prekenjonne20030516

Messe i ÅK

Fra messe 16. mai 2003

Messe for frihet - sten til kjøtt. Tekst; Jak. 1, 17-18 og Esek. 36, 26-28
Jonne Aas

Det står skrevet i Jakobs brev, kapittel 1, vers 17 – 18;

”All god gave og all fullkommen gave kommer ovenfra, fra lysenes Gud; hos Gud er det ingen forandring eller veksling mellom lys og mørke. Av sin frie vilje har Gud født oss ved sannhetens ord, for at vi skal være en første frukt blant dem Gud har skapt.”

Slik lyder Guds ord

Det står skrevet hos profeten Esekiel, kapittel 36, vers 26 – 28;

”Jeg vil gi dere et nytt hjerte og la dere få en ny ånd inne i dere. Jeg vil ta steinhjertet ut av kroppen deres og gi dere et kjøtthjerte isteden. Jeg lar dere få min Ånd inne i dere, og gjør det slik at dere følger mine forskrifter og tar vare på mine lover, så dere lever etter dem.
Da skal dere få bo i det landet jeg gav deres fedre. Dere skal være mitt folk, og jeg vil være deres Gud.”

Ett sekund har brent seg inn i bevisstheten min – et lite sekund fra en 1/2times lang film jeg etterhvert har sett mange ganger det siste året. Filmen ble laget og sendt på TV for noen år siden – og mange av dere kjenner den kanskje – Den heter ”Jeg elsker hvem jeg vil”. Vi følger blant annet en ung mann, en mann som i løpet av gymnasietida har sprunget ut i full homo-blomst. En gutt som – etter å ha jobbet endel for å komme rimelig til rette med seg selv - i bevende usikkerhet, endelig – på en fest - klarer å fortelle til kameraten sin at han forelsker seg i gutter. Og det gikk godt, kameraten ble overrasket, men viste at han fortsatt var kamerat, - så blei det mulig å fortelle det til hele klassen. Og vennegjengen og klassen mottar det også som en overraskende, men helt overkommelig og engasjerende nyhet. Gutten får støtte, bekreftelse, han kan le sammen med de andre, han kan fortelle om sine forelskelser – og når de blir russ – har gutten fått seg guttekjæreste – en annen vakker russegutt. Så kommer vi til 17.mai – russetoget går – og det nyutsprungne kjæresteparet går selvfølgelig glade hånd i hånd midt i toget.

Vi nærmer oss mitt fastbrente sekund; i sin gledes og forelskelses-rus omfavner de hverandre i et hett kyss, - kameraet sveiper over folkemengden som står langs Karl Johan – festpyntet og hurra-jublende publikum retter øynene mot det hjertelige russekysset , - da hun blant publikum, - i sin flotteste bunadsprakt, nyfrisert og nysminket, med flagget pent plassert i hånden og en stolt flaggrose på brystet – endrer sitt ansiktsuttrykk på sekundet – fra smil til avsky - idet hun høyt og tydelig utbryter et nasjonalt og megetsigende; æææsj.

Når traff du sist et steinhjerte ?
Finnes de fortsatt, - steinhjertene ? I det landet Gud gav våre mødre og fedre, blant det folket vi feirer i morgen, det folket som feirer sin rettferdige og selvfølgelige frihet og fred. Steinhjertene, de som tynger og peser og sprenger alle rammer for hjerterommet.

- Har du sett kjøtthjertet i det siste ? spurte steinhjertet. Synet hans hadde gradvis forsvunnet gjennom forsteiningen, øyelokkene var ikke lenger til å bære. Veggen i hjerterommet han lente seg mot, forsøkte å skyve han over på den andre siden; - Nei det er en stund siden, sa veggen, jeg savner henne. Det er tungt når det bare er du som bor her. Dessuten har jeg mer enn nok med å holde liv i denne kroppen når pulsslagene dine sakte, men sikkert blir kortere og tyngre, og du fyller ut mer og mer av rommet. Hva er det du bærer på for tida ? - Nei, det kan jeg ikke si, sa steinhjertet, jeg har ikke lenger ord for det. Jeg ser kun innover – og har ingen mulighet til å løfte blikket lenger. Og innover er bare mørke – med korte islett av bitterhet og anklage.

- Men hvordan begynte det ? hveste veggen – den hadde sitt svare strev med å gi ekko til lyden av pulsslag.

- Nei, begynte ? Det handler vel ikke om å begynne, men å opprettholde og stå fast ved og støtt på overbevisningen. - Da er det merkelig at jo stødigere og fastere du blir, jo mindre blir rommet rundt deg og jo større er sjansen for å revne hele meg, sa hjerteromsveggen, - litt forundret over sin egen plutselige argumentasjon og logikk.
- Jeg skal ha det godt, sa steinhjertet, du har som oppgave å lage rom til meg – uansett om jeg tar plass, - han var slett ikke i humør til å gå i forhandlinger med hjerterommet. Hjerterommet var hans hjemland, men han synes alltid at det var for trangt for han, veggene klagde og rommet var lite opptatt av hvordan han egentlig hadde det. Han hadde sin selvfølgelige plass der, og synes han fortjente oppmerksomhet og respekt for sin tyngde og autoritet.

Hjerterommet svarte ikke, veggene var slitne og bar preg av konflikten. Når kjøtthjertet var på plass var de vant til å trene på utvidelse, både i høyden og bredden, og vie ut tersklene for synshorisonten. Med steinhjertet ble det annerledes – da fantes det knapt horisont – og slett ikke rom for trening.

Det fastbrente sekundet er ett møte med steinhjertet.
Den ææsj-ropende kvinnens hjerte vet vi jo lite om, - kanskje kan vi fantasere om hennes ihuga intoleranse og homofobiske seksualangst.
Men hennes ansikt er altså festet til en filmrull – i ett sekund, filmen er sett av store deler av norges befolkning gjennom 5-6 år, - det kan hende at hun i morgen – helst ser russetoget på TV – hjemme i sin egen stue, og tørker sine tårer i et regnbueflagg.
– Og i ett sekkund har jeg møtt mitt steinhjerte – og vi har møtt våre steinhjerter – for ett sted innenfra hjerterommet høres ekkoet av et pulsslag som sier; ”det har hun bare godt av.”

- Jeg skjønner ikke hvor det blir av kjøtthjertet, sa steinen, hun skulle jo ikke være så langt unna ? Hva er det hun driver med egentlig ?
- Hun stivnet til is av redsel for din overbevisning, sa hjerteveggen, og da trengte hun en annen enn deg for å tine – din hardhet og kulde gjorde at hun måtte lene seg mot vår venns varme og lys. Du vet da like godt som meg at vi bare fungerer helt og sannest når vi deler ? Hjerterommet var ved bedre mot. Når steinhjertet begynte å etterspørre kjøtthjertet var forsteiningen i ferd med å avta, da var det fortsatt håp.

Med ett begynte steinhjerte å le, han lo så han gråt sine tunge øyelokk til live. Veggene i hjerterommet ristet og varmen bredte seg ut i hjørnene. Hjerteromsdøra åpnet seg på vidt gap og kjøtthjertet danset inn.
- Så humoristisk dere har det da, sa hun, hva skjer ?
- Jeg tror steinhjertet bare så seg selv, sa rommet, men så plutselig så han seg selv i speilet, speilbildet av han var et ironisk syn, for der - i speilet så han et stivnet sekund av selvhøytidelighet, mens sannheten flagret forbi som et vindpust og kilte han under overbevisningen. Den ertet og kilte og varmet så hjertromsdøra brast – velkommen tilbake til hjemstedet ditt, vi må feire med vin og brød, lo hjerterommet hjertelig.