Tekst: Job 19,25-27
Men jeg vet at min gjenløser lever;
og som den siste skal han stå fram på jorden.
Når det ikke er noe igjen av min hud,
og mitt kjøtt er tæret bort,
da skal jeg skue Gud.
Jeg skal se ham med egne øyne,
jeg selv og ikke en fremmed.
Å, jeg fortæres av lengsel!
I dag handler det om å holde ut. Holde ut en kamp. Holde fram
en mulighet for hverandre. Skal vi gjøre det for enhver pris?
Skal vi virkelig alltid kjempe kan vi ikke hvile i at noen har kjempet
før oss. Jo kanskje det. Kanskje det er det vi skulle snakket
om. Kanskje det var det vi skulle fokusert, men jeg lar spørsmålet
bare henge der. Skal vi kjempe for en hver pris? Nei ikke om det
begrenser ditt valg og følelsen av å kunne foreta valget
selv. Det er det ikke verd eller?? Hva sier dere? Om dere fikk muligheten
til å si noe?
Det er ”Mikkelsmess” i dag (egentlig den 29. men vi
feirer det i dag). Det har blitt mer og mer vanlig å ta tilbake
denne dagen som en av de dagene vi markerer gjennom året.
Det handler om kampen mot det som er ondt og destruktivt. Det handler
om mot og styrke. Det handler om å vise seg fram. Det er en
mytehistorie og har neppe rot i særlig realistisk virkelighet,
men Mikael var den erkeengelen som var lederen for de englene som
var trofaste mot Gud. Han ledet i den seierrike kampen og gikk i
forsvar for alle Guds venner. Helt fra begynnelsen av kristendommens
historie er det fortellinger om ærbødighet for ham.
Historien om "krigen i himmelen" med Mikael som aktør
bidro til at Mikael i vår tradisjon har blitt æret som
anfører for himmelens hærskare og han har vært
satt som beskytter av kristne i alminnelighet og av soldater i særdeleshet.
Tradisjonen gir Mikael fire ”ansvarsområder”.
Det første er å slåss mot det onde, særlig
kampen mot djevelen selv slik vi ofte ser han avbildet med et sverd
som gjennomborer en drage. Det andre han gjør, er å
redde alle sjeler i dødstimen. Det tredje er å være
forkjemper for Guds folk, derfor var han skytshelgen for Kirken.
Det fjerde er å hente sjelene bort fra jorden og bringe dem
for Gud på den siste dag. Det er Mikael inn i en sammenheng.
Så var det oss. Vi er ikke engler. Vi har ikke en kamp med
djevler og demoner, vi er ikke i dødsriket og ikke i en mytologisk
verden. Vi er her og nå, og vår kamp er kanskje litt
annerledes?
Ok la gå; Det er ikke makter og myndigheter i himmelrommet
vi kjenner vi kjemper mest med. Kanskje mye heller fryktens og mismotets
demoner inni oss. Kanskje heller usikkerheten og engstelsens knugende
følelse. Kanskje og en ytre ”fiende” noen holdninger
og meninger som vi ikke kjenner handler om våre liv, men fordommer
om hvem vi er, hva vi gjør, hvordan vi elsker og vi kjemper
en kamp populært kalt ”homokampen”.
Det er mange ganger slik at jeg lurer på hva det er vi egentlig
holder på med i denne ”homokampen” vår.
Vi står på. Vi diskuterer og debatterer. Vi viser oss
fram og gir ikke opp. Og media debatterer. De spør oss om
bibelsteder og hvordan vi kan holde ut det som står i bibelen.
De spør oss om hva vi synes om at noen holder på og
undertrykker oss som lesbiske, bifile og homofile. De spør
og de graver og de får fram synspunkter. Det har skjedd en
endring. Endringen er vesentlig. Tidligere var dette en ”kamp”
mellom oss og de konservative som ville holde oss på armlengdes
avstand. Kanskje vil de det fremdeles, men det spiller da virkelig
ingen trille! Kampen har endret seg: Vi har sett det i media den
siste uka med det som har skjedd i Hareid hvor folket reagerer når
presten blir for konservativ.
I dag er kanskje den viktigste kampen den vi fører med vårt
eget liv. Vi synes kanskje ikke det er så lett å være
åpne. Vi synes kanskje ikke det er så lett å vite
hva vi skal gjøre for å fine vår plass. Det kan
hende at det til og med handler mye mer om helt andre ting enn bare
det som handler om å bli fortrolig med at folk mener ulike
ting om homoseksualitet. Kanskje det handler like mye om våre
egne valg. Våre egne muligheter. Kanskje det er her vi i dag
oppfatter og opplever den største kampen å finne sted.
Kanskje det er inni oss det er størst motstand. Motstand
mot å våge. Motstand mot å tørre vise hvem
en er i et enkeltmøte, med den en elsker, med sine venner
for ikke å snakke om - med seg selv.
Vi kan snakke om en himmelsk kamp og motstand mot det onde, men
vi må også snakke om en jordisk kamp og motstand i det
daglige. Det handler som sagt om mange ting, mest av alt handler
det vel om å finne ut hva det er livet byr på. Det handler
om å ta ansvar for det vi opplever ta konsekvensen av det
vi kjenner, våge å elske og å finne ut av hva
det er for oss. For meg er dette en daglig innsats for å prøve
å kunne gi, men også forstå at jeg blir gitt tillit.
Tillit til det jeg er og det jeg kan, tillit til det jeg står
for og det jeg ønsker å framstå med. Kanskje
det ikke er en kamp med himmelske proporsjoner. Men det å
gi og motta tillit er en kontinuerlig utfordring. Hele tiden. Som
jeg leste i bibelteksten: Den handler for meg om å kaste seg
ut i tillit: Men jeg vet at min gjenløser lever; og som den
siste skal han stå fram på jorden. Når det ikke
er noe igjen av min hud, og mitt kjøtt er tæret bort,
da skal jeg skue Gud. Jeg skal se ham med egne øyne,
Jeg vet ikke hvor godt dere kjenner Job-historien som denne teksten
er hentet fra: Men Job er en plaget mann. Han har ikke mye håp.
Han har ikke mye å leve for. Alt er tatt fra ham. Han er plaget
og slått. Han har stått i en voldsom kamp. Men så
sier han disse sterke ordene. Han tror selv om troen er revet vekk!
Å kunne si noe slikt det er tillit. Det er å tro på
det umulige. Det er å være med å bidra til at
det som er umulig kan bli en mulighet. Kanskje er det tåketale
fra meg, og vel så tåkete fra Jesus og, men i møte
med troen min kjenner jeg at det er meningsfylt å snakke om
en kamp som handler om å lete. For den som leter skal finne.
Det handler om å gi, for den som gir skal få. Det handler
om å banke på for da blir det lukket opp for meg.
Så stå da på: Til ære for Gud, vår
Skaper, Kristus vår Frigjører og Ånden som gir
oss liv, livsmot, livshåp, livslyst og evne til å ta
de valgene som er nødvendig for å komme videre om det
nå kalles for en kamp eller bare for å leve et liv.
