”Skutt blir den som ikke brennes
eller glemmes.” Og det kan være overskrift over kvinners
liv i historien. For den sterke, frie kvinnes liv, er blitt undertrykt,
plyndret og brent,- vår frihet og nysgjerrighet er blitt gjevnet
med jorden,- og kvinnelivet er presset inn i unaturlige rytmer til
glede for andre eller er gjort til noe ufint og skammelig.
Senest demonstrert i den idiotiske debatten om kvinner i hoppbakken.
Kvinner har alltid vært en trussel mot mange menn - med sitt
velutvikletde sanseaperat, med sin lekenhet og store evne til å
vise kj.h. og omsorg. Vi er nysgjerrige, utholdene og sterke og
har dyp intuisjon,- er opptatt av familien og flokken. Vi er vant
til å omstille oss til stadig nye forhold og er trofaste og
modige.
Og ut fra dette er vi blitt beskyldt for å være grådige
og falske,- altfor aggresive og mindreverdige i forhold til våre
kritikere. Vi har vært skyteskive for dem som vil kultivere
villmarken,- den som de ikke selv forstår.- Og vi kan i dette
bilde også inkludere homofile menn og ikke minst lesbiske
kvinner. – som spesielt utsatte grupper.
Det foregår noe helt spesielt mellom Jesus og kvinner,- noe
som ofte er usynlig for andre. Kvinnen som hadde blødd i
12 år,- til skam for seg selv og andre,- rører ved
klærne til Jesus. – en uhørt handling siden menn
så på henne som uren og smittsom. Kvinnen hadde båret
en maske overfor omverden i 12 år,- men fra nå av kan
hun vise sitt sanne jeg. Jesus snur seg mot henne,- og han ser at
hennes blod ikke bare var det urene mensturasjonsblodet,- men hennes
hjerteblod,- som farget hele hennes livsssituasjon,- og han gjør
situasjonen om til et personlig møte som får frihet
som konsekvens.
Det samme skjer når han hentes til sørgehuset hvor
det foregår en tradisjonell likklage med høylytt fløytespill
og en gråtende flokk. Jesus konsentrerer sin kraft om jenta
og ikke om sørgeskaren,- den jager han bort. Og han gjør
også dette møtet om til et personlig møte som
setter kvinnen fri.
Vi kan hente et bilde fra evntyrenes verden og sammenligne kvinner
med en fattig, morløs jente som ikke har noen sko. Men som
kvinner fleste, så sparte hun på skinnbiter hver gang
hun fant noen,- eller på livserfaringer.- Og til slutt klarte
hun å sy et par røde sko til seg selv. - Skoene var
ganske enkle, men hun elsket dem. De fikk henne til å føle
seg rik,- selv om hun måtte tilbringe dagen med å samle
mat i den tornefulle skogen.
- Og eventyret forteller videre:
En dag jenta trasker nedover veien i fillete klær og røde
sko, stanset en forgylt vogn ved siden av henne. Folkene i vognen
ville ha henne med hjem og behandle henne som sin egen datter.-
Så kjørte de hjem, og jentas hår ble vasket og
kjemmet. Hun fikk kritthvitt undertøy og en fin ullkjole,
hvite strømper og blanke svarte sko. Da hun spurte etter
sine gamle klær og de røde skoene fikk hun vite at
de var brent på bålet.
Jenta var veldig lei seg, for trass i alt det fine som omgav henne
var hun aller mest glad i de enkle, røde skoene hun selv
hadde sydd. Nå måtte hun sitte stille hele tiden, gå
pent uten å hoppe og danse, og hun fikk bare si noe når
hun ble oppfordret til det. Men i hennes hjerte brant det en hemmelig
ild, og hun fortsatte å lengte mer etter de røde skoene
enn etter noe annet.
- Og det er ikke vanskelig å kjenne igjen kvinners og også
en del
menns livssituasjon i dette.
Da jenta skulle konfirmeres, ble hun fulgt til skomakeren. Der fant
hun et par røde sko laget av lær som var finere enn
fint, de formelig glødet. Jenta valgte bare med hjertet,
og hun tok de røde skoene, til tross for at røde sko
vakte forargelse i kirken.
Da hennes foresatte fikk vite om de røde skoene ble hun nektet
å bruke dem, men jenta kunne ikke dy seg, - hun tok dem på
igjen neste søndag.
Skoene fikk jenta til å danse,- og da føttene først
var kommet i gang, ville de ikke stanse, og hun danset gjennom blomsterbedene,
og rundt hjørnet på kirken, og hun valset bortover
markene og over veien. - Ut til frihet.
Vi gjenkjenner kvinners situasjon,- i samfunn og kirke,- ofte usynlig-
og ufarliggjort i dette. Og samtidig ser vi i dag hvor viktig Bibelens
kvinner er som frihets- og livssymbol. – De er den nye jord
– der Gud gjentar verdens skapelse. I deres indre –
vokser friheten frem,- slik livet og friheten vokste frem i gravens
mørke fra langfredag til påskemorgen. - Vi lar oss
ikke kue,- selv om kirken og samfunnet ofte har gjort kvinner til
annenrangs mennesker. For de røde skoene, eller skiene i
hoppbakken,- bærer oss videre,- til kvinneverd og kvinnefrihet,-
og til frihet for alle som lever et liv tiltrukket av sitt egen
kjønn. - Bibelens kvinner løfter de røde skoene,-
Kristus, frem til oss,- så vi,- i alle slags dager,- i glede
og frihet kan danse, sammen med dem,- for livet.
