Guds hånd kom over meg, og i ånden førte han
meg ut og satte meg ned i en dal som var full av ben. Han førte
meg rundt omkring dem. Og se, det lå en stor mengde ben utover
dalen, og de var helt tørre. Så sa han til meg: "Menneske,
kan disse ben bli levende igjen?" Jeg svarte; "Gud min
skaper - det vet bare du". Da sa Gud til meg: "Tal profetisk
over disse ben og si til dem: Dere tørre ben, Hør
Guds ord! Så sier Skaperen til disse ben: Se jeg lar det komme
livsånde i dere, då dere blir levende. Jeg tar det komme
sener og kjøtt på dere og dekker dere med hud. Så
gir jeg livsånde og dere blir levende. Da skal dere sanne
at jeg er deres Gud.
Jeg talte profetisk som jeg hadde fått påbud om. Mens
jeg talte tok det til å buldre og skjelve. Bena la seg inntil
hverandre. Ben ved ben. Mens jeg så på, kom det sener
og kjøtt på dem, og de ble dekket med hud. Men livsånde
var det ikke i dem. Da sa Gud til meg: "Tal profetisk til livsånden!"
Menneske, tal til den og si: Så sier vår Gud: Livsånde,
kom fra de fire verdenshjørner og blås på disse
drepte, så de blir levende". Jeg talte profetisk, som
Gud bød meg. Da kom det livsånde i dem, så de
ble levende: De reiste seg og ble stående. Det var en stor
hær.
Nå sa Gud til meg: Menneske, disse ben er hele mitt folk.
Hør hva de sier: "Våre ben er tørket inn;
vårt håp er forbi, det er ute med oss!" Tal derfor
profetisk og si til dem: Så sier deres Gud: Se mitt folk,
jeg åpner gravene deres og lar dere stige opp av dem. Jeg
gir dere min Ånd så dere blir levende, og lar dere bo
i deres eget land. Da skal dere sanne at det er jeg, Gud –
Skaperen som har talt og setter det i verk, lyder ordet fra Gud.
Den 28. juni 1935 skjerpet nazistene § 175 med et nytt punkt.
"Med 10 års tukthus – ved formildende omstendigheter
3 måneders fengsel – straffes den mann som ved bruk av
vold eller trusler, som innebærer en fare for en annen liv og
lem, tvinger en annen mann til utuktig omgang med seg, eller selv
lar seg bruke dertil".
Loven satte straff for utuktig omgang i tjeneste- og avhengighetsforhold
og for prostitusjon. I begrunnelsen for tillegget het det blant annet:
"Den nye stat skal ved antall og styrke strebe etter å
bli et sunt folk, og må derfor bekjempe alle former for utuktig
adferd, særlig den perverse utuktige omgang menn imellom".
Resultatet ble at homofile, som jøder helst burde henrettes.
Seks hundre år tidligere var homofile blitt erklært kjettere
og brent på bål for forbrytelser mot Gud, nå ble
de erklært forbrytere mot forplantningen og prinsippene om rasehygiene:
Homoseksualitet=sykdom=arvelig. (Kilde "De forsvant bare Fragmenter
av homofiles historie av Karen Christine Friele").
I Berlin var det allerede på 1920-tallet et liberalt og åpent
klima for homoseksualitet. Det eksisterte mange klubber og åpne
selskaper ble holdt. Berlin ble en magnet og et fristed for mange
mennesker. Etter at nazistene kom til makten var det mange som gikk
inn i partiet og nøt stor respekt. Men dette tok brått
slutt med de nye lovene midt på 30-tallet. Da krigen kom vet
vi at homofile var blant de som ble tatt og plassert i konsentrasjonsleire.
På samme måte som jøder, sigøynere, prostituerte,
mennesker med ulike typer handikap og ulike typer avvik fra den rene
rase, opplevde homofile å bli merket – og mange drept.
Så mange som 500.000 kan ha blitt gasset i hjel. Homofile har
aldri fått krigserstatning eller oppreising slik mange av de
andre grupperingene som ble utsatt for samme behandling av nazistene
fikk det. Deres "problem" var jo av sedelighets-art. Historien
om denne grusomme behandlingen homofile ble utsatt for har vært
en fortiet historie.
I konsentrasjonsleirene, så vel som i ghettoene som ble etablert
for å beskytte den omliggende verden mot det som ble oppfattet
som en trussel, ble fangene kategorisert og fikk "merkelapper".
Vi kjenner alle den gule stjernen som jødene fikk på
seg. Det merket som ble satt på de som ble kategorisert som
homoseksuelle var den rosa trekanten. Dette merket har vi som lesbiske
og homofile helt siden frigjøringskampen for alvor begynte
på slutten av 1960-tallet brukt som vårt eget merke. Det
å ta undertrykkerens negative tegn i bruk som et positivt tegn
er et kjent fenomen. Mange har gjort det, og på den måten
bidrar vi både til å sette fokus på en sak og til
å "ufarliggjøre" tegnene. Vi lar det destruktive
blir positivt. Akkurat som vi kristne også har gjort det med
korsmerket. Dette som er et tegn på tortur og død, brukes
av oss for å være et symbol på liv og håp.
I Åpen Kirkegruppes logo er det en stilisert trekant som er
tegnet inn i korset. Trekanten og korset er derfor Åpen Kirkegruppes
merke.
For en tid tilbake traff jeg en tekstil-kunstner som laget kunst til
bruk i kirkelig sammenheng. Vi kom i snakk med hverandre og vi begynte
å snakke om det å la kunsten vi bruker være symbolbærende
inn i spesielle sammenhenger. Vi kom også til å snakke
om Åpen Kirkegruppe og jeg fortalte bl.a. at vi denne fredagen
skulle ha en "rosa-trekant-messe". Hun fikk lyst il å
lage en stola til denne messa. Det er denne jeg nå bærer
og her har hun plassert den rosa trekanten på høyre side.
Da jeg fikk den overlevert hadde hun skrevet en forklaring: "Trekantmerket
er laget med en "tanke". Jeg begynte med rød –
kjærlighetens farge – så hvitt – usyldighetens
farge – så silke som jo er det som ligger rundt og beskytter
larven. Å sy på trekantmerket har lært meg mer enn
alle historiebøker jeg har lest om 2. verdenskrig".
Historien om lesbiske og homofiles kår gjennom tidene er en
tung historie. Det er en dramatisk historie. En historie preget av
nød, skrik, fortielse, undertrykkelse. Vi har det i dag mye
bedre. Vi kan med stor frimodighet leve våre liv, drømme
våre drømmer, tenke våre tanker og elske dem vi
elsker. Men vi kan ikke, og skal ikke glemme. Vi vet også at
det stadig er mange som lever i frykt og usikkerhet, i redsel for
å bli avslørt, i usikkerhet for hva framtiden kan komme
til å bringe. For oss som våger å stå oppreist
og utfordre våre omgivelser med det vi er og det vi tror på,
for oss som slett ikke alltid er like sikker på om vi helt makter
å stå oppreist eller tro helt så feirer vi i kveld
"Rosa-trekant-messe" og leser en av de kanskje merkeligste,
men også ganske mektige og sterke håpstekstene fra en
av profetene i det gamle testamente.
Nå sa Gud til meg: Menneske, disse ben er hele mitt folk. Hør
hva de sier: "Våre ben er tørket inn; vårt
håp er forbi, det er ute med oss!" Tal derfor profetisk
og si til dem: Så sier deres Gud: Se mitt folk, jeg åpner
gravene deres og lar dere stige opp av dem. Jeg gir dere min Ånd
så dere blir levende, og lar dere bo i deres eget land. Da skal
dere sanne at det er jeg, Gud – Skaperen som har talt og setter
det i verk, lyder ordet fra Gud.
Gud gir oss sin Ånd. Gjennom Ånden gir Gud liv. Vi –
mennesker som prøver å leve og tolke livene våre
i rammen av en verden hvor Gud er og hvor vi kanskje opplever at Gud
er temmelig fjern: Det er vi som får meldingen om at livet er
vår mulighet. Vi får være Guds folk og leve i Guds
land – denne verden vi er plantet med begge beina midt oppe
i – denne verden som Gud har skapt oss til å være
deler av.
Vi kan føle avmakt og usikkerhet, noe jeg selv ofte føler
jeg gjør – både i forhold til meg selv, de jeg
har rundt meg – de som bedriver teologi og som tolker og forteller
for oss. Noen ganger kan vi til og med ha behov for å si som
de døde bena til profeten at "Våre ben er tørket
inn; vårt håp er forbi, det er ute med oss!". Midt
oppe i dette er det en som gir håp. Vi kan stille oss åpen
for at han vil oss noe. Vi gjør det ved å komme hit.
Feire messe. Motta brød og vin "som en skatt mellom våre
hender". Vi kan rekke våre hender fram som tomme skåler.
Vi kan be Gud komme til oss "å gi oss liv fra kilder utenfor
oss selv" – for å sitere en salme vi skal synge om
litt.
For å bli i kildene litt til. Når profeten blir anmodet
av Gud om å få liv i de døde beina så er
det ORDET som gir liv. På samme måte som vi kan si at
Guds ord – som har lydt gjennom profeter, som har blitt synlig
gjennom Jesus Kristus, som stadig forkynnes og virker i våre
liv ved at vi tar ordene til oss og gjør dem til våre
egne.
