Preken i ÅK:

Preken St. Olav kapell 1. mars 2002: Rosa-trekant-messe
Tekst: Esekiel 37 – 1-14 : Parafrase - omskrevet i tråd med MCC-tradisjon
Nils Jøran Riedl © 2002



Guds hånd kom over meg, og i ånden førte han meg ut og satte meg ned i en dal som var full av ben. Han førte meg rundt omkring dem. Og se, det lå en stor mengde ben utover dalen, og de var helt tørre. Så sa han til meg: "Menneske, kan disse ben bli levende igjen?" Jeg svarte; "Gud min skaper - det vet bare du". Da sa Gud til meg: "Tal profetisk over disse ben og si til dem: Dere tørre ben, Hør Guds ord! Så sier Skaperen til disse ben: Se jeg lar det komme livsånde i dere, då dere blir levende. Jeg tar det komme sener og kjøtt på dere og dekker dere med hud. Så gir jeg livsånde og dere blir levende. Da skal dere sanne at jeg er deres Gud.

Jeg talte profetisk som jeg hadde fått påbud om. Mens jeg talte tok det til å buldre og skjelve. Bena la seg inntil hverandre. Ben ved ben. Mens jeg så på, kom det sener og kjøtt på dem, og de ble dekket med hud. Men livsånde var det ikke i dem. Da sa Gud til meg: "Tal profetisk til livsånden!" Menneske, tal til den og si: Så sier vår Gud: Livsånde, kom fra de fire verdenshjørner og blås på disse drepte, så de blir levende". Jeg talte profetisk, som Gud bød meg. Da kom det livsånde i dem, så de ble levende: De reiste seg og ble stående. Det var en stor hær.

Nå sa Gud til meg: Menneske, disse ben er hele mitt folk. Hør hva de sier: "Våre ben er tørket inn; vårt håp er forbi, det er ute med oss!" Tal derfor profetisk og si til dem: Så sier deres Gud: Se mitt folk, jeg åpner gravene deres og lar dere stige opp av dem. Jeg gir dere min Ånd så dere blir levende, og lar dere bo i deres eget land. Da skal dere sanne at det er jeg, Gud – Skaperen som har talt og setter det i verk, lyder ordet fra Gud.

Den 28. juni 1935 skjerpet nazistene § 175 med et nytt punkt. "Med 10 års tukthus – ved formildende omstendigheter 3 måneders fengsel – straffes den mann som ved bruk av vold eller trusler, som innebærer en fare for en annen liv og lem, tvinger en annen mann til utuktig omgang med seg, eller selv lar seg bruke dertil".

Loven satte straff for utuktig omgang i tjeneste- og avhengighetsforhold og for prostitusjon. I begrunnelsen for tillegget het det blant annet: "Den nye stat skal ved antall og styrke strebe etter å bli et sunt folk, og må derfor bekjempe alle former for utuktig adferd, særlig den perverse utuktige omgang menn imellom". Resultatet ble at homofile, som jøder helst burde henrettes. Seks hundre år tidligere var homofile blitt erklært kjettere og brent på bål for forbrytelser mot Gud, nå ble de erklært forbrytere mot forplantningen og prinsippene om rasehygiene: Homoseksualitet=sykdom=arvelig. (Kilde "De forsvant bare Fragmenter av homofiles historie av Karen Christine Friele").

I Berlin var det allerede på 1920-tallet et liberalt og åpent klima for homoseksualitet. Det eksisterte mange klubber og åpne selskaper ble holdt. Berlin ble en magnet og et fristed for mange mennesker. Etter at nazistene kom til makten var det mange som gikk inn i partiet og nøt stor respekt. Men dette tok brått slutt med de nye lovene midt på 30-tallet. Da krigen kom vet vi at homofile var blant de som ble tatt og plassert i konsentrasjonsleire. På samme måte som jøder, sigøynere, prostituerte, mennesker med ulike typer handikap og ulike typer avvik fra den rene rase, opplevde homofile å bli merket – og mange drept. Så mange som 500.000 kan ha blitt gasset i hjel. Homofile har aldri fått krigserstatning eller oppreising slik mange av de andre grupperingene som ble utsatt for samme behandling av nazistene fikk det. Deres "problem" var jo av sedelighets-art. Historien om denne grusomme behandlingen homofile ble utsatt for har vært en fortiet historie.
I konsentrasjonsleirene, så vel som i ghettoene som ble etablert for å beskytte den omliggende verden mot det som ble oppfattet som en trussel, ble fangene kategorisert og fikk "merkelapper". Vi kjenner alle den gule stjernen som jødene fikk på seg. Det merket som ble satt på de som ble kategorisert som homoseksuelle var den rosa trekanten. Dette merket har vi som lesbiske og homofile helt siden frigjøringskampen for alvor begynte på slutten av 1960-tallet brukt som vårt eget merke. Det å ta undertrykkerens negative tegn i bruk som et positivt tegn er et kjent fenomen. Mange har gjort det, og på den måten bidrar vi både til å sette fokus på en sak og til å "ufarliggjøre" tegnene. Vi lar det destruktive blir positivt. Akkurat som vi kristne også har gjort det med korsmerket. Dette som er et tegn på tortur og død, brukes av oss for å være et symbol på liv og håp. I Åpen Kirkegruppes logo er det en stilisert trekant som er tegnet inn i korset. Trekanten og korset er derfor Åpen Kirkegruppes merke.

For en tid tilbake traff jeg en tekstil-kunstner som laget kunst til bruk i kirkelig sammenheng. Vi kom i snakk med hverandre og vi begynte å snakke om det å la kunsten vi bruker være symbolbærende inn i spesielle sammenhenger. Vi kom også til å snakke om Åpen Kirkegruppe og jeg fortalte bl.a. at vi denne fredagen skulle ha en "rosa-trekant-messe". Hun fikk lyst il å lage en stola til denne messa. Det er denne jeg nå bærer og her har hun plassert den rosa trekanten på høyre side. Da jeg fikk den overlevert hadde hun skrevet en forklaring: "Trekantmerket er laget med en "tanke". Jeg begynte med rød – kjærlighetens farge – så hvitt – usyldighetens farge – så silke som jo er det som ligger rundt og beskytter larven. Å sy på trekantmerket har lært meg mer enn alle historiebøker jeg har lest om 2. verdenskrig".

Historien om lesbiske og homofiles kår gjennom tidene er en tung historie. Det er en dramatisk historie. En historie preget av nød, skrik, fortielse, undertrykkelse. Vi har det i dag mye bedre. Vi kan med stor frimodighet leve våre liv, drømme våre drømmer, tenke våre tanker og elske dem vi elsker. Men vi kan ikke, og skal ikke glemme. Vi vet også at det stadig er mange som lever i frykt og usikkerhet, i redsel for å bli avslørt, i usikkerhet for hva framtiden kan komme til å bringe. For oss som våger å stå oppreist og utfordre våre omgivelser med det vi er og det vi tror på, for oss som slett ikke alltid er like sikker på om vi helt makter å stå oppreist eller tro helt så feirer vi i kveld "Rosa-trekant-messe" og leser en av de kanskje merkeligste, men også ganske mektige og sterke håpstekstene fra en av profetene i det gamle testamente.

Nå sa Gud til meg: Menneske, disse ben er hele mitt folk. Hør hva de sier: "Våre ben er tørket inn; vårt håp er forbi, det er ute med oss!" Tal derfor profetisk og si til dem: Så sier deres Gud: Se mitt folk, jeg åpner gravene deres og lar dere stige opp av dem. Jeg gir dere min Ånd så dere blir levende, og lar dere bo i deres eget land. Da skal dere sanne at det er jeg, Gud – Skaperen som har talt og setter det i verk, lyder ordet fra Gud.

Gud gir oss sin Ånd. Gjennom Ånden gir Gud liv. Vi – mennesker som prøver å leve og tolke livene våre i rammen av en verden hvor Gud er og hvor vi kanskje opplever at Gud er temmelig fjern: Det er vi som får meldingen om at livet er vår mulighet. Vi får være Guds folk og leve i Guds land – denne verden vi er plantet med begge beina midt oppe i – denne verden som Gud har skapt oss til å være deler av.

Vi kan føle avmakt og usikkerhet, noe jeg selv ofte føler jeg gjør – både i forhold til meg selv, de jeg har rundt meg – de som bedriver teologi og som tolker og forteller for oss. Noen ganger kan vi til og med ha behov for å si som de døde bena til profeten at "Våre ben er tørket inn; vårt håp er forbi, det er ute med oss!". Midt oppe i dette er det en som gir håp. Vi kan stille oss åpen for at han vil oss noe. Vi gjør det ved å komme hit. Feire messe. Motta brød og vin "som en skatt mellom våre hender". Vi kan rekke våre hender fram som tomme skåler. Vi kan be Gud komme til oss "å gi oss liv fra kilder utenfor oss selv" – for å sitere en salme vi skal synge om litt.

For å bli i kildene litt til. Når profeten blir anmodet av Gud om å få liv i de døde beina så er det ORDET som gir liv. På samme måte som vi kan si at Guds ord – som har lydt gjennom profeter, som har blitt synlig gjennom Jesus Kristus, som stadig forkynnes og virker i våre liv ved at vi tar ordene til oss og gjør dem til våre egne.

Nils Jøran Riedl © 2002 . Oppdatert 1. mars 2002



 

Arkivskap

Månedens preken

Regnbuemesse i Trefoldighetskirken av Gard Realf H. Nilsen, 29. jun. 2008


Messe i Tromsø Domkirke av Gard Realf H. Nilsen, 14. nov. 2007


Regnbuemesse av Gard Realf H. Nilsen, 1. jul. 2007


Regnbuemesse av Grete Hauge, 23. jun. 2006


Preken av Karen Onshuus, 7. apr. 2006


Preken av Inger Johanne Aas, 10. mar. 2006


Preken i Oslo Domkirke av Margrete Hovland Malterud, ÅK 30 år! 17. feb. 2006


Tale under fredagsmessen av Kjell Erik Øie, Glede og sorg! 25. nov. 2005


Preken Bettina Eckbo, Hvem er Gud for deg?? 23. september 2005


Tale under fredagsmessen av Erling Lae, 17. juni 2005


Apell av Inger Johanne Aas, 11. mars 2005. Valg av ny biskop i Oslo


Preken Bettina Eckbo, Ha Gud som forbilde, februar 2005


Preken Bettina Eckbo,
Gled dere i Herren!


Preken Nils Riedl, Mikkelsmesse,

24. septemnber 2004


 

Preken Aud Sigurdsen, Kvinnedagsmesse,
5. mars 2004


 

Preken Nils Riedl, Å følge etter 20. februar 2004


Preken Nils Riedl, Mat nok??! – Tro nok!?? 16. september 2003


Preken Jacob Jervell, Regnbuemesse 29. juni 2003


Preken Jonne Aas, Messe for frihet, 16. mai 2003


Preken Nils Riedl, midtfaste. 28. mars 2003



Preken Hilde Raastad, “for jeg skammer meg ikke!” 24. januar 2003


Preken Jonne Aas, 08. november 2002


Preken Nils Riedl, "Rosa-trekant-messe", mars 2002


Preken Nils Riedl, "messe for frihet", 1999