordet HOMOFIL i sin munn. De måte forholde seg til det. For mange var det (dessverre?) første gang de hadde muligheten til å se spill levende lesbiske og homofile i øynene og snakke med dem. Det gjorde kanskje noe med dem? I alle fall besluttet Kirkemøtet, på tross av vedtak om at registrerte partnere ikke skulle inneha stillinger i kirken at det skulle settes i gang en "dialog-prosess". Åpen kirkegruppe (ÅK) i Oslo fikk penger til en halv stilling fra Kirkedepartementet til å bedrive dialogen med. I kirkegruppen har vi sendt brev og oppfordret menigheter og andre til å snakke med oss - til å være med i en dialog. Det er en overdrivelse å si at dialogen har skutt fart. En av grunnene til at det har vært vanskelig har fra menighetenes side vært at de har sagt de ventet på Kirkerådets opplegg.

Nå er det kommet, det er sendt ut til alle menighetene i Norge, og de oppfordres til å bestille det og komme i gang med en samtale hvor de oppfordrer til at lesbiske og homofile skal inkluderes. Vi som har fulgt prosessen fra sidelinjen vet at det har ikke vært selvsagt at lesbiske og homofiles stemmer skulle bli hørt. Vi vet også at det har vært en svært vanskelig prosess. Det kan selvsagt være at vi som lesbiske og homofile presser på for å få til ting "slik vi vil" - at vi kan oppleve å bli tatt på alvor med det vi har erfart i livene våre, men hele dokumentet bærer litt for mye preg av å være kompromisser. Det ligger også sterke føringer i det jeg må kunne karakteriseres som konservativ retning. Det blir kanskje slik når flertallet (5 av 8) i gruppen er teologer (utdannet på Menighetsfakultetet) mens Åpen Kirkegruppes representanter er psykolog og bankfullmektig.
Teologien har sitt eget språk og sin egen indre logikk. Den er slett ikke alltid like lett å slå hull på. Særlig fordi det er så mye som ikke sies, men som ligger der implisitt. En ser det tydelig også i to intervjuer i heftet hvor teologene Hans Kvalbein (Det teologiske menighetsfakultet) og Halvor Moxnes (Det teologiske fakultet) har svært ulike oppfatninger om hvordan tekstene som "fordømmer" homoseksualitet kan leses.

Som teolog må jeg innvende at jeg ikke er særlig fornøyd med den teologiske innsikt og argumentasjon som kommer til uttrykk i dokumentet, særlig ikke i de tre forslagene til samtaleopplegg - som jo er den teksten gruppen i Kirkerådet har brukt ett år på å bli enige om. (Gruppens tekst utgjør 6 av 36 sider). Det ligger føringer i bestemte retninger som en godt kan se favoriserer bestemte måter å forholde seg til både bibeltekster og trosmessige spørsmål på. Det er en tilsnikelse å sitere Paulus som sier i Romerbrevet 1: "Derfor overgav Gud dem til vanærende lidenskaper. Kvinnene gav seg i hen til unaturlig kjønnsliv istedenfor det naturlige. På samme måte sluttet mennene å ha naturlig samliv med kvinner og bredte i begjær etter hverandre. Menn drev utukt med menn, og de måtte selv ta straffen for at de var kommet slik på avveie", og si at dette rammer homoseksualitet i alminnelighet og partnerskap i særdeleshet. Hvor beskrives samlivet som forpliktende, gjensidig engasjement og hengivelse? Hvor blir det av muligheten til å elske og bli elsket? Dette er spørsmål som utfordrer kirken - kanskje til og med det viktigste (?), men de stilles ikke i heftet.

Holdninger som både forutsetter bestemte forståelser (lesemåter og oppfatninger) og som ikke akkurat oppmuntrer til ulike syn og en kreativ omgang med "problematikken", gjør at heftet ikke egner seg særlig godt for bruk utenfor de kirkelige sammenhenger. Nå var det vel ikke det som var meningen heller. Heftet er laget av et kirkelig organ og skal benyttes i menighetene. Målgruppen er derfor spesiell, og det krever muligens særlig tilrettelegging av stoffet. Det fremholdes stadig i diskusjonen om lesbiske og homofiles selvsagte rettigheter, at dette er en "vanskelig prosess". Jeg skulle ønske at de som ikke aksepterer fulle rettigheter til lesbiske og homofile - også i kirken, kunne innrømme at det først og fremst er de som har problemer. Det er ikke bibelen som er problemet. Det er ikke den generelle samfunnsoppløsning som er problemet. Problemet er lykkelige, trygge, hele, sunne friske mennesker som ikke stemmer inn i et bilde av homoseksualitet som noe destruktivt og ødeleggende (som det jo må være hvis det skal være galt slik kirken i dag offisielt hevder).

Problemet er lesbiske og homofile som mener vi har en legitim og selvsagt plass også i kirken både som prester, kateketer, organister, menighetsrådsledere eller for den saks skyld biskoper. Utfordringen vår er så at dette velger store deler av kristenfolket og "kirken" ikke å forholde seg til.
Nå skal det sies at det heldigvis er rom for noen "stemmer" og erfaringer fra møter med mennesker. Foreldre og homofile selv gir sine vitnesbyrd, og kan utmerket godt tjene som grunnlag for gode samtaler, men jeg savner noen lesbiske. Jeg savner kvinnelig måte å tenke teologi på. Jeg savner mangfoldet. Det er nok en gang menn som sitter og mener om menn (nå sitter jeg selv i glasshus), det er bilder av menn og det er teologi på mannens premisser. Heftet er et forsøk på å starte en dialog, men ligger det grunnlag for en dialog der?

Det kan synes som om jeg ikke er særlig fornøyd med det arbeidet som er gjort. Det er jeg ikke heller. Tiden det har tatt kunne tyde på trenering. Trenering eller ikke - dette arbeidet har tatt alt for lang tid når en ser hva som har kommet ut av prosessen. Men den lesbiske og den homofile representanten i gruppen har gjort rett i å bidra til at heftet ble gitt ut - tross alt. De kunne utmerket godt forhindret det. Vi begynner etter hvert å få en del erfaring med kirken og vet at det koster å stå på for at lesbiske og homofiles stemmer skal høres og bli tatt på alvor. Det er et poeng i seg selv at flere må lese ordet HOMOFIL, at de må ta det i sin munn i menighetsrådene og bestemme om de skal ha en debatt eller ikke. Men det ville vært fint om det kunne blitt en dialog. Akkurat nå føles klimaet i kirken hardere enn det har vært på en stund. Og noen dialog vil det være for mye å si at er i gang. En dialog forutsetter samtale. Utgangspunktet for en samtale er at en kan få si det en har å si. Jeg er usikker på om Kirkerådets hefte gir grobunn for det.

Skal lesbiske og homofile oppleve å bli tatt på alvor må det nok sterkere virkemidler til enn snille samtaler i lukkede rom. Seksualiteten vår hører hjemme i det offentlige rom. Vi forholder oss nemlig til hverandre gjennom den.

[ Til forsiden ]