Messe - Salmer: 196 –
Døden må vike for Gudsrikets krefter
721 Alt
liv er kalt frem på ditt skapende bud
S 97:
137 På denne livets merkedag
av Niels
Riedl
Tekst: 1. Tim 2,
4-6
Gud vil at alle
mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne.
For det er én Gud og én mellommann mellom Gud og mennesker:
mennesket Kristus Jesus, som gav seg selv som løse-penge
for alle. Slik var hans vitnesbyrd da tiden var inne.
Det er ikke så lenge til faste. Vi begynner til uke, men kaller
denne helga for ”før faste”… Fastetid er
en tid hvor vi liksom skal forberede oss på påsken.
Vi peker framover. Vi sier at vi ønsker å peke på
Jesus. Vi peker på det som kommer. For mange er fasten en
tid som gjerne forbindes med forsakelse. Med å gå inn
i seg selv. Prøve å bli litt mer introvert og innovervendt
kanskje? Se på det nære og ha fokus på vårt
eget indre blikk på det som måtte komme.
Noen gjør det ved å endre på vaner og vende blikket
mot en annerledes verden, en verden hvor vi kan ha rom for andre
gjennom Kirkens nødhjelps fasteaksjoner, rom for oss selv
gjennom å endre vaner for en tid: Morsomt sagt av noen: ”Jeg
faster så jeg drikker ikke brunt brennevin, bare blankt…”
Fra spøk til side: Søndag kalles også fastelaven.
Over hele verden er denne helgen en helg med karneval, spillopper,
fargesprakende mangfold og krampeaktig markering av alt som ikke
skal være lov som er lov en liten stund. Karneval oversettes
gjerne med ”farvel til kjøttet” – vi skal
forsake noe.
Elisabeth har laget en ny stola til oss. En karevalsprangende, regnbuefarget
stola med kornet som faller til jorden og dør på ene
siden og kobberslangen som skulle redde Israelsfolket på den
andre. Denne har hun laget til en markering av at de i Ellingsrud
kirke på søndag skal henge opp regnbueflagget. (Det
skjer klokken 11 – hjertelig velkommen!).
Ennå en menighet har bestemt seg for at de vil markere at
lebiske og homofile, skive folk av ulik sort er velkommen til dem.
Tidligere i vinter har vi hørt om 3 menigheter i Lofoten
som tok den oppfordringen som ÅK sendte ut for 6-7 år
siden på alvor. Vi spurte om de ville markere at de var en
”Åpen menighet” – en hvor det var greit
å være seg selv, hvor det var OK å være
den en var – slik en var, hvor det var rom for mangfold.
Det er ikke mange som har valgt å henge opp flagget ennå
her i Norge, så stadig kan det vekke oppsikt. I USA og Canada
er dette imidlertid blitt en stor bevegelse: ”Forsonte menigheter”:
Reconciled Congregations… Med store regnbueflagg – gjerne
ute på kirkeveggene, markerer de at de er åpne. Attac
– plakaten på Paulus kirke kan provosere noen –
og den fikk heller ikke henge: I USA henger store flagg og markerer
Guds mangfold på kirkeveggene. De har hengt i årevis!
Der er det ingen befalinger om å de skal fjerne dem, men der
som her: Mange nok som mener de ikke burde henge…
Det ble bråk i Lofoten, det har ikke blitt samme bråket
her i Oslo da. Så nå på søndag er det ennå
en menighet som markerer ja til Guds mangfoldige verden.
De gjør det med fargene. Fargene som også kan være
tegn på noe ut over det å bare være fargerikt:
De kan også bli uttrykk for en reise i et indre og et ytre
landskap. Et mangfoldig landskap – et landskap som handler
om å ta vare på alt i oss og alt rundt oss. Alt som
gleder oss, alt som gjør noe med oss, alt som bringer sorg
og alt som kan være til nytte.
- På denne livets merkedag
skal regnbuen
få skinne.
Den var et hellig himmeltegn
på Herrens pakt i sol og regn,
så også det som syntes grått
fikk bli velsignet minne.
Vi kan si mye om regnbuen som tegn. Siden det er karneval og siden
det er fastelaven så har jeg lyst til å dvele litt ved
den. Mest av alt fordi den kan være uttrykk for mangfoldet.
Men også fordi den handler om at Gud har laget seg en pakt
med oss mennesker. Men jeg liker det at regnbuen er uttrykk for
mangfold i uttrykk og mangfold i følelser. Et mangfold som
brettes ut som utfordring og mulighet for oss av Gud vil at alle
mennesker skal blir grepet av det gode budskapet – at alle
skal lære sannheten å kjenne. Sannheten om livet, sannheten
om oss: Gud gav oss også et annet tegn: mennesket Kristus
Jesus – som vi leste i teksten i innledningen til prekenen.
Tegn: Regnbuen, akset, slangen på stangen, Jesus på
korset. Vi bruker de tegnene vi har – for kanskje å
kunne begripe litt mer. Fargene skaper også assosiasjoner:
Rødt er blodet og kjærlighetens, ildens og blomsterengens
farge. I det rød ligger lidenskapen. Det intense og det modige.
Vi bruker ofte rødt for å markere de som har blitt
offer for urettferdige lidelser, missforståtte oppfatninger
om hva de ville, for de som har blitt våre martyrer.
Opp av det rød: Fra den frodige engen stiger det modne akset
opp i det oransje. Det strekker seg og lar seg eksponere for vær
og vind. Det er åpent og ubeskyttet, men nettopp da blir det
til mulig næring – til liv!
Fravær av liv, men med intens varme, og et sted som mange
forbinder med noe goldt – er den gule ørkenen hvor
liv ble muliggjort gjennom slangen som ble satt på pælen,
et sted hvor mennesker har søkt ny erkjennelse, hvor de har
blitt utfordret av livskreftene. Helt til de har kunnet våkne
opp i de grønne oasene, i den dype skogen. Der hvor det er
mulig å finne ly og høste av rikdommer.
De dype vann representerer urkraften for mange. Dåpsvannet
- det livgivende og nødvendige blå vannet har da også
blitt et annet av de mange tegnene vi pleier å bruke for å
forklare sammenhenger mellom oss og Gud. Sammenhenger hvor vi prøver
å forstå, men også opplever at det ikke alltid
er slik at himmelen over oss er bare skyfri, den kan også
være dyp fiolett, smertelig trykkende og truende. Så
Følge etter har vi satt som tema for i dag. Følge
etter hva da? Følge etter hvem da? Følge etter –
hva er det? Kanskje det er å se tegnene? Kanskje det er å
hjelpe hverandre til å få øye på mulighetene?
Kanskje det er å ta vare på mangfoldet? Jeg spør
og spør og kan sikkert spørre dere ennå mer,
men nå gir jeg meg.
