Å være lesbisk eller homofil er ikke noe som i og for seg kvalifiserer til et bestemt syn på bibelen eller en bestemt oppfatning av hvordan homoseksualitet skal forstås. Lesber og homser er like forskjellige som alle andre, og det som her kommer til uttrykk er basert på noe av det arbeidet som har foregått i Åpen Kirkegruppe i de siste 8-10 årene. Starten for denne prosessen har vært knyttet til gudstjenestefeiring innen rammen av Åpen Kirkegruppe som et økumenisk fellesskap(1).

Identifikasjon

Et sentralt anliggende for alle kristne gjennom alle tider har vært å knytte bibelens budskap til det livet vi er prisgitt å leve som skapte mennesker i en relasjon til hverandre og til Gud. Tolkning av bibeltekster handler først og fremst om identifikasjon. Dersom bibelens budskap skal ha noe med vårt liv å gjøre må vi finne både et innhold og et språk som korresponderer med vårt eget liv. En av grunnene til at bibelen har vært en kilde til inspirasjon og fornyelse for stadig nye generasjoner er nettopp tekstens møte med det enkelte menneske. Gud taler og skaper en selvforståelse hos mennesket som blir tiltalt.

Denne selvforståelsen handler først og fremst om å se seg selv som et menneske som trenger Guds nåde og som mottar Guds nåde. En nådig Gud har i Jesus Kristus, hans død og oppstandelse, bidratt til å ”forkynne et gledessbusskap for de arme, lege dem som har et knust hjerte, rope ut frihet for fanger og frigjøring for dem som er i lenker” (Jes. 61.1). Denne positive selvforståelse har kirken skapt også for mange lesbiske og homofile. Men kirken har også bidratt til å undertrykke denne positive selvforståelsen. Den har bidratt til at våre liv ikke skal kunne leses i lys av bibelen med det for øyet at vi skal kunne identifisere oss med budskapet. Mange opplever tvert om at budskapet som formidles støter oss ut og umuliggjør en positiv identifikasjon. Det er derfor et tragisk faktum at svært mange lesber og homser ikke lengre har troen i behold, men har vendt kirken og det kristne budskapet ryggen.

Når vi ikke kan identifisere oss med det kristne budskapet blir det et budskap som ikke har noe med våre liv å gjøre. Et sentralt anliggende for kristne lesber og homser er derfor å finne et bibelsk grunnlag for identifikasjon som ivaretar vår opplevelse av å være ”annerledes”, samtidig som også vi er en del av det mangfold Gud skapte verden til å være. (1. Mos. 1.31).

Selv erkjennelse

Framveksten av en positiv lesbisk og homofil identitet står for svært mange i et motsetningsforhold til det budskapet vi har fått med oss fra kirken. Det er mulig å leve med den dobbeltheten som kirken signaliserer (være men ikke gjøre) - dersom en velger å tro at det går an å henge seksualiteten sin på veggen og betrakte dette som en del av deg selv du kan velge om du vil leve ut eller ikke. Den dagen vi opplever at seksualiteten vår ikke er noe vi praktiserer, men noe vi er og noe som utgjør en viktig del av vår identitet da skjer det noe med vårt forhold til oss selv; Mange av oss opplever også at det skjer noe med vårt forhold til de bibelske tekstene. Tekster som før har fordømt oss blir ikke lengre aktuelle. De angår oss ikke. Vi kan ikke identifisere oss med dem og de har følgelig ikke noe med vårt liv å gjøre. De har nok med umoral og det å vende Gud ryggen å gjøre, men når vi ikke opplever at vi har vendt Gud ryggen, men tvert i mot kjemper en innbitt kamp for å finne ut av vårt eget forhold til Gud så blir Paulus´ ord i Romerbrevet umulig å forholde seg til.

Komme ut fasen handler for svært mange lesber og homser om det å sette ord på livet sitt og følelsene sine overfor andre. Det kan synes som om en slik åpenhet også gjør noe med hvordan vi opplever vår egen plass i skaperverket. Fra å føle oss fordømt til å være aksepter skapt i Guds bilde! Hvis vi kan knytte komme ut-fasen til bibelske forbilder, så er det nettopp i denne erkjennelsen vi møter kirken med våre liv. For oss er historien om Lasarus i Johannes 11, v. 43 hvor Jesus roper; Kom ut! en oppfordring til oss om å komme ut av selvundertrykkelse og våre egne kalkede graver, fulle av fordommer og stank, som holder oss nede i stede for å være oppreist. Vårt budskap til kirken i dag er følgende; Når dere er forskremt over det under som skjer når skjulte lesber og homser kommer ut av skapene og blir synlige, så lytt til Jesu ord om Lasarus til den forferdede folkemengden i Johannes 11, 44; Løs ham, og la ham gå!

Å kjenne at en er elsket og at en kan elske, er en grunnleggende egenskap hos alle mennesker, hetero eller homo. Opplevelsen av gjensidig kjærlighet, av å føle seg forstått og akseptert som den en er, av å være et helt menneske denne opplevelsen møter mange av oss for første gang når vi opplever at en forelskelse blir gjengjeldt av en annen. Slik er det også for lesbiske og homofile. Å elske et annet menneske og å oppleve gjensidigheten i denne kjærligheten er noe av det vakreste som kan skje med oss. Vi kan, som kristne lesber og homser, ikke forstå hvorfor denne kjærligheten bare skal være forbeholdt mennesker av ulikt kjønn særlig ikke når det for mange av oss ikke en gang oppleves som en reel mulighet. Når våre følelser og våre lengsler knyttet til seksualiteten har en orientering mot en av samme kjønn, er det for oss et uttrykk for at Gud skapte en mangfoldig verden ikke en verden som alltid kunne settes på formler og presses inn i ordninger som en gang for alle er gitt. Det forholder kirken seg heller ikke til. I noen utstrekning gjør kirken spede forsøk på å si at Guds ordninger er gitt en gang for alle, men vi vet godt at det er en umulighet å si om ekteskapet slik vi i dag kjenner det. Det bibelske ekteskap er noe annet enn den kjærlighetsforening vi i dag kjenner mellom to gjensidige parter. Dette spiller selvsagt en rolle for hvordan vi kan bruke det bibelske materialet om ekteskapet i dag, og må spille en rolle for hvordan kirken skal vurdere homoseksualiteten. Hvis kjærligheten og gjensidigheten er utgangspunktet for vår forkynnelse om samliv (slik det er det svært tydelig i Den norske kirkes vigselritual), så er dette like gyldig for lesbiske og homofile som for heterofile.

Kunnskap

Vi må møte bibelen med kunnskap. Vi må søke kunnskap om hva bibelen selv sier. Historisk kritisk lesning av bibeltekstene gir ikke entydige svar på hvordan kirken skal/må forholde seg til homoseksualiteten. Det er en kjensgjerning at Paulus hadde et syn på kvinnen og kvinnens stilling/rolle i forhold til mannen som vi i dag tar avstand fra. Det er en kjensgjerning at Paulus i sin betraktning av slavenes rolle overfor sine herrer er et utgangspunkt vi bestrider og synes er ytterst problematisk. Det er en kjensgjerning at kirker over hele verden mener at det ikke finnes belegg for å si at noen mennesker er mer verd enn andre, slik en gjorde det under apartheid-politikken i Sør-Afrika. Det er derfor en kjensgjerning av vår tolkning av bibelen alltid er preget av den forståelsen vi til enhver tid har av menneskeverd og samkvem mennesker i mellom, noe ikke minst Luther er en sterk eksponent for. For Luther var det essensielt å si noe om hva som er kjernen i det kristne budskapet. Kirkens fokus på våre samliv henger ikke sammen med denne essensen!

For oss som lesber og homser er den nødvendig å møte våre egne liv med kunnskap om homoseksualitet gjennom historien. Vår historie er en historie om at seksualiteten vår er forbundet med skam Vi er som jødene ble det i Hitler Tyskland, gitt skyld for umoral og oppløsning. Dette har skjedd helt opp i vår tid. I 1954 sa biskopene i den norske kirke at vi stod overfor en fare av verdensdimensjoner, i høringsuttalelsen til partnerskapsloven i 1992 sa Andreas Aarflot; Det er neppe noen tvil om at dersom det blir vedtatt en lov om registrert partnerskap, vil dette være et alvorlig anslag mot ekteskap, hjem og familie. Det har vært, og er fortsatt i svært mange land i verden, forbundet med straff å ha sex med mennesker av samme kjønn. I Norge forsvant straffeforfølgelsen først i 1972. Vi har vært diagnostisert som psykisk og somatisk syke i verdens helseorganisasjons lister over sykdommer så sent som i 1977. Og stadig hevder store deler av den kristne kirke at våre liv er forbundet med å leve i synd. De 5 s-ene har preget vår historie og preger stadig samfunnets holdninger. Kunnskap om våre liv er vårt eneste våpen. Kjennskap til våre historier er det vi har å stille opp med i forhold til en kirkelig majoritet, som er på vikende front.

Over hele verden, i mange kirkesamfunn, og på tvers av generasjonene har den skjedd en fundamental endring de sist 20 årene i synet på homoseksualitet. Det er ikke bibelen som har endret seg, men det er kunnskapen om våre liv som har endret seg. Det er kunnskapen om hva Paulus egentlig sa, og hvordan vi kan lese hans fordømmelse av våre liv, som har endret seg. Denne kunnskapen må kirken forholde seg til, og denne kunnskapen må kirken svare på. I stor utstrekning skjer dette ikke. Dialogen er ingen dialog, men en monolog hvor en sterk part innrømmer den svake part retten til å tale, men helst vil unngå å tale med oss.

Innenfor all frigjøringsteologisk tenkning er begrepet ”verdighet” (dignity) sentralt. En gruppe som tradisjonelt har blitt undertrykt, har kjent undertrykkelse på kroppen/ikke blitt forstått eller verdsatt av en majoritet, opplever å få et positivt syn på seg selv og sine egne muligheter for selverkjennelse og selvrealisering. Vi kjenner dette innenfor både latinamerikansk, sør-afrikansk, Indonesisk frigjøringsteologi så vel som feministisk/kvinneteologi, ”blach-theology” og nå også Gay liberation theology – som har blitt en relativt stor bevegelse innenfor mange kirkesamfunn de siste 15-20 år. Til frihet har Kristus frigjort oss. Vi har ansvar for hverandre. Å leve homoseksuelt er ikke ensbetydende med å fraskrive seg det ansvar vi har ved at vi bærer hverandres liv i våre hender, for å si det med den danske teologen Løgstrup. Kirken har lært oss å ta ansvar for hverandre. Hvorfor er det da kirken som er den sterkeste eksponent for at vi ikke skal ta ansvar for hverandres liv?

Den kristne frihet er ikke en frihet til å gjøre det en vil, men en frihet til å gjøre det en er skapt til å gjøre; Elske Gud og medmennesket som vi elsker oss selv.

Lesing av bibeltekster som fordømmer oss

Denne betenkningen kan ikke gå inn på alle forhold rundt tolkning av de bibelske tekstene. Men vi kan peke på noen forhold. I Det gamle testamentet er lovforbudet knyttet til hellighetsloven. Denne loven har til hensikt å bidra til jødefolkets egenforståelse framfor andre folk i orienten. Homoseksualitet var et kjent fenomen. Vi kjenner det i den jødiske omverden ofte knyttet til tempelkultus, og følgelig til avgudsdyrkelse. At jødene skulle ta avstand fra dette er derfor ikke vanskelig å forstå. Hellighetslovens mange bestemmelser blir ikke fulgt opp av den kristne kirke. Det er et tankekors at en ukritisk bruker enkelte av lovforbudene for å holde en gruppe mennesker nede den dag i dag.

Et annet eksempel på grov misbruk og mistolkning, er kristenhetens bruk av Sodoma og Gomorra fortellingen. Når bibelen selv henviser til denne fortellingen, noe den gjør flere steder, er det først og fremst mangelen på gjestfrihet som framheves som disse byenes feil ikke deres eventuelle seksuelle preferanser. At det er en historie om homoseksuell massevoldtekt når Lot tilbyr sine døtre framfor de to gjestene som er hos Lot framstår dessuten som ganske uforståelig. Kirken har en alvorlig arv å ta et oppgjør mot i sin bruk av sodomi som betegnelse på en adferd som står Gud i mot. Vi står her overfor en misbruk av bibeltekster som er meget alvorlig.
Ved lesing av Det nye testamentet har kirken, i sin vurdering av homoseksualitet, ikke noe bredt materiale å bygge på. Vi vet at innholdet i begrepene arsenokoitais og malakos i lastekatalogene er svært omstridt. En smule ydmykhet overfor det faktum at tekstene gjennom tidene har blitt oversatt svært forskjellig, skulle tilsi en viss forsiktighet i å bruke tekstene som en avvisning. Paulus´ syn på kvinner, seksualitet og samliv generelt og det faktum at Paulus neppe kjente eller hadde i sin nærhet gode eksempler på gjensidig forpliktende forhold mellom to likeverdige partnere, burde tilsi at vi ikke har et entydig grunnlag å avvise homoseksualitet generelt på. Det er for oss også et tankekors at omgangen med lastekatalogene blir så lett når en kan sette grenser som ikke gjelder en selv, samtidig som lastekatalogene i seg selv inneholder mange punkter etthevert kristent menneske burde føle seg rammet av. Poenget med lastekatalogene og Paulus innledning til Romerbrevet kan i en sum oppsummeres i Rom 3,9 ff og med klimaks i 3, 24; Men ufortjent og av hans nåde blir de erklært rettferdige på grunn av forløsningen i Kristus Jesus. Det er nådens evangelium som rekkes oss ikke lovens krav. Gud dømmer og fordømmer synden og det destruktive i verden. Men dommen er og blir knyttet til det nådige faktum; Vi er frelst og fri til å leve under ansvar med hverandre som mål og ikke middel. Dette gjelder heterofile så vel som homofile.

Lesing av bibeltekster vi kan identifisere oss med

Kristi kjærlighet til sine medmennesker gir oss en rollemodell vi kan kjenne oss igjen i. Om Johannes var homse er uvesentlig, men har var den disippel Jesus elsket. Kun et sted i Det nye testamente viser Jesus synlig empati i møte med tapet av en god venn; Når Lasarus dør. Her står det i Joh. 11, 35 at Jesus gråt. Det er uvesentlig om Jesus gjennom dette skulle framstå som homse selv, men bibelen synliggjør en relasjon vi kjenner igjen. På samme måte kjenner vi historien om Ruth og Noomi, en fortelling som har blitt til setningen til døden skiller dere ad i ekteskapsritualet. (Rut 1, 16-17). Det eneste belegg for en slik liturgisk formulering finnes altså i en kvinnes beskrivelse av sitt forhold til en annen kvinne. Historien om David og Jonathan har også vært brukt av mange lesber og homser som en forbildehistorie. Ikke fordi den beskriver et seksuelt forhold, men fordi den beskrivelse som er av forholdet mellom de to mennene er noe vi kan identifisere oss med. Vi er derved tilbake der vi startet. Dersom bibelen skal ha noe med våre liv å gjøre, må vi kjenne oss igjen i tekstene. Vi kjenner oss ikke igjen i de tekstene som vanligvis benyttes mot oss av et kirkelig flertall, men vi kan kjenne oss igjen i andre rollemodeller og historier, i hvordan Jesus møter utstøtte og anderledestenkende mennesker. Vi kjenner oss igjen i hvordan bibelen gjennomgående handler om mennesker på vei gjennom livet, i møtet med seg selv og sin Gud, stadig får lov til å drømme, får lov til å ha håp for framtiden, og får lov til å innse at vi er skapt til å være det de er; Mennesker i Guds bilde. Vi er skapt til mann og kvinne. Dette er ikke et uttrykk for en ordning, men et uttrykk for et mangfold som Gud i utgangspunktet har ønsket skal være der.

(1) Denne teologiske utviklingen og Åpen kirkegruppes bidrag til en teologisk tenking finnes også nærmere redegjort for bl.a. i Nytt norsk kirkeblad (NNK) nr. 8/94 (”Om kirkerommet”) v. Hilde Raastad og Siri Sunde, NNK nr 7/95 (”Partnerskap i kirke og sammfunn”) v. bl.a. Halvor Moxnes, Nr. 8/96 (”Velsignelse av homofile par”) v. Nils J. Riedl og 8/97 (”Om kirkens enhet og troens fundamenter”) v. gruppe nedsatt av Åks styre, samt i boken ”Gud er løs” utgitt av Kirkerådet i 1997 v. Nils J. Riedl og i etterutdanningsboken ”Den bortkomne Faderen”, Det teologiske fakultet 1995 v. Hilde Raastad

[ Til Forsiden ]