“Jeg skammer meg ikke,” sier Paulus. “Over evangeliet”,
fortsetter han. “For det er en Guds kraft til frelse!”
Jeg skammer meg ikke....... skammer meg ikke.......
Ordene ligger der og lokker meg. Skammer meg ikke?
Lokker og forteller om et liv i frihet og trygghet,
forteller om å være elsket, være respektert.
Sånn er det ikke alltid.
Skam, sa kirken til ulykkelige unge jenter som hadde elsket en annen uten å være
gift.
Skam, sa kirken til de som ikke greidde å leve etter de opptrukne regler.
Skam, sier samfunnet til oss når livene våre rakner.
Skam, sier folk til oss når vi ikke greier å fylle alle forventningene
som de stiller.
Skam, sier den lille gutten til seg selv når far eller mor drikker.
Skam, sier jenta som ikke passer inn i gjengen.
Skam, sier foreldre når barna deres begynner å leve som del av
en annen kultur.
Skam, sier foreldre når datteren deres forteller hun er lesbisk.
Skam, sier familien når sønnen deres får AIDS.
“Skam!”har vi sagt til hverandre, tenkt om hverandre, dømt
hverandre til.
Skam, har vi sagt til oss selv.
Skammer meg over den jeg er.
Skammer meg fordi jeg ikke greier å være åpen.
Skammer meg, overbevist om at hvis folk så meg innerst inne,
ville de ikke lengre elske meg, like meg.
skammer meg for tusen ting, tusen ting jeg er og har gjort og kommer til å gjøre.
Skammet meg for å være lesbisk eller homofil.
Gjemt det unna som en vond hemmelighet.
Skammet meg og prøvd å spare de rundt meg for skammen.
Nederlag. Skam. Nesten umulig å leve.
“For jeg skammer meg ikke!”
Det kommer noen mot meg på veien. En som er uten dømmende øyne
og foraktelig blikk. En som er uten krav og uten forventninger.
Det kommer en mot meg på veien. Strekker armene ut mot meg.
Omfavner meg og elsker meg.
Stryker myke hender over ansiktet mitt og sletter ut de vonde tingene,
løsner på de stramme musklene.
Det er noen som holder meg, vart sånn at jeg kan gå min egen vei,
fast sånn at om jeg snubler, så er jeg fremdeles trygg.
Det er noen som løfter meg opp. Forteller meg at jeg er verdifull.
Viser meg at jeg er elsket. Aksepterer meg uten forbehold.
Jeg går langs ukjente veier.
Finner en sti og følger den, oppdager nye steder,
nye landskap åpner seg foran meg.
Blåne bak blåne ligger og lokker meg,
litt lengre inn, litt dypere ned, litt høyere opp.
Jeg legger meg i gresset. Kjenner strå kile meg mellom tærne,
solen som varmer kroppen min.
En sval vind stryker mykt over slitne lemmer.
En bekk kjøler svette og renser og synger.
Jeg går i kjente bygater.
Ser mennesker komme mot meg, men de skremmer meg ikke lengre.
Kjenner at jeg er meg. Er redd for mye. Angrer på en del.
Men allikevel går jeg her i gatene og er glad for å være
meg.
Allikevel sitter jeg på kafe og drømmer om kjærlighet.
Ser en venn som smiler til meg. En fremmed som åpent møter blikket
mitt.
Byens farver møter meg, full av drømmer og lengsler. Full av
liv.
Jeg står foran speilet. Dette er meg. Elsket av en med gode
armer.
Tilgitt for alle gangene jeg svek, løftet opp og holdt fast når
alt gjør vondt.
Dette er meg.
Bærer en del arr etter tøffe ting. Kjenner at en lengsel gråter
litt dypt der inne.
Har elsket og tapt. Drømmer om å elske igjen.
Har kjent smerten over livet som går i tusen knas.
Bærer et håp om at det igjen skal vise meg farver og lykke og gode
ting.
Dette er meg. Jeg elsker en kvinne.
Dette er meg. Jeg er forelsket i verdens vakreste gutt.
Dette er meg. Jeg tør å elske, å drømme, å lengte.
Jeg skammer meg ikke.
Er det så enkelt? Ingen sier det er enkelt å leve.
Ingen sier det er enkelt å tro.
Ingen sier det er lett å være menneske.
Ingen sier det letteste i verden er å elske og bli elsket.
Men det er sånn det er. At Gud kommer til oss, er hos oss. Tar oss i
armene sine og holder oss fast. Elsker oss og er stolt av oss. Stryker over
arrene vi har fått og hjelper oss med smerten. Utfordrer oss til å leve
et liv i frihet og trygghet. Utfordrer oss til å gjøre opp det
vonde og der vi har sveket. Forteller oss at vi er unike og verdifulle,
og ber oss om å bry oss om hverandre.
“For jeg skammer
meg ikke over evangeliet,” sier Paulus. “Det er en
Guds kraft til frelse for alle som tror. Jøde først
og så greker. For i det åpenbares Guds rettferdighet,
av tro og til tro, slik det er skrevet: Den rettferdige skal leve
ved tro.”
Det ikke ikke så lett å forstå disse ordene. Vanskelig for
mange.
Men det handler om Guds frelse. Det handler om å leve livet i Guds armer.
Det handler om å leve uten skam. Uten å skamme meg over hvem jeg
er
og hva jeg kan og ikke kan.
Det handler om å leve et liv i trygghet og frihet.
Det handler om å leve med respekt for meg selv og for andre,
med kjærlighetens armer om meg, og med mot til å være...
frelst til det nye livet, elsket av Gud, og det hanndler om
å ha mot til å gå på ukjente stier og i byens farverike
gater
og være ......bare meg!
For jeg skammer meg ikke!
|
