Åpen Kirkegruppe

Preken i ÅK:

Fra messe 08.november 2002
Tekst; Johannes 6. 37 -40
Jonne Aas

Livet er et både-og.
Sjelden er livet utvetydig.
Ganske sjelden er ting udelt godt eller udelt vondt.
Ganske sjelden kan for eksempel et utsagn forstås fult ut entydig. Vi eier rett og slett ikke språket for en ren og klar tale. Det vi snakker om vil alltid kunne tolkes annerledes enn sånn som vi hadde tenkt det sjøl.

Fra den andre siden sett så tolker vi jo da også alltid det vi hører eller ser eller opplever. Først når en opplevelse er tolket kan vi begynne å kalle den for erfaring. Og når opplevelsen har blitt erfaring, da lagres erfaringen som en ny tolkningsnøkkel til neste opplevelse.

Det er mulig at en del her forbinder begrepet tolkning litt automatisk med Bibeltolkning. Det er jo også til tider både slitsomt og inspirerende å bedrive bibeltolkning. Både-og. Slitsomt når begrepene og tekstene blir hengende fast i andres erfaringer, inspirerende når egen erfaring kan leses inn som nye tolkningsnøkler. Poenget er at vi uansett tolker. Bibelen gir heller ingen klar og ren tale, bibeltekstene peker ikke i retning av et enten-eller, men et både-og. Det er kanskje det mest entydige og utvetydige vi kan finne i Bibelen, - både-og’et.

”Alle Gud gir meg, kommer til meg” sa Jesus, og alle er blant andre oss. Hver enkelt av oss – skapt av kjærlighetens Gud – alle våre liv, ønsket og villet – av Gud som varsomt legger hånden på din panne og sier: Det er godt at du er til ! Jeg gir deg livet, - og du kommer til livet – både-og.

Det statiske ”enten-eller – livet” truer og frister oss til enhver tid. Det virker nemlig alltid mye enklere hvis livet var enten-eller.
Da ville alt hatt en fasit.
Da ville vi kunne pugge oss til erfaring.
Da ville meninga med livet være kjedelig.
Da ville vi stått stille.

Men vi skal ikke stå stille, vil skal bruke alle de tolkningsnøkler vi har ervervet oss og gå videre. Det kan bety å måtte forlate det som er kjent og som føles sikkert. Og til tross for at det som føles kjent og sikkert også kan være vondt i seg selv – å bli stående i gamle tolkningsnøkler kan være ubehagelig, så kan det også kjennes vondt å måtte forlate dem.

Mange av oss her har, - som homofile, lesbiske eller bifile, - noen erfaringer med at – til tross for krenkelser og undertrykking i det kristne ungdomsmiljøet vi var i, eller i det kristne fellesskapet i kirken, - så var det allikevel smertefullt å skulle forlate eller omformulere de gitte normene og dogmene. Vi visste hva vi hadde, men vi visste ikke hva vi fikk – og mest sannsynlig var risikoen høy for å miste – også noe godt. For det miljøet var også en opplevelse av både-og.

Å gå videre med nye erfaringer er heller ikke et valg og en reise som vi gjør bare en gang. Om igjen og om igjen gjennom livet kommer utfordringen, kallet vårt, om å forlate det kjente og sikre, og gå videre inn i det ukjente, der helbredelse finnes og frigjøring og helhet.

Å bryte opp og fortsette den lange vandringen inn i Guds rikes verden, med stadig nye og inspirerende eller vanskelige tolkningsnøkler. Det er det livet som Gud ga oss.

Men ikke bare det – selvfølgelig – ikke bare oppbrudd og nye erfaringer. Men både-og. Også hvile i de gode erfaringene. Hvile i håpet om og erfaringen med at Jesus ikke mister noen av oss. Hvile i tolkningsnøkkelen som sier at det finnes en Guds virkelighet der kjærligheten og frigjøringen er så total og endelig at til og med livet her og nå får en smak av evighet.

Amen