Så gikk det fjorten år, og jeg drog igjen opp til
Jerusalem sammen med Barnabas. Jeg reiste dit etter å ha fatt
en åpenbaring. Også Titus tok jeg med meg. Jeg la frem
for dem evangeliet slik jeg forkynner det blant hedningene og hadde
et særskilt møte med lederne. For jeg ville nødig
slite eller ha slitt forgjeves. De forlangte ikke engang at min medarbeider
Titus, som er greker, skulle omskjæres. Med det forlangte de
falske brødre som hadde sneket seg inn for å spionere
på den frihet vi har ved Jesus Kristus så de kunne gjøre
oss til slaver. Men vi gav ikke etter for dem et øyeblikk og
kom ikke med en eneste innrømmelse for evangeliets sannhet
måtte bevares for dere. Men de som betyr noe menigheten –
hva de engang har vært er likegyldig, Gud gjør ikke forskjell
på folk – disse betydelige påla meg ingenting. Tvert
imot! De så at jeg var betrodd evangeliet til dem som ikke var
omskåret på samme måte som Peter til de omskårne,
han har gitt meg kraft til å være blant hedningene. Og
da de forsto hvilken nådegave jeg hadde fått – det
var Jakob, Kefas og Johannes, de ansees som selve støttene
– rakte de hånden ut til Barnabas og meg som tegn på
fellesskap. Vi skulle gå til hedningene og de til de omskårne.
Bare at vi skulle huske på deres fattige, og det har jeg alltid
bestrebet meg på.
Paulus skriver her om det første store kirkemøte. Og
den første store kristen i kirken som holdt på å
dele den i to. Det har vært strid og uenighet i kirken fra den
første dag. Og slik vil det alltid være. For hver generasjon
av kristne må utforme kristendommen og tolke den for sin tid…
Og da vil det alltid bli strid.
Paulus hadde tatt med seg en som het Titus til dette kirkemøte.
Og det var en provokasjon større enn den vi ser i den anglikanske
kirken i disse dager: De har utnevnt en biskop som er homofilt samboende.
Paulus har tatt med seg Titus og vil at han skal anerkjennes som leder
i kirken. Hva er galt med Titus? Han var greker, altså ikke
jøde, han var uren og han var Guds fiende. For jødene
var de andre folk Guds fiender. Og i kirken som da besto av jøder
var nåden bare for de fromme, det utvalgte folk, og for dem
som holdt loven. Bare de som var jøder kunne bli frelst. Men
nå begynte en og annen hedning å nærme seg kirken.
Hva med dem? De måtte bli omskåret, og det betyr å
bli jøde, en av Guds folk. Og så måtte du holde
hele loven, rundt 700 bud, uten dette ingen frelse.
Paulus sa det motsatte: Nåden kjenner ingen grenser. Ingen grenser
i mennesket, i oss, som kan stanse den. Vi setter ustoppelig opp grenser
for å sikre oss mot andre. Nåden river grensene ned. Nåden
setter ingen betingelser. Vi setter alltid opp betingelser for andre,
for at vi skal ha med dem å gjøre. Nåden fjerner
alle betingelser. Nåden gjelder Guds fiender, og våre!
Nåden går de fromme forbi og griper etter de ugudelige.
Nåden åpner vårt liv. Vi lukker det for andre. Nåden
åpner det på vidt gap. Nåden setter oss i frihet.
Frihet er satt opp som tema for denne gudstjeneste. Og her er det
ting vi lite tenker på. Vi tenker som regel slik at vi har frihet
i forhold til andre. Spørsmålet er: Har du frihet i forhold
til deg selv? Det lukkede menneske som bare lever for seg selv, har
ingen frihet. Det aksepterer ikke seg selv engang. Paulus tenkte slik
som de som ble kristne. La jødene beholde sin egenart. Og la
Titus, grekeren, beholde sin som kristen. Nåden gjør
oss verken ensrettet eller til intetkjønn.
Og nå til oss. Hva er din egenart? Alle har vi fått den
av Gud, vi er alle ulike. Gud har jo skapt oss i ditt bilde. Gud har
skapt oss slik. Mange av oss kjenner ikke seg selv. Nå vet vi
at mennesket og ethvert menneske er et mysterium. Ofte en fremmed
for seg selv, også fordi – og det er verre – det
ikke aksepterer seg selv. Nåden åpner ikke bare for Gud.
Nåden åpner for oss selv. Nåden gjør et menneske
kjent med seg selv, du blir fri fra det å dikte om ditt liv.
Eller ønske det annerledes. Nåden vil at et menneske
skal akseptere seg selv. At det skal være seg selv. Og jeg ser
uendelige muligheter i dere som sitter her. Hva tror du at du vil
bli spurt om på dommens dag? Ikke om hvor from og stor du var,
ikke hvorfor du ikke var som Jesus, som en Frans av Assisi, som en
mor Teresa. Du vil bli spurt: Hvorfor var du ikke deg selv? Hvorfor
var du slik Gud skapte deg? Nåden gir deg frihet til dette.
Og den er sterk, en sterkere kraft enn begjæret. For nåden
er Guds følelser, og de er sterke.
På dette møtet i Jerusalem leste vi om det skjedde et
under. Men ikke slikt vi ser om under. Kirken besto av to folkegrupper
som i utgangspunktet hatet hverandre. Det var jøder og hedninger.
Den besto av ytterst ulike individer, mennesker, som skulle holde
seg borte fra hverandre. Og de oppnådde ikke og ville ikke oppheve
forskjellene og ulikhetene. De beholdt sine særtrekk som folk,
de kunne forkynne på to ulike måter overfor ulike mennesker.
Men de levde sammen, aksepterte hverandre, hadde fellesskap og sto
inne for hverandre. Omtrent som om Sharon skulle stå frem i
Knesset og erklære at han levde sammen med Arafat, aksepterte
ham og det han sto for, og han selv sto inne for hva Arafat tenkte
og gjorde. I Jesu kirke skjedde slik. Det er en slik kirke nåden
skaper. I vår kirke kan det skje. For kunne de så kan
vi. Åpen kirkegruppe er et sted hvor et slikt kjærlighetens
og nådens under kan skje. Amen.
