Jesus så opp og la merke til at
en stor folkemengde kom til ham, sa han til Filip: «Hvor skal
vi kjøpe brød, så alle disse kan få noe
å spise?» Dette sa han for å prøve ham,
for han visste selv hva han ville gjøre. Filip svarte: «Brød
for to hundre denarer er ikke nok til at hver av dem kan få
et lite stykke.» En annen av disiplene, Andreas, bror til
Simon Peter, sa da til ham: «Det er en liten gutt her, som
har fem byggbrød og to fisker, men hva er det til så
mange?» Da sa Jesus: «La folket sette seg ned.»
Det var mye gress på stedet, og de satte seg ned. Tallet på
mennene var omkring fem tusen. Da tok Jesus brødene, bad
takkebønnen og delte ut til dem mens de satt der, likeså
av fiskene, så mye de ville ha. Da de var blitt mette, sa
han til disiplene: «Sank sammen de stykkene som er blitt til
overs, slik at ingen ting går til spille.» De gjorde
det, og de fylte tolv kurver med stykker som var blitt igjen av
de fem byggbrødene, etter at alle hadde spist.
Jeg synes det er litt spesielt å
feire messe i dag. Vi rystes av en krig som preger nyhetsbilde og
skyver bokstavelig talt fokus bort fra mye annet som skjer. Samtidig:
Vi styrer nå på med vårt i vårt liv. Vi
har vår syklus som kirkelig fellesskap. Vi er midt i fastetiden.
Vi kaller vanligvis kalles denne tiden for ”midtfaste”.
Dagen markeres i katolsk sammenheng med at man velger å bruke
rosa som liturgisk farge isteden for fiolett. Dagen er litt lettere
enn fastetidens tunge fiolette. Den har i seg litt hvitt. Det tunge
brytes av en liten lysstråle: Et streif av håp om du
vil.
Jeg har derfor tatt på meg ”rosa-trekant”
stolaen i dag. Den ble laget til en markering vi hadde av de martyrer
som nazismen skapte av homser og lesber under 2. verdenskrig. 500.000
mennesker som hadde rosa trekant ble drept i konsentrasjonsleirene.
Vi bærer merket og sier: Aldri mer!! Kanskje er det bare et
håp? Selvsagt kan vi si – eller håpe at: slike
dimensjoner får det aldri igjen…
Daglig trakasseres søstre og
brødre, lesbiske og homofile, bifile og transepersoner i
store deler av verden. Unge mennesker sliter med selvbilder. Vi
har de siste årene hørt om signifikant høye
selvmordstall i flere undersøkelse her i Skandinavia. Vi
møter stadig mennesker i vårt miljø som har
opplevd 20 år eller til og med mer i fortielse og skam, usikkerhet
og engstelse. Det har dimensjoner. Det dreier seg om livskvalitet.
Det dreier seg om mulighet for å ta vare på seg selv.
Om håp og tro.
Mens mennesker sliter med livene sine,
slås vi av at tankene på disse tingene kan være
ekstremt fjernt i forhold til det som skjer ellers i verden. Det
foregår en krig akkurat nå. En krig hvor det også
er noen som snakker om martyrer. En krig som har involvert og engasjert
store deler av verdens land. En krig som fører til at FNs
sikkerhetsråd diskuterer sammenhengende i dagevis. Millioner
av mennesker over hele kloden protesterer. Mennesker i Irak, USA
og England roper ”stopp drapene på våre barn”.
Sønner og døtre, militære, men – som de
sier ”uheldigvis” også sivile dør. ”Vanskelig
å unngå helt”, sier de med utbombede boligkvarterer
som kunne huse et rakettbatteri og krateret etter det som en gang
var et marked, flimrende på skjermen bak seg. Det er en presisjonskrig
som foregår. Avansert teknologisk krigføring ispedd
avansert manipulasjon og propaganda fra både den ene og den
andre siden i konflikten gjennom media på en måte vi
sjelden har vært vitne til tidligere.
Vi hører om dette, vi leser
om dette. Vi lever med dette. Som kristne prøver vi å
svare på det som skjer som best vi kan. Vi kommer hit og bærer
alt dette som skjer omkring oss; i oss, rundt oss og med oss. Vi
kommer til gudstjenesterommet med stor eller liten tro. Ikke noe
håp - eller fulle av forventning. Til noe. Noe annet? Noe
utenfor? Noe større? Vi leter etter sammenhengene som kan
hjelpe oss til å forstå. Sammenhengene som kan hjelpe
oss til å se oss selv og hverandre inn i øynene.
Vi kommer hit og synger salmer, ber
bønner og leser tekster. Slik som vi har lest en av de merkverdige
underfortellingene som Jesus-historien har gitt oss. En historie
om lite som blir til mye. Vi møter teksten og leter etter
en mening. Vi ønsker å finne en sammenheng mellom det
vi hører og det livet vi gjør spede forsøk
på å finne ut av akkurat så mye som vi måtte
makte å gjøre det. Hva betyr dette for oss? Er det
virkelig mat nok til alle om vi bare fortsetter å dele? Er
det virkelig nok til alle – men vi ser bare ikke hva som skal
til? Kan vi utvide perspektivene fra teksten og få dette til
å handle om mer enn fisk og brød: Er det virkelig håp
nok til alle? Er det virkelig mulig å velte store kriger og
finne løsninger for eget liv og vårt liv i sammenhengen
med andre liv. Lite kan bli til mye…
Et eller annet sted, bak våre
drømmer, møter vi en drøm og et håp fra
en som levde ut sine drømmer og håp i møte med
mennesker uten mot til å drømme og håpe. I møte
med ham var det en som tok konsekvensen av de drømmene han
hadde hørt om og håpene han hadde fått fortalt
kunne være reelle. Andreas får vi vite mannen heter.
Han tar med seg en liten gutt til Jesus og spør: ”Kan
du gjøre noe av dette her?” Det ble noe, og det i gigantisk
overmål.
Maktesløsheten overfor de store
problemene kan lett lamme oss. Inn i dette møtes vi med at
det kan lønne seg å vise fram det en har. I møte
med fordommer, fordømmelse og undertrykkelse av ulik art
kan vi vise et ansikt. Vårt eget? I møte med en krig
som vi kjenner rammer og berører kan vi kanskje ikke gi noe
annet enn vårt lille bidrag til et folk som rammes av umenneskelige
lidelser. Noen ganger er det umulige mulig. Hva gjør vi da
når vi ikke våger helt å tro. Innvendingene våre
kan være så mange. Det som er klart er at fokuset det
som ofte avgjør: Det er forskjell på: Her får
vi ikke til noe og – se på dette, er ikke dette noe
som kan bli til noe?
Vi som kanskje ikke får til
å tenke helt som andre. Vi som ikke tør tro at det
nytter alltid, vi kan få se at det finnes muligheter. Det
finnes løsninger bortenfor de mulige løsningene. Det
er det underfortellingene ofte handler om. Om muligheter og mulige
umuligheter. Det kan skje under. Mennesker kan forandre seg. Mennesker
kan bli forandret. Verden kan bli et mer levelig sted for ennå
flere.
Vi ber takkebønnene. Vi løfter
brødet opp og ber om at det skal bli til velsignelse. Vi
skjønner kanskje ikke alltid det vi holder på med,
men vi gjør det med et håp om noe. Det er vårt
lille svar. Her er to små fisker og fem små brød.
Kanskje dette kunne rekke til noe?
Hvis kirka skal være relevant, så må den våge
å ta samtiden, menneskene og hendelsene i stort og smått
på alvor. Hva dette er kan vi være uenige om. Hvordan
vi best kan oppnå resultater likeså. Men vi må
ikke redusere innsatsen bare til prekestolene eller liturgisk vage
formuleringer. Vi må heller ikke tro at vi kommuniserer utelukkende
inn i vårt eget lille værelse (”Det trygge kirkerommet…”).
Det vi velger å gjøre som kirke og som mennesker som
tror, prester eller hva vi nå måtte være av aktører
av ulik art kommuniserer så lenge vi framstår.
Det gjelder ordene våre. Det
gjelder handlingene våre. Det gjelder kroppene våre.
Vi har et ansvar. Vi kan ikke være likegyldige til det som
skjer rundt oss.
