Litt om Åpen
Kirkegruppe for Lesbiske og Homofile i Oslo
'I 1976 tok en økumenisk sammensatt gruppe av lesbiske og
homofile initiativ til å få satt fart på prosessen
om kirkens forhold til homoseksualitet. Allerede i 1973 ble et utvalg
("Hygen utvalget" nedsatt for å se nærmere
på de utfordringer homoseksualitet var for kirken. I 1976
kom så den uttalelsen som fram til 1995 stod som Den norske
kirkes ofisielle holdning til lesbisk og homofilt samliv. Det ble
opperert med et skille mellom legning på den ene siden (en
grunnleggende orientering som ikke var mulig å "velge"
bort), og praksis (forstått som homoseksuell aktivitet primært
knyttet til parforhold) på den andre siden. Gruppen ble startet
ut fra et behov kristne lesbiske og homofile hadde for å komme
i dialog med de ulike kirkene som medlemmene representerte.
I hele perioden siden har Åpen Kirkegruppe (ÅK) arbeidet
for at de ulike kirkene i Norge skulle sette homoseksualitet på
dagsorden. Dels fordi en opplevde at kirken ikke ivaretok lesbiske
og homofiles anliggende, og dels fordi en ikke fant det teologiske
grunnlaget for den avvisning som kirkene har lagt opp til av lesbisk
og homofilt samliv som holdbar.
Det har eksistert og eksisterer lignende grupper som den som finnes
i Oslo i flere byer i Norge hvor tidligere DNF-48, nåværende
Landsforeningen for Lesbisk og Homofil frigjøring (LLH) har
et etablert arbeid. Gruppene er selvstendige grupper innenfor lokallagene
i LLH. Alle de ulike gruppene har drevet ulik grad av påvirknings
og dialogarbeid med kirkelige organer og grupperinger. Den framstilling
som her er lagt opp til tar primært opp forhold i gruppen
i Oslo. Framstillingen vil likevel i noen utstrekning være
representativ for andre av ÅK-gruppene i Norge. Dette gjelder
særlig knyttet til anliggende hvor det er snakk om lesbisk
og homofil frigjøring som utgangspunktet for arbeidet med,
for og mot kirkene.
Det ligger utenfor denne sammenheng å gi en historisk framstilling
av ÅKs virksomhet de siste 20 årene, men et kort tilbakeblikk
på noen historiske forhold vil likefullt være på
sin plass. Historie er identitetsskapende. Slik også med homofiles
historie. Det handler om fortielse, straffeforfølgelse, diagnoser,
diskriminering og undertrykkelse. La dette være sagt innledningsvis,
slik at det er mulig å forstå litt av hvorfor samfunnet
ikke synes å være kommet "lengre" når
det gjelder disse tingene enn det som er tilfelle. Det finnes fremdeles
mange mennesker som ikke oppfatter homoseksuelt samliv som "riktig".
Til tider er disse synspunktene så sterke at det nesten virker
som om man skulle ønske at homoseksuelle mennesker ikke fantes.
Dette er desverre situasjonen i store deler av Den norske kirke
den dag i dag.
I mange år var det en uttalt målsetting for ÅK
at en skulle "overflødiggjøre" seg selv
ved å gjøre det mulig å "overleve"
innenfor de sammenhenger en allerede var en del av. I 1992 vedtok
ÅK at grunnlaget for arbeidet skulle være noen visjoner
som går langt utover den målsettingen. Visjonene lyder:
Vi ønsker at Åpen Kirkegruppe skal være:
- et levende og frigjørende fellesskap
- et miljø som gir omsorg og trygghet
- et sted som gir utfordring til nytenkning, med mål å
bidra til homofil frigjøring.
Vi ønsker at den enkelte i Åpen Kirkegruppe vil:
- akseptere, respektere og glede seg over sin seksualitet
- bli bevisst at homofil og lesbisk identitet er en viktig ressurs
til personlig utvikling, nærhet til andre mennesker og til
kristen tro og vekst.
- oppleve at lesbisk og homofil seksualitet er en gave fra Gud
som reflekterer Guds kjærlighet
- kjenne tryggheten og styrken ved å være hele mennesker,
skapt i Guds bilde.
Vi ønsker at Åpen Kirkegruppe overfor andre homofile
og lesbiske miljøer skal:
- være en aktiv deltager i lesbisk og homofil frigjøringskamp
i Norge og internasjonalt
- skape grobunn for å delta i en konstruktiv debatt om
livssyn og etikk
- være en brobygger mellom homofil frigjøring og
kristen tro i forhold til organisasjonene og for den enkelte.
Vi ønsker at Åpen Kirkegruppe overfor kirke og samfunn
skal arbeide for:
- å avdekke kirkelig undertrykkelse av lesbiske og homofile,
og vise de konsekvensene som undertrykkelsen får for den
enkelte
- å utfordre kirke og samfunn til å arbeide med spørsmål
i forbindelse med kjønnsroller for å fremme et sant
likeverd mellom kjønnene
- akseptasjon av homofilt samliv som grunnleggende viktig ressurs
i møte med spiritualitet og tro
- å møte kirkens uvitenhet og angst overfor homofile
og lesbiske med informasjon, synliggjøring og forbønn.
Det ligger i disse visjonene mange føringer i forhold til
gruppens selvforståelse og hvordan det arbeid som gruppen
driver skal motiveres. I det følgende vil vi prøve
å gjøre rede for noen av de prosesser som har foregått
i gruppen de siste 7 årene. Tidsmessig dreier det seg om en
periode som har innebåret noen forholdsvis store endringer
i måten ÅKs arbeid er blitt drevet på.
I 1991 startet ÅK med et eget kapell og med gudstjeneste i
dette kapellet hver fredag. I utgangspunktet var det en gruppe på
5 prester og en legbror fra ulike kirkesamfunn (Den norske kirke,
Metodistkirken og Den katolske kirke) som ledet en kort liturgisk
kveldsbønn sent fredag kveld. Kapellet ble "bygget opp"
hver fredag i homobevegelsens aktivitetshus i Oslo. Den nære
tilknytningen til LLH ble derved understreket og holdes fremdeles
sterkt i hevd. I løpet av 7 års perioden har den korte
kveldssamlingen blitt utvidet til en mer "fullstendig"
gudstjeneste, og tidspunktet er flyttet fra kl. 22.30 til 21.00.
Det er fremdeles flere prester fra Den norske kirke som gjør
tjeneste i kapellet, men innslaget av egne lesbiske og homofile
teologer har de siste årene blitt svært mye sterkere.
For det teologiske arbeidet og den teologiske profil i gruppen har
dette hatt meget stor betydning. Denne fremstillingen vil derfor
i stor utstrekning ha sitt utgangspunkt nettopp i den aktiviteten
som bedrives i St. Olavs kapell, den endring som har skjedd med
gruppen og den utfordring dette kan være for kirkene i Norge
og ellers.
La meg bare skyte inn at ÅKs arbeid ikke utelukkende er koblet
opp mot kapellet. Av vel 100 arrangementer i året er det 52
fredagsmesser. Dette er også et uttrykk for et mangfold som
gruppen tilstreber og ønsker å beholde. Egne kvinne
og manne-arangementer, ulike typer grupper, sosiale treff, turer
etc. bidrar alt til å skape en gruppe som på mange vis
godt kan sammenlignes med en "menighet". Gruppen er med
å danner rammen om livet og livsforståelsen hos en stor
gruppe mennesker.
Gruppens sammensetting
Åpen kirkegruppe er en svært sammensatt gruppe.
Blant de vel 300 medlemmene og de omkring 500 brukerne av St. Olavs
kapell, er det både pinsevenner, katolikker, adventister,
kvekere, baptister, metodister, lutheranere av ulik avskygning (tilhørende
ulike organisasjoner) og medlemmer av frelsesarmeen (+ noen få
tilhørende mindre og mer karismatiske kristne grupperinger).
Den brede sammensettingen av gruppen understreker sterkt at den
pågående oppvåkning blant kristne lesbiske og
homofile er en prosess som pågår på tvers av konfesjonelle
hindringer. Den brede sammensettingen har også gitt et nytt
perspektiv på økumenisk arbeid.
Det er grunn til å kommentere denne økumenikken. Så
langt jeg har erfart har jeg ikke møtt grupper som har hatt
en så bred sammensetting noen gang. Det vitner for meg om
at det er mulig å samle seg om "sentrale kristne sannheter"
på tvers av trossamfunnene. Det er selvsagt slik at ikke alle
tilenhver tid synes at det som foregår ivareter deres konfesjonelle
forståelse godt nok, men det ser ikke ut til at dette har
noen særlig negativ betydning på fellesskapet. Ikke
minst i forhold til katolske medlemmer har det vært fasinerende
å se hvordan embetssyn og bibelsyn ikke spiller noen særlig
rolle i forhold til aktiv deltagelse i for eks. nattverdsfellesskapet.
Disse observasjonene blir for meg et nyttig korrektiv til hvordan
økumenisk arbeid kan drives. Det er mulig den beste økumenikken
ikke bedrives på sentralt hold mellom teologiske nemder og
diskusjoner på "høy plan", men nettopp på
grasrota, hvor det som er viktig er å feire gudstjeneste sammen.
At gruppen er sammensatt av kristne fra så mange ulike kirkesamfunn
er også et uttrykk for at det arbeid som har pågått
de siste 20-30 årene går på tvers av kirkesamfunn
på en måte som en nesten ikke ser maken til i noen andre
saker. Endringene har kommet etter at de fleste vestlige land har
opphevet eventuelle straffeforfølgelser av homoseksuelle
menn, samt at homoseksualitet er blitt fjernet som diagnoser i både
psykiatrisk og somatisk medisin. Det er ingen tvil om at disse forhold
har spilt en vesentlig rolle ikke minst for muligheten for lesbiske
og homofile til å være synlige i langt større
utstrekning enn det som noen gang tidligere i historien har vært
tilfelle. Disse forhold har selvsagt også betydning for hva
som faktisk har skjedd med homoseksualitet som problemkompleks som
kirken har måtte forholde seg adekvat til. Om kirken har vært
like konstruktiv i sitt møte med homoseksualitet som fenomen
og utfordring for teologisk tekning er et spørsmål
som vi i denne sammenheng velger ikke å forholde oss til,
da det fra vår side er klart at holdningene og den teologiske
tenkning sliter med å kunne være konstruktiv og ikke
minst meningsfull i forhold til den opplevelse lesbiske og homofile
har behov for å få formidlet til kirken.
Dette gir da også noe av bakrunnen for at en fra ÅKs
side har bedrevet teologisk arbeid ut fra egne forutsetninger og
egen forståelse av evangeliets frigjørende kraft.
Homofil frigjøring
Det kan før vi går videre være behov
for noen pressiseringer av ord som ofte brukes av lesbiske og homofile.
Frigjøring er et sentralt ord innenfor ÅKs, og forsåvidt
også hele homobevegelsens arbeid. De fleste lesbiske og homofile
har vært gjennom en prosess hvor det å vokse opp eller
det å finne ut at en var "anderledes" har vært
noe negativt. Svært mange beskriver erkjennelsesprosessen
som en "vanskelig" prosess. De aller fleste er engstelig
for konsekvensene av at noen andre skal få vite om at en funderer
på om en er lesbisk eller homofil. Dette er et poeng som mange
innenfor kirken har forstått. Det er imidlertid en fare for
at lesbiske og homofile blir gjort til en gruppe som har "et
problem" som må møtes med kjærlighet, omsorg
og inkludering. Dette er det mange lesbiske og homofile som reagerer
sterkt på. En prosess hvor en kanskje finner ut at det er
mulig å "glede seg over sin seksualitet og bli bevist
at lesbisk og homofil identitet er en viktig ressurs til personlig
utvikling, nærhet til andre mennesker og til kristen tro og
vekst", for å sitere ÅKs visjoner oppleves av mange
som en frigjøringsprosess.
Det sier seg selv at det i et samfunn med en sterkt fokusering på
heteroseksualitet og familie, så kan det være vanskelig
å oppdage at en er den "eneste i verden" som er
"avviker". Denne følelsen sitter ganske dypt og
berører mange. Men når en kommer i kontakt med andre
homofile eller lesbiske så får mange en annen følelse.
Erkjennelse av at "verden ikke går under" når
andre får vite om ens "hemmelighet", og kjennskapen
til at det finnes andre som tenker og føler kan beskrives
som en "gjenfødelse". Det nedbrutte og sønderslåtte
mennesket får anledning til å reise seg opp. Den knugende
tvil på om det er riktig å føle som en gjør
som blir forvandlet til en tro på at det faktisk er både
OK og helt greit å være som en er. Den frigjøringsprosess
dette er utrykk for har klare paraleller og "forbilder"
i Bibelen. "At den som med urett er lenket blir løslatt
og den som er undertrykt er satt fri", for å sitere Jesajas
beskrivelse av hva som er "vesentlig" i livet i Jes. 58
4-7.
Frigjøring er derfor et nøkkelbegrep for å forstå
hvordan den kristne tro kan ha svært sterk grad av mening
for den livstolkning som gjennom det arbeid ÅK driver kommer
til uttrykk. En blir frigjort fra det som holder en nede, er fysisk
og psykisk undertrykkende, fra egne og andres fordommer og fra gnugende
tvil på "hva er det Gud egentlig vil".
Gudstjenesen som arena for livstolkning
Det er allerede nevnt at gudstjenestefeiring er svært
sentralt i det arbeidet som ÅK driver. Helt siden gruppen
ble dannet har det vært feiret gudstjenester. Ganske lenge
var dette først og fremst knyttet til den årlige "Solidaritetsgudstjenesten"
i forbindelse med de årlige homodagene i Oslo. I tillegg var
det to ganger i semesteret en gudstjeneste i en kirke. Disse kveldsgudstjenestene
har ikke fått samme oppmerksomhet som solidaritetsgudstjenesten.
Mens det hvert år kom mange avslag på søknader
om bruk av kirker til solidaritetsgudstjenestene, så var det
ikke like store problemer med å få låne kirker
til mer "ordinære" kveldsgudstjenester. Mye av grunnlaget
for utarbeidelse av en egen teologisk tekning ble lagt i arbeidet
med disse gudstjenestene.
Det er imidlertid et poeng som har blitt mer og mer tydelig etter
at St Olav kapell ble etablert. Mens det ved oppstartingen av kapellet
ikke ble lagt vekt på at det primært skulle være
lesbiske og homofile selv som ledet gudstjenesten, har det etterhvert
blitt et sterkere innslag av at gudstjenesten er noe som gruppen
skaper selv. Det eksprimenteres med liturgier og inkluderende språk.
Det hentes elementer fra liturgiske tradisjone som finnes innen
gruppen. Lesbiske og homofile teologer har fått bruke kapellet
som et sted hvor det har vært mulig å tenke høyt
sammen med andre (- større grad enn det som var mulig da
ÅK lånte kirker til sine gudstjenester), samtidig som
kapellet unektelig har vært med å styrke den kirkelige
bevissthet og bekrefte det kall som har ført til at en har
studert teologi for å bli prester.
Kapellet blir "monert" og "demontert" hver fredag.
Ellers i uken fungerer lokalene som aktivitetslokaler for de ulike
undergruppene i LLH. Når alteret bygges og lysene tennes for
å skape et "gudsrom" midt i "verden",
(eller for å si det på en annen måte: Der hvor
vi er), så har det blitt lagt et viktig fundament for enkeltmenneskers
selvforståelse i forhold til det guddommelige nærvær.
Vårt eget exodus
Exodus-hendelsen står sentralt i det som må
kunne kalles som en slags "teologisk plattform" for det
arbeidet som har sitt utspring i kapellet. Israelsfolket brøt
opp fra undertrykkerne og ble av Gud ledet fram til det sted Gud
ønsket at de skulle være. På samme måte
finner lesbiske og homofile sin kamp mot den undertrykkende kirken
som et exodus, et oppbrudd. Det er en kamp drevet fram med Gud som
"lysstøtte", som trøster og hjelper. Et
poeng som ofte benyttes i liturgisk sammenheng. Gud tiltales ikke
som Faderen, Sønnen og Ånden, men som både Mor
og Far, som Skaperen, Livgiveren, Trøsteren og Hjelperen.
Som et underliggende lydteppe fylles både forkynnelsen og
rommet selv med ordene fra Israelittenes utferd fra Egypt slik det
leses i 2. Mos. 14, 14: "Herren skal stride for dere, og dere
skal være stille".
Utsmykningen i kapellet er enkel, men har en klar symbolikk. Regnbuen
er det bærende hovedsymbolet i kapellets kunst. På denne
måten brukes eksisterende kristen symbolikk (som har blitt
"homo-symbolikk"), samtidig som det vitnesbyrdet regnbuen
er for "håp" i kristen sammenheng, aktivt blir benyttet.
Ved å gjøre tradisjonelle kristne symbolder til "våre"
symboler, skapes en forbindelse til den kristne tradisjon - og til
det bibelske materialet. Denne koblingen har blitt viktig og har
gitt grobunn for nytt meningsinnhold. Bibelen er ikke en lukket
bok med fordømmende ord om våre liv, men en kilde til
liv, inspirasjon og fornyelse.
Gjennom aktiv bruk av meningsbærende symboler, en reflektert
holdning til det liturgiske språket og en åpen sammenheng
med rom for tro og tvil, glede, sinne og sorg, har gudstjenesten
blitt et sted hvor mennesker har fått tro tilbake. Mange lesbiske
og homofile opplever seg som "skadeskutte fugler". Dersom
en velger å være åpen på sin legning, eller
ytrer seg på en åpen måte skjer det stadig at
en blir hindret i å gjøre en jobb for den organisasjon
eller kirke en har vært og nok i stor utstrekning ønsker
å være medlemmer av. Stadig hører vi om mennesker
som kommer til ÅK og som etter en kveld i kapellet kan si:
"Det er første gang i hele mitt liv at jeg har kunnet
være til stede på en gudstjeneste med hele meg".
På mange måter er slike utsagn uttrykk for en fundamental
misstillit til det kristne budskapet og til det eksisterende menighetsliv.
Det er uttrykk for en fundamental krise for et budskap som er inkluderende,
som gir liv og vekst og ikke det motsatte. Det er trist at mennesker
skal være nødt til å arbeide for å undertrykke
viktige deler av seg selv i en kristelig sammenheng. Det er destruktivt
for troen, og kan være ødeleggende for psyken og den
sosiale tilhørighet som en skal kunne oppleve i det kristne
fellesskapet.
At det er nettopp en kristen gudstjeneste med mulighet for lystenning
og bønn, og et sted hvor det ikke er noen som stiller spørsmål
ved om en er velkommen til nattverdbordet, har blitt en positiv
påminningom den styrke som ligger i våre gudstjenestetradisjoner.
Den vekst som ÅK har opplevd i forbindelse med sine kapellkvelder
er ganske formidabel. I 1991 var det mange til gudstjeneste om det
kom 15-20 stykker. Pr. i dag er det gjennomsnittlig 50-70 tilstede
i kapellet hver fredag. Det ene kapellrommet har blitt for lite.
En lettvegg er revet og det tilstøtende rom har blitt en
del av messelokalet for å få plass til alle som kommer.
Alteret er flyttet slik at det står med en del i hvert rom.
Noe av nøkkelen til den veksten som har funnet sted vil jeg
mene skyldes den åpenhet som har vært for å prøve
ut nye liturgiske og teologiske former og bilder. Dette gir for
meg en pekepinn om at det er viktig å la det troende mennesket
få arbeide med sitt eget trossuttrykk. Vi skal ikke kaste
enhver tradisjon som vi ikke "liker". Men, en reflektert
holdning til bruk og utprøving, fornyelse og nyskaping kan
gi en dypere innsikt i hvilke utfordringer det kristne budskapet
har for mennesker også i dag. På den måten kan
gudstjenesten bli en viktig arena for det prosjekt de fleste mennesker
er prisgitt å arbeide på: Å tolke livet sitt i
sammenheng med fellesskapet med andre individer, og å se dette
fellesskapets plass i forhold til en guddommelig virkelighet vi
tror eksisterer.
Evangeliets frigjørende forutsetning
Prekenen har i løpet av de 7 årene kapellet
har eksistert fått en større plass. Det er en forskjell
på korte tekstbetrakninger i tilknytning til en liturgi og
en utarbeidet preken med utgangspunkt i et stykke teologisk forarbeid
og en lengre tankerekke. Det siste har det blitt mer av. Lesning
fra bibelen står alltid sentralt i den kristne gudstjenesten.
Vi har utviklet et eget "kirkeår" med tekster og
markeringer fra ulike teologiske og litugriske tradisjoner.
Det blir svært tydelig at enhver tekst blir mottatt og forstått
i en kontekst. Enhver sammenheng hvor Guds ord forkynnes vil ha
denne utfordringen. Alle salmer som synges blir også tolket
med den referansebakgrunnen de har som er tilstede. Dette er erfaringer
som blir tydeligere når man har slike muligheter som dem som
har vært gitt i og med ÅKs teologiske arbeid.
Bibelen og våre erfaringer
Siden Bibelen har en sental plass i den kristne gudstjenesten,
er det en grunnleggende utfordring å finne ut hordan denne
teksten kan benyttes for å skape meningsfylte sammenhenger
for livstolkning. Som trosvitnesbyrd om menneskers møte med
det guddommelige er bibelen er utømmelig kilde i sin mangfoldighet.
En står stadig i fare for å dogmatisere lesningen av
bibelteksten. Ved å påberope seg retten til å
vite hva som er "Guds klare ord" står forkynneren
i fare for å redusere betydningen av Guds tiltale til mennesker
også i dag. Prekenens oppgave er å gjøre den
usynlige Gud synlig som den nådige "pantokrator"
(allherskeren) som vil ha med sine barn å gjøre. Når
teksten blir lov framfor evangelium, blir det livgivende ordet bare
"drønnende malm og klingende bjeller". Prekenarbeid
må derfor alltid ha sitt utgangpunkt i at teksten skal gi
rom for kommunikasjon mellom den Gud som vil ha med oss mennesker
å gjøre og den som er tilhører.
I en sammenheng hvor det er gitt rom for at den enkelte skal få
mulighet til å være hel - på sine premisser, og
ikke på tekstfortolkerens premisser, har vi i ÅK sett
det eiendommelige at også mennesker som ikke har en lesbisk
eller homofil disposisjon finner rom for sine liv og sine erfaringer.
Dette er for meg et vitnesbyrd om det allmennmenneskelige som ligger
i de erfaringer vi har gjort gjennom ÅKs arbeid. Det handler
om å "se og bli sett". Det blir svært tydelig
i møtet med Jesus Kristus slik han gjennom evangelistene
fremstår som den store frigjører. Et lite eksempel
på dette kan være den måten Jesus møter
kvinnene på. Utstøtte, stemplede kvinner får
sitt verd tilbake ved at han tiltaler dem og gir dem den oppmerksomhet
de skal ha. Gjennom Jesu møter med de utstøtte, de
svake, de som var anderledes, de som kanskje på en særlig
måte trengte hans utstrakte hånd, gis menigheten muligheter
til å stadig fundere over hvilke grupperinger som i dag ville
være aktuelle sammenligningspunkter. For homofile og lesbiske
har dette vært lett. Personene som Jesus møter og "setter
fri" blir eksempler på oss. For mange handler Jesu budskap
om frigjøring først og fremst om en frigjøring
fra synd. Dette aspektet vil vi ikke på noen måte underslå.
Det er i denne sammenheng likevel nødvendig å komme
med en pressisering av begrepet synd. Som gruppe har lesbiske og
homofile stadig fått høre at deres liv, eller i det
minste deres homoseksuelle handliger er syndige. Når vi i
dag hevder at vi ikke er det, handler det ikke om at Guds ord ikke
har betydning for om vi tar våre liv på alvor. Det handler
om hvordan man vurderer bibelen som helhet, og det handler ikke
minst om hvilke erfaringer som lesbiske og homofile har gjort i
møte med de fordømmende tekstene. Synd er det som
skiller og skaper splittelse mellom mennesker og i forhold til Gud.
Synden er destruktiv. Den er ødeleggende. Synden bryter ned
og hindrer livsutfoldelse. Sett i lys av dette blir tekster som
lastekatalogene hos Paulus og beskrivelsen av Guds dom over hedenskapet
i Rom. 1 uforståelig som grunnlag for avvisning av homofilt
samliv. Dette spiller selvsagt en viktig rolle i hvordan disse tekstene
blir benyttet og skaper gjenhør, eller mangel på sådant
som referanserammer for våre liv.
Et eksempel: Velsignelse av homofile par, en sammenligning med ekteskapsritualet
i Den norske kirke
"Jeg slipper deg ikke før du velsigner meg"
1. Mos. 32.26
"Jeg slipper deg ikke før du velsigner meg". -
Ordene tilhører Jakob som fører sin kamp mot Gud -
ansikt til ansikt. Ordene kan like mye ligge i lesbiske og homofiles
munn. Bønnen kan være et utfordrende uttrykk for ønsket
om å bli tatt på alvor med våre samliv. Samliv
som er satt i en forpliktende ramme. Samliv som har samfunnets godt
utprøvde paragrafer som et uttrykk for å sikre hverandre
hvis noe skulle gå "galt" (gjennom partnerskapsloven
hvor alle paragrafer i ekteskapsloven gjelder - med to unntak: Kirkelig
vigsel og rett til adopsjon). Samliv hvor ansvar og ønsket
om "å bære hverandres byrder" skaper korrespondanse
også i våre liv når ekteskapsritualet lyder over
de to som har gitt hverandre sitt ja. Avvisning av velsignelse eller
forbønn for våre samliv kan godt sammenlignes med Jakobs
kamp med Gud: Vi slipper ikke ønsket før velsignelsen
er et faktum. Begrunnelsen for dette finnes i det kristne budskapet
selv og i hvordan velsignelsen brukes, kan utlegges og danne referansebakgrunn
for en forståelse av sammenhengen mellom det "heterofile"
ekteskap og det "homofile" partnerskapet.
Kirken lærer, og har altid hatt en lære om samliv. Kirken
har sagt noe om kjærligheten. Eksempel på hva kjærlighet
i heteroseksuelle forhold hentes fra Jesu lære og fra Paulus`
ord og tolkninger av denne lære. Kirken har hatt en lære
om det å binde seg til hverandre og om å ta ansvar for
hverandre. Bakgrunnen for at lesbiske og homofiles samliv skal kunne
velsignes må finnes derfor finnes i den samme begrunnelsen
som kirken har for det heteroseksuelle samliv. På samme måte
som kirken har en lære om "kjærlighet og samliv"
overfor heteroseksuelle med ønske om å binde seg til
hverandre, har lesbiske og homofile funnet at nettopp denne læren
korresponderer med de erfaringer vi gjør i våre samliv.
Utgangspunktet for denne artikkelen ligger med dette i at det er
en sammenheng mellom ekteskap og partnerskap. Denne sammenhengen
kan ikke kirken underslå. Kirken skylder også lesbiske
og homofile en god forklaring på hva det eksklusive innholdet
er i de heteroseksuelle forholdene er. Dette gjelder særlig
behovet for å vise hva som innholdsmessig er forskjellig mellom
heteroseksuelle og homofile forhold. Inntil denne forklaringen er
gitt fastholdes her retten til å hevde at kjærligheten
kvalitativt har samme betydning i våre liv. Kirkens primære
utfordring blir dermed å forklare oss hvorfor og hvordan det
henger sammen dersom det ikke skulle være slik. I det følgende
tas det for gitt at den grunnleggende erfaring forelskede og elskende
gjør i sine samliv har klare sammenlikningsgrunnlag.
Partnerskap som utfordring
Partnerskapsloven har skapt en ny situasjon for kirkene
i Skandinavia. Fra noen hold hevdes det at dette ikke har noen betydning
for hvordan kirken skal forholde seg til våre samliv. Mitt
utgangspunkt er at partnerskapsloven som er innført i både
Danmark, Norge og Sverige har skapt en ny situasjon som kirken må
forholde seg til. Ved f.eks. dødsfall kan ikke kirken nekte
å forholde seg til den gjenlevende partner. Den nærmeste
pårørende er den en er gift med. Gjennom partnerskapsloven
har lesbiske og homofile fått en samfunnsmessig aksept for
sine samliv. At ekteskapslovgivningen i bred forstand er gjort gjeldende
, viser at en har akseptert at de juridiske behov i et homofilt
samliv er identiske med heterofile samliv. Forsørgerplikt,
automatisk "aksept" av hvem som er nærmeste pårørende,
arverett og forskrifter omkring separasjon og skilsmisse gjelder
likt for både ektepar og partnere.
En har valgt å kalle det juridiske forhold for partnerskap
og ikke ekteskap for å prøve å si noe om at det
er en forskjell, men forskjellen er like mye et uttrykk for behov
for kategorisering og "kontroll" som det er uttrykk for
faktiske forhold i juridisk henseende. Det viser ikke minst den
endringen som kom til under stortingets behandling av partnerskapsloven
hvor det ble lagt til et ord i lovteksten. Den endelige tekst ble
endret fra "personer av samme kjønn kan la sitt partnerskap
registrere" til "homofile personer av samme kjønn
kan la sitt partnerskap registrere. Vi skal ikke gjøre dette
til et stort poeng i denne sammenheng, men vil bare at det skal
være sagt at det også i dagens samfunn hvor det i store
deler er aksept for legitimiteten av homofile og lesbiske samliv,
fortsatt synes å være et behov for klare og entydige
kategorier. I og for seg behøver ikke det å være
negativt, men mangfoldet i uttrykk i mellomværende mennesker
i mellom kan fort bli glemt og borte.
Et ønske - eller for den saks skyld et "krav",
om forbønn eller velsignelse av homofile par er en helt naturlig
konsekvens av den likebehandling partnerskap og ekteskap er gitt
i lovverket. Det gis nemlig, så langt jeg kan se, ingen logisk,
klar og entydig argumentasjon for "den lille forskjellen".
Heller ikke om en forholde seg til bibelen som rettesnor for hvordan
liv og samliv kan/bør være. Kirken taler såvisst
ikke med en tunge når det argumenteres mot oss lesbiske og
homofile og nekter oss velsignelse for våre samliv. Begrunnelsene
som gis er ulike. Et sted anføres det at "ekteskapet
er truet". Et annet at homofilt samliv er et brudd på
den "naturlige orden". Atter andre er mer usikre og velger
å være uklar i sin begrunnelse, men klar i sin avvisning.
Vi kan også finne uttalelser lik den som stod i avisen Vårt
Land den 7/1-97: "Dersom vi får eit ritual for velsigning
av homofile par, innebær det at kyrkja velsignar noko Gud
ikkje velsignar i Ordet sitt. Det er uholdbart for kyrkja".
Uavhengig av hvilken begrunnelse som blir gitt fastholdes altså
"den lille forskjellen" som stor nok til at kirken har
valgt å definere noen innenfor retten til å stå
for Guds ansikt med hele livet, mens andre da teologiseres utenfor.
Det er anført at partnerskap ikke finner gode forbilder i
Bibelen, og at Bibelen er klar i sin avvisning av homoseksuelle
forbindelser. Det er gjort forsøkt på å formidle
at homofilt samliv er imot skaperordningen. Argumentene holder i
sitt beste kun som legitimering av en gitt oppfatning. Hvis en antar
eller sier at Romerbrevet kapittel 1 v. 26-27 er det viktigste argumentet
mot positiv aksept av homofile samliv, må en anerkjenne den
sammenheng Paulus bruker eksemplet om mannlig og kvinnelig homoseksualitet
i. Denne "bruk" av seksualiteten er brudd på "det
naturlige". En klar forutsetning for Paulus er at rollene menn
og kvinner i mellom er gitt og definert en gang for alle. Så
langt jeg kan se korresponderer ikke Paulus med det som i dag oppfattes
som "god takt og tone" for beskrivelse av forhold mellom
mann og kvinne. Det skal ikke gjøres til et stort poeng i
denne sammenhengen, men kirkens allmenne aksept av kvinnelig prestetjeneste
er et brudd på Paulus` forutsetninger for forståelsen
av "det naturlige" forhold mann og kvinne i mellom. Vi
oppfatter ikke Paulus` tenkning om rollene som legitimt i dag. Dersom
en anerkjenner at Paulus viser tilbake til skapelsen i sin argumentasjon
mot homoseksualitet, må en akseptere at det finnes en gudegitt
ordning hvor mannen har sin plass og kvinnen har sin. Brudd på
det tradisjonelle kjønnsrollemønster (i denne sammenheng
forstått som brudd på ekteskap som eneste legitime samlivsform)
blir dermed brudd på en gudegitt orden. Argumentasjonen blir
ut fra dette ikke logisk og slett ikke konsekvent når en anerkjenner
at Paulus kanskje ikke har helt rett i sin beskrivelse av kvinnens
rolle i menighet og samfunn.
Kirken har valgt å vektlegge at "Til mann og kvinne skapte
han dem" handler om innstiftelsen av det heterofile ekteskap.
Det teologiske poeng i skapelsesmyten dreies med denne ensidige
tolkningen bort fra to andre viktige teologiske poenger som også
ligger i 1. Mosebok. De to poengene som blir borte er Gudbildelikheten
og Guds ønske om mangfold og fellesskap. Fokuset glir dermed
lett over på det som av biskop Per Lønning i høringsuttalelsen
om partnerskapsloven ble kalt for "den naturlig transkulturelle
kjønnspolaritet(1)". Uten tvil er dette en avsporing
av den utfordringen lesbiske og homofile gir kirken: Det avgjørende
spørsmålet er som nevnt overfor: På hvilken måte
er våre samliv kvalitativt forskjellig fra det heterofile
samliv? Spørsmålet er så langt ubesvart, og så
lenge det er det kan vi ikke akseptere at det er en kvalitativ forskjell.
Den er i allefall ikke gjort tydelig nok overfor oss til at vi kan
skjønne den.
Jeg vil mene at dette viser en kirke som ikke har maktet å
ta inn over seg sitt eget vitnesbyrd om kjærligheten som menneskenes
mulighet og utfordring for meningsfullt og fullverdig liv. I denne
sammenheng kan kjærligheten utmerket godt fristilles heterofile
eller homofile forhold. Evnen til kjærlighet handler først
og fremst å ta den etiske fordring på alvor: "Vi
har hverandres liv i våre hender".
Det er denne fordring lesbiske og homofile ønsker å
ta med inn i kirkens rom og foran Guds ansikt. I det kommende argumenteres
det videre om dette ut fra to forhold. For det første handler
ønsket om en kirkelig velsignelse om aksept og for det andre
handler det om offentlighet og ønsket om, eller like mye
aksepten av at samlivets ramme er gitt i det offentlige rom, i samfunnet
like mye som i det private rom, som et anliggende kun mellom to
parter.
Velsignelse innebærer aksept
Dersom en slår opp i en synonymordbok for å
finne hvordan velsignelse blir forstått i det norske språket,
finner vi mye av forklaringen på hvorfor det er av avgjørende
betydning å få velsignet våre samliv. Gjennom
denne forståelse av hva velsignelse innebærer blir det
vanskelig å ikke skulle ønske at velsignelse var noe
som kunne komme våre samliv til del. Foruten den rent religiøse
bruk (signing, benediksjon, håndspåleggelse, innvielse)
har ordet synonymene: "bifall, billigelse, samtykke, hjelp,
nytte, verdi, fordel, lykke, vinning"(2). Det er dermed ikke
vanskelig å se at velsignelse, slik ordet har funnet sin språklige
forståelse, blir et uttrykk for en aksept. Slik har det da
også være brukt i teologisk forklaring på velsignelseshandlingen.
I liturgisk sammenheng knyttes "velsignelse" framfor alt
til den aronittiske velsignelse slik den lyder ved utgangen av hver
eneste gudstjeneste: "Herren velsigne deg og bevare deg, Herren
la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig, Herren
løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred" (
4. Mos. 6,24). I dette uttrykket fra det gamle testamente som har
blitt en del av den kristne liturgien - nesten som en type trosbekjennelse
fra den forrettende prest til menigheten, er ingen utelatt. Velsignelsen
lyder over alle og skal lyde over alle. Velsignelsen sier noe om
forholdet mellom den som er objekt for velsignelsen og den som er
subjekt.
Når velsignelsen lyder "over hele folket" sier mye
om velsignelsens vesen. Den er allmenn og den et uttrykk for Guds
aksept av det enkelte mennesket. Slik den brukes i den kristne gudstjeneste
må en kunne si at noen skulle falle utenfor velsignelsen ikke
er på tale. Guds tiltale er absolutt. Den lyder uavhengig
av mottagerens vandel, drømmer og lengsler. Det egentlige
subjekt i den aronittiske velsignelsen er uttrykkelig Gud og velsignelsen
har derfor formelt karakter av bønn om velsignelse. Samtidig
er den forskjellig fra enhver bønn ved den "håndspåleggelse"
presten foretar ved sine løftede hender og ved at menigheten
reiser seg. Videre hører velsignelsens innhold hjemme i kontinuiteten,
i opprettholdelsen av skapelsen - i det daglige: i å bli bevart
(fra alt ondt - det vil si det som er en trussel for livet og opprettholdelsen
av livskvaliteten), i å møte Guds nåde (den Gud
som reiser opp og frigjør), i å vite at Gud ser en
(ingenting er skjult) og sist men ikke minst ønsket om fred
(forstått i vid forstand, både soteriologisk og forsåvidt
psykologisk og konkret). Det hører også hjemme i bildet
at den aronittiske velsignelsen alltid avslutter gudstjenesten og
ved det er begynnelsen på den hverdagen hvor innholdet skal
realiseres.(3)
Velsignelsen er et uttrykk for det formidlende bindeleddet mellom
gudstjenesten (det religiøse rom - vidt forstått) og
"dagliglivet" (det profane rom - der livet utfolder seg
utenfor det religiøse rom).
Velsignelsen blir derved et uttrykk for kommunikasjon mellom det
drama gudstjenesten i seg selv er et uttrykk for og det livet vi
lever utenfor gudstjenestens rom. Dersom dette medfører riktighet,
synes det derfor vanskelig å holde fast ved avvisningen av
velsignelse for lesbiske og homofile parforhold uten å begrunne
den i egne aversjoner(4). Disse aversjonene kommer da til uttrykk
ved at en ikke ser at homofile forhold også hører hjemme
i den dobbelthet og den kommunikasjon velsignelsen er uttrykk for.
Som uttrykk for en teologisk forståelse av velsignelse som
fenomen er den aronittiske velsignelsen en god pekepinn på
velsignelsens innhold. Den fungerer også som en forklaring
på det uttrykte ønsket som ligger i lesbiske og homofiles
ønske eller "kamp": "Jeg slipper deg ikke
før du velsigner meg".
Den danske teologen Eberhard Harbsmeier har gitt oss et bilde på
hvordan velsignelsen kan forstås som fenomen generelt. Bildet
han benytter er ansiktet. Velsignelsen er Guds ansikt til oss. Åpne
ansikter mennesker i mellom er et uttrykk for en umiddelbar henvendelse.
Velsignelsen er noe som kan se, merkes eller føles. Enhver
interpersonal relasjon begynner i velsignelsen ved det å se(5).
For lesbiske og homofile handler det ut fra dette om å bli
sett. Det handler om å bli tatt på alvor.
Det handler om å bli gjort til det man er. I skapelsesteologisk
perspektiv handler det om å være skapt til fellesskap
i Guds bilde og ikke å være skapt til en bestemt forståelse
av rollene menn og kvinner i mellom. Relasjonen er ikke konstituert
ved at kjønnet i og for seg har betydning som legitimering
av kjønnslivet. Relasjonen konstitueres nettopp ved at det
"enslige" mennesket finner sin make - en make som også
er et bilde på Gud.
Hovedpoenget i skapelsesfortellingen blir ut fra dette for snevert
dersom det utelukkende handler om innstiftelse av det heteroseksuelle
ekteskapet . Og da menes det i denne sammenheng (i den kirkelige
logikk) det romantisk baserte kjærlighetsliv. Denne betrakningsmåten
på ekteskapet, som ganske klart kommer til syne i den kirkelige
argumentasjon må i historisk sammenheng kunne sies å
være en temmelig ny konstruksjon. Den frie vilje og kjærligheten
som primær ramme rundt ekteskapsinngåelser har i historisk
sammenheng ikke røtter lengre tilbake enn til framveksten
av borgerskapet i Europa(6).
At ekteskap og samliv slik vi i dag kjenner det har entydige og
bibelske forbilder i skapelsesmyten i første Mosebok blir
derfor i høyden en teologisk konstruksjon. Når det
er sagt må det fastholdes at det ikke er sakt noe om at kirken
ikke skal beskjeftige seg med det faktum at mennesker velger å
leve livene sine sammen. Det er tvert i mot en kirkelig oppgave
å forkynne betydningen av sterke mellommenneskelige relasjoner.
Ikke minst fordi det kreves av oss at vi lever våre liv som
samfunnsvesener og ikke i tomme vakuum hvor kommunikasjon og samvær
ikke har sin plass. Det handler om å "bære hverandre"
og være "til for hverandre". At kirken bør
snakke om mange ulike typer relasjoner er derimot en annen sak.
Favorisering av bestemte type relasjoner skaper automatisk stigmatisering
av grupper som kirken heller burde se sin oppgave i å verne
om og støtte og ikke det motsatte. Eksempler til etterfølgelse
i så måte fra Jesu møte med mennesker er svært
mange. Grupper som var definert utenfor "det gode selskap"
ble invitert inn. På hvilken måte dette reflekteres
i den kirkelige diskusjon om samlivsspørsmål er det
viktig å se nærmere på. Her er mange utfordringer
som bør bearbeides videre.
Ninna Jørgensen har gjort et poeng av det forhold at vi i
forhold til debatten om registrerte partnere kan stå i fare
for å la diskusjonen bli opphengt i en skriftsyns og skriftbruk
debatt. Hun anfører at en teologisk forsvarlig stillingstagen
til spørsmålet om velsignelse av registrerte par vanskelig
kan skje ut fra en duell om skriftsteder. Man kan velge å
si at noen tenker "moderne" og andre tenker "konservativt".
Slike argumentasjonsmåter hvor en slår hverandre ihjel
med bibelen hører ikke hjemme i en luthersk tradisjon, det
er tvert om uttrykk for en umoden og "svermerisk" biblisime.
Slik Luther leste skriften gjøres det til et poeng at kristendommen
forholder seg langt mer alvorlig til spørsmål hvor
det er snakk om grensene for medmenneskelig forståelse og
aksept - og kirkelig håndtering av disse grensene. Grensene
er formulert slik at vi er fri til å innrette oss med personer,
steder, tider og måter slik vi vil. Dette gjelder så
lenge vi ikke overskrider det punktet hvor den innbyrdes kjærlighet
og fred krenkes. Dette vil gjelde både for den hetero- og
den homofile. Hvem er det i så fall som krenker sin brors
sjel ved sin adferd? Er det den som forarges eller den som anklager
og fordømmer? Det er ut fra dette, og ikke ut fra hastig
bruk av bibelsteder eller usikre betraktninger om forholdet til
selve skapelsen at spørsmålet om velsignelse av registrerte
partnere skal besvares med et ja eller nei(7).
Jørgensens poeng har noe for seg. Den danske boken om kirkelig
velsignelse av registrerte par har absolutt relevans også
for diskusjonen som foregår her. I den hjemlige debatten har
vi imidlertid svært mye å gjøre for å komme
fram til en god bruk av det bibelske materialet og for å finne
en tilnærming til bruk av bibeltekstene. Ikke for å
bli prinsippryttere på bestemte tolkninger av tekster, og
heller ikke bare for å avsløre brister i argumentasjonsrekker
vi ofte stå i fare for å gjøre så teologiske
at ikke-teologer vanskelig kan følge dem. Men argumenter
bør kunne etterprøves. En bør kunne stille
spørsmålstegn ved tolkninger og bruk av tekster. En
bør kunne si noe om at det skal være korrespondanse
mellom det som sies og de erfaringer vi møter bibeltekstene
med. Noen hevder at vi ikke skal gå til bibelen for å
kunne speile våre liv (og forkaste det vi ikke liker), men
at bibelen skal avsløre og vise brister i våre liv.
Slik forståelse viser en manglende aksept av den hermenevtiske
sirkel hvor tekst og liv skaper forståelse i et samspill.
Erfaringene har dermed avgjørende betydning.
Paradigmeskifte: Rammen om samlivet er ikke prokreasjon
Anerkjennelse av partnerskap som legitim samlivsform i
samfunnet innebærer både for kirken og samfunnet som
sådan et paradigmeskifte. I det vesentlige handler det om
to forhold som partnerskap utfordrer samlivstenkningen på.
Partnerskap utfordrer kirken i læren om prokreasjon (formering)
som ekteskapets primære hensikt. Slik det i dag argumenteres
overfor lesbiske og homofile er det nettopp den hypotetiske mulighet
som ligger i seksualaktens resultat; barna, som framholdes som den
viktigste (av og til også eneste) forskjellen mellom et mann/mann-kvinne/kvinne
forhold kontra et mann/kvinne forhold. Dernest utfordrer partnerskap
kirkens lære fordi partnerskapet utfordrer kjønnsrolletenkningen
i ekteskapet. Ved at en fastholder rolleforskjeller opprettholder
kirken gamle mønstre for forhold mellom mann og kvinne som
for lengst er opphevet ved aksepten av at kvinner og menn har like
rettigheter overfor hverandre. Lesbiske og homofile har ikke den
kjønnsmessige forskjellen i utgangspunktet, og en må
derfor finne andre måter å ordne liv og samliv på.
Homofile forhold er i utgangspunktet kontra produktive. De homofile
forhold oppfyller ikke det som i 1. Mosebok 1, 28 er koblet til
velsignelsen ved den heteroseksuelle akt: "Vær fruktbare
og bli mange, fyll jorden og legg den under dere". For svært
mange er dette det primære ankepunktet mot vår argumentasjon
for anerkjennelse og aksept av homofile forhold. Til dette må
man anføre tre ting. Det er for det første ikke noe
som tyder på at anerkjennelse av homofile forhold skulle være
en trussel for heteroseksuelles forplantningsevne. Man kan ikke
med sikkerhet si hvor mange som kaller seg/kan kalles homofile eller
lesbiske. Ulike undersøkelser har gitt noe ulikt resultat,
ikke minst ut fra hvordan spørsmål er formulert. Det
synes imidlertid å være enighet om at en kan regne noe
slikt som mellom 4 og 10 % av befolkningen inn i denne gruppen(8).
Undersøkelser tyder også på at andelen lesbiske/homofile
i befolkningen er relativt stabilt, også uavhengig av økt
fokusering på fenomenet. Nå er det ikke i og for seg
noe poeng å definere denne gruppen entydig, men for kirken
er det en utfordring å forholde seg til at noen har valgt
å forholde seg til seksualiteten som primært rettet
mot samme kjønn. Denne utfordringen ville vært like
sterk om det kunne vitenskapelig bevises at kun 1% av befolkningen
kunne komme inn under kategorien homofil eller lesbisk.
Det andre poenget som kan anføres for at homofile og lesbiske
forhold kan aksepteres på tross av at de er kontraproduktive
er det faktum at slektens videreføring i verdensmålestokk
ikke er noe problem. Snarere tvert imot. Det fødes for mange
mennesker på jorden. Dette kan neppe tjene som en oppfordring
til å velge andre samlivsformer, men det tvinger kirken til
å se på sin begrunnelse for det heteroseksuelle samliv
og den særstatus som dette samliv er gitt med en begrunnelse
fra 1. Mosebok 1, 26-28.
Det tredje poenget i denne sammenheng er kanskje det viktigste.
Kirken anerkjenner at mennesker bevisst velger å ikke få
barn. Prevensjon og barnebegrensning er akseptert. I utviklingsarbeid
(som kristen misjon driver mye med) brukes faktisk seksualopplysning
og barnebegrensing som virkemiddel for å bidra til velstandsvekst
i pressede befolkningsområder. (Færre barn er færre
munner å mette - og mer igjen på hver). Likeledes aksepterer
kirken barnløse forhold (det skulle da bare mangle). Dette
sier noe om at kirken har akseptert at det ikke er prokreasjonen
som er ekteskapets basis, men kjærligheten mellom to som elsker
hverandre. Dette er viktig ut fra anerkjennelse av likheten mellom
heteroseksuelle forbindelser og lesbiske/homofile forhold.
For den israelittiske kulturen var kontraproduktivitet en trussel.
Det er derfor ikke vanskelig å forstå at man i 3. Mosebok
kan finne forbud mot seksuell omgang med noen av samme kjønn.
Avvisningen må også sees i sammenheng med det faktum
at en mann ved å ligge med en annen mann krenker denne mannens
eiendom (hans liv), på samme måte som han ikke skal
ha omgang med naboens kone, sin brors kone eller noen dyr da det
vil være å krenke den absolutte eiendomsretten en annen
mann har til disse. At Paulus befinner seg i samme kulturelle setting
også i forhold til hvordan den kvinnelige seksualiteten har
sin plass gir også en forklaringsramme som må kunne
karakteriseres som ikke så rent lite annerledes enn vår.
Det bibelske materialet er forøvrig grundig belyst av andre(9),
så vi skal ikke gå nærmere inn i diskusjon av
enkelthvers ut over det som allerede er gjort. Det som imidlertid
er et poeng i denne sammenheng, er at vi ikke uten videre kan ta
for gitt at den kulturelle setting ord ble til i gjør det
enkelt for oss å bedrive tolkning av tekstene. For teologene
er dette et kjent poeng. Hvilke konsekvenser som skal dras er en
ikke enige om. Nyere eksegetisk forskning er i hovedsak enige om
at det er homoseksualitet som angripes både i GTs lovtekster
og hos Paulus(10). Når homoseksualitet i dag skal vurderes
må det være ut fra en forståelse av hvordan seksualiteten
i vid forstand blir forstått i det bibelske materialet. Hvilke
konsekvenser som skal trekkes av den kunnskapen er i nyere tid har
ervervet seg i forhold til innhold og bestemmelse av bibeltekstenes
innhold og bruk er altså det kirken pr. i dag sliter med.
At bibelens samlivsetikk (i den grad en kan snakke om en samlivsetikk
ut fra bibelen) ikke er like enkelt å gjøre til vår
er akseptert av kirken. Ekteskapets primære hensikt er ikke
å være et sted for prokreasjon. Ekteskapet kan heller
ikke sies å være tuftet på kjønnsroller
som er gitt - en gang for alle. Ekteskapet har dermed en annen funksjon
og gis en annen begrunnelse. Den samme begrunnelsen kan gis for
partnerskap.
La oss se litt på hvordan ekteskapets begrunnelse kommer til
uttrykk i ekteskapsritualet i Den norske kirke. Her er elementer
som gjør prokreasjon til viktig i ekteskapsinngåelsen
så godt som borte. I enkelte andre kirkesamfunn f.eks. i den
anglikanske kirke er det i ekteskapsritualet med en egen bønn
som omhandler barn: Bestow on them, if it is your will, the gift
and heritage of children, and the grace to bring them up to know
you, to love you, and to serve you.(11) En slik bønn finnes
altså ikke i Den norske kirkes rituale. Det eneste sted hvor
barn nevnes er nettopp i henvisningen til at "Ekteskapet er
hellig og ukrenkelig" med henvisning til 1. Mosebok 1,27-28.
Dette viser noe om hvor fokus ligger i ritualet. Fokuset er på
forholdet mellom de to som har valgt å si ja til hverandre.
Noe som er svært tydelig når det i ritualets p. 5 "Skriftlesing"
heter: La oss høre hva Guds ord sier om kjærlighet
og samliv"(12). Vi siterer videre:
Vår Herre Jesus Kristus sier:
Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre.- Som jeg har
elsket dere, skal dere elske hverandre. Har dere kjærlighet
til hverandre, da skal alle kunne se at dere er mine disipler (Joh.
13,34-35).
Apostelen Paulus skriver:
Gled dere i Herren alltid! Igjen vil jeg si: Gled dere! La alle
mennesker få merke at dere er vennlige. Herren er nær!
Vær ikke bekymret for noe! Men la alt som ligger der på
hjertet, komme fram for Gud i bønn og påkallelse med
takk! (Fil, 4,4-6).
Paulus skriver også:
Underordne dere hverandre i ærefrykt for Kristus! (Ef. 5,
21.)
Kle dere i inderlig medfølelse, godhet og ydmykhet. Ta dere
ikke selv til rette, men strekk dere langt, så dere bærer
over med hverandre og tilgir hverandre, hvis den ene har noe å
bebreide den andre. Som Herren har tilgitt dere, skal dere tilgi
hverandre. (Kol. 3,12-13.)
Slik står det skrevet i Johanneses¢ første brev:
Kjærligheten er ikke at vi har elsket Gud, men at han har
elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder.
Mine kjære, har Gud elsket oss slik, da skylder også
vi å elske hverandre. (1. Joh. 4,10-11).
Kirken aksepterer ut fra dette at ekteskapets innhold primært
handler om samlivet mellom to voksne som ønsker å ta
vare på hverandre. Kirken aksepterer at noen bevist kan velge
å leve uten barn. Tekstene over viser klart at ekteskapets
legitimitet og begrunnelse er gitt i Jesu/Paulus` allmenne ord om
kjærligheten. Det første skriftstedet fra Johannes
13 er sagt av mannen Jesus til sine apostler, som også var
menn, de handler derfor ikke i særlig utstrekning om noe som
har med det heteroseksuelle ekteskapet å gjøre. Detter
er gjennomgående: Ingen av tekstene har noe direkte med ekteskapet
som institusjon å gjøre. Eller rettere sagt: De handler
ikke bare om hvordan man som kristne er kalt til å leve i
forhold til ekteskapet. De handler like mye om hvordan mennesker
skal/kan leve i forhold til hverandre generelt. At ingen av de henvisninger
som er gitt over gjelder eksplisitt det heteroseksuelle ekteskapet,
viser hvordan disse uten å endre en tøddel være
like menigngsbærende for lesbiske og homofile som ønsker
en ramme om sine samliv. Dette sier meg noe om sammenhengen mellom
ekteskapet og partnerskapet.
Både ekteskapet og partnerskapet finner sin begrunnelse ut
fra skapelsen. Det er ikke gitt at poenget er kjønnspolaritet
og prokreasjon. Som tidligere nevnt kan det gjøres et like
stort poeng av at mennesket, som vesen er skapt til mann og kvinne
- skapt til fellesskap og som avbildinger av Gud. Gudbilledlikheten
innebærer både mannlige og kvinnelige sider, men behøver
ikke være knyttet til det å være mann og det å
være kvinne, men kan mere knyttes til egenskaper (kvinnelige
og mannlige). I Gud er de forent (både mann og kvinne er avbildninger
av Gud). I boken Christian Perspectives on Sexuality and Gender"
kan vi lese følgende:
For full knowing, the Godlike takes into account the experiences
of both women and men. In studying the subtleties of male and female
differences further brain research may eventually assist us in creating
a model of behaviour we can call fully "human" and truly
"Godlike" - the male personality balancing the female
in his being and the female balancing the male in her being - one
image, of equal parts, becoming one humanity(13).
Tekstene i ekteskapsritualet viser tydelig det jeg tidligere kalte
for å leve i forhold til "den etiske fordring".
Det er som fellesskap mellom to en kan finne ekteskapets grunn,
og det er i fellesskapet mellom to og oppfyllelsen av kjærligheten
en ser at ekteskapet har noe for seg. I boken nevnt over argumenteres
det videre sterkt ut fra at det er fellesskapet som konstituerer
ekteskapet - eller samliv i sin alminnelighet.
While from the point of view of the larger society, marriage is
primarily a contract involving property, distinctively Christian
marriage, a covenant relationship between two equals, is appropriately
called a sacrament, for it is potentially a sacramental manifestation
of God's redemption, God's justice, and God's incarnation. When
freed from the unfortunate associations marriage has acquired, such
as an overemphasis on procreation and on legal contract, Christian
marriage is equally valid for heterosexual or homosexual couples,
available to both as sign of grace and a means of grace. When marriage
is properly understood - as Martin Bucer argued over four centuries
ago - as being primarily for companionship, not for procreation
or parenting or "the avoidance of fornication", then its
grace is operative equally for all couples who wish to enter into
a covenanted relationship, whether they are a man and a woman, two
women, or two men"(14)
Kirken må forholde seg til følgende i sin vurdering
av velsignelseshandlinger overfor lesbiske og homofile par. For
det første er det et faktum at homoseksualitet finnes som
fenomen. Dette må for det andre tolkes som et uttrykk for
Guds fantasi da han skapte jorden og alle dens levende vesener.
Det er et vitnesbyrd om skapelsens mangfoldighet. Dernest er det
et poeng at den homofile ikke skiller seg det minste som vesen fra
den heteroseksuelle, da det å være skapt av Gud ikke
kan være et spørsmål om å være skapt
med en bestemt seksuell orientering.(15)
Brudd på kjønnsroller
La oss gå litt videre å se på et annet moment.
Kvinnefrigjøringen har ført oss inn i en situasjon
hvor likhet og likeverd er viktigere enn å proklamere forskjeller
som har sammenheng med "gudgitte" rollemodeller. Lesbiske
og homofile utfordrer rolletenkningen. Fordi en i et lesbisk eller
homofilt forhold ikke i utgangspunktet har gitte roller som en må
fylles bidrar disse forholdene til å rette fokus på
likhet på en særlig måte. Den to partene i samlivet
må i sterkere grad enn det tilfellet er for heteroseksuelle
forbindelser forhandle om hvem som gjør hva i samlivet. Man
kan si mye om at likestilling i dag er mer gjennomført enn
før, men fremdeles er det enkelte roller kvinner "skal
ha", mens andre menn "skal ha".
Det er lettere å bryte disse rollemønstrene der hvor
de to partene i samlivet faktisk står på likefot og
i større grad enn i forhold hvor det er en mann og en kvinne,
har mulighet til å definere rollene i forholdet selv ut fra
"gi-og-ta-prinsippet". Her har faktisk hetero-samfunnet
mye å lære av lesbiske og homofile. På sett og
vis kan det i likekjønnede forhold være lettere å
forstå hva det er å "Underordne dere under hverandre
i ærefrykt for Kristus!". I den tradisjonelle kristne
lære og forståelse av disse versene har det samtidig
med dette vært sagt noe om kvinnens plass i forhold til mannen.
I en setting hvor utgangspunktet ikke er gitt denne tolkningsrammen,
kan kanskje ordene bli vel så meningsfulle fordi de innebærer
aksept for den andres integritet og egenart. I et lesbisk/homofilt
forhold blir verset uttrykk for likhet. I et ekteskap kan versene
forbli en legitimering av tradisjonelle kjønnsroller som
ikke nødvendigvis behøver å være tuftet
på at det faktisk er forskjell på kvinner og menn. Man
har ulike anlegg for rasjonalitet, kontinuitet og samarbeid. Noe
er uttrykk for "kvinnelige" egenskaper, andre for "mannlige".
Men begge kjønn bærer i seg Gudbilledlikheten. Det
er forskjell mellom kvinne og mann, men kvinnefrigjøringen
har vist oss at det ikke alltid er slik at rollene har sin grunn
i rasjonelle og rimelige forskjeller mellom kjønnene. Lesbiske
og homofile parforhold utfordrer også forskjellene fordi det
tydeligere kommer til uttrykk at partene er likeverdige.
Partnerskap og velsignelse i det offentlige rom
For samfunnet som sådan (gjennom alle kjente kulturer)
og i kirken er samliv mellom to ansett som en offentlig sak. Hvem
en velger å leve sammen med angår fellesskapet og det
angår samfunnet. Samliv i "regulerte rammer" er
et samfunn i "miniatyr"- noen kaller det gjerne for "samfunnsbyggende
enheter". Det skal være vitner til en ekteskaps/partnerskapsinngåelse.
Dette understreker det offentlige ved et samliv. Offentlighet var
et sentralt anliggende for lesbiske og homofile da partnerskapsloven
ble vedtatt. Dels henger dette sammen med anerkjennelsen som vi
tidligere har vært inne på. Men like viktig er det at
det nettopp ut fra samliv som en "mini-samfunn" hvor en
har forpliktelser overfor hverandre legges vekt på at handlingen
skjer åpent og innenfor rammer som er forpliktende.
Ut fra en kristen synsvinkel er det like viktig å understreke
at ønsket om offentlighet også gjelder ønsket
om ikke å skjule seg. Det ligger ikke så rent lite undertrykkende
mekanismer i de synspunkter som fremmes ved at en ikke ønsker
at partnerskapet skal være likt ekteskapet. Mange tok til
orde for en mer begrenset lovgivning da partnerskapsloven ble innført.
Utvidelse av det som ble kalt husstandfelleskapsloven ble foreslått
som en løsning som skulle være "bedre". Da
unngikk en "favorisering" framfor f.eks. søsken
som levde sammen. At loven er blitt som den er blitt med den tette
koblingen til ekteskapslovgivningen innebærer imidlertid at
en har sikret offentlighet som et poeng.
Vi ønsker å stå for Gud med hele livet vårt.
Dette ønsket handler om åpenhet for Gud og for de som
befinner seg rundt oss. Ønsket om velsignelse av våre
samliv henger sammen med anerkjennelsen av samliv som angår
det offentlige rom. - Også kirkens rom.
Et rituale kan defineres som en gjentagende symbolhandling som inngår
i en sosial kontekst. Ved at de er deler av den sosiale konteksten
er det med og understøtter at - i denne sammenheng samliv,
er noe som vedkommer sammenhengen de som tar del i ritualet er deler
av. Hans Raun Iversen peker på at ritualene er menneskelig
sett like elementære og kan derfor virke like sterkt som f.eks.
samtalen. Til forskjell fra vaner er ritualene symbolhandlinger
som både omfatter og overskrider deltagernes virkelighet ved
å sette dem inn i en større sammenheng - en sammenheng
hvor symbolene hører hjemme. På samme måte som
med samtalen forutsetter et felles forhold til de metaforer som
benyttes, forutsetter ritualene et felles forhold til symbolene(16).
Den kristne forkynnelsen har vært med på å skape
en forståelse for de bilder og symboler som benyttes. Når
det nettopp er det kristne fellesskapet som har skapt forståelse
for synlighet, tydelighet og ønsket om offentlighet overfor
en Gud som "ser i det skjulte", men som ønsker
å "bringe lys i mørket", er det vanskelig
å forstå hvorfor våre liv ikke skal kunne finne
sin rette plass innenfor menighetens fellesskap.
Debatten om velsignelseshandlinger for homofile som ønsker
det for sine samliv er ny. Selv om ønsket har hatt sine talsmenn
i en del år nå, og selv om det har vært foretatt
velsignelseshandlinger også i rammen av en kristen gudstjeneste,
så innebærer det en ny utfordring for kirken. Det er
gode grunner til å tro at både prester og legfolk vil
lære adskillig gjennom erfaringer med kirkelig velsignelse.
Innsikten i vår tids kulturelt bestemte eksistensvilkår
vil bli utdypet og sansen for det sentrale i evangeliet vil skjerpes.
(1) Biskop Per Lønning i høringsuttalelse om partnerskapsloven,
avgitt 1992
(2) Cappelens synonymordbok, 1984
(3) Gjesing, Lars Ole: "Nogle bemærkelsesværdige
træk ved velsignelsens teologi og praksis" ii Kritisk
Forum for praktisk teologi, Nr. 64: Velsignelse s. 35
(4) Stange, J: "Herren gav, Herren tog, Herrens navn være
velsignet!" Ibid. s. 72.
(5) Harbsmeier, Eberhard: "Velsignelse", ibid, s. 9.
(6) Fougner, Ole Thorstein, Kjærlighet og fornuft,Oslo 1993,
s. 138/39. Se også Tordis Borchgrewinks artikkel "Fordommer
og undertrykkelse" i Nytt Norsk Kirkeblad, Nr. 8/91 s. 12.
Hvor hun sier bl.a.: "Det at det lystbaserte kjærlighetsforhold
fikk status som det eneste moralsk legitime grunnlag for ekteskap
innenfor vår kulturkrets, kan oppfattes som et skritt i rening
av likestilling mellom kvinner og menn. Det viktige var at kvinner
iallefall ideelt sett, ble ansett som autonome subjekter når
det gjaldt valg av kjærlighetsobjekt, i betydningen livsledsager".
(7) Nielsen, Jørgensen, Iversen, Engberg-Pedersen: Forkynd
evangeliet for al skabningen- Om kirkelig velsignelse af registrerede
par", Fredriksberg (Anis), 1996 s. 30.
(8) Se mer om dette i f.eks.Homosexuella och samhället, SOU,
1984:63 (Stochmolm) s. 36
(9) Det er ikke gjort mye på dette i Norsk sammenheng. Mesteparten
av den aktuelle literatur som finnes er skrevet i England eller
USA. Dette kan ha sammenheng med at lesbiske og homofile i disse
landene i større utstrekning enn i Norge har vært en
kraftig utfordring for kirken. Åpne lesbiske og homofile har
det ikke vært mange av i Norge, og selv om problem-komplekset
er behandlet av flere, har ikke dette vært et tema som har
vunnet almenn interesse innenfor den teologiske diskusjonen. Det
nærmeste man kommer et forsøk på norsk i en offentlig
debatt til å presentere en argumentasjonsrekke for og mot
homofilt samliv og aksept eller avvisning av dette finnes i rapporten
fra den bispeutnevte komiteen som i 1995 kom med boken "Homofile
i kiken" En utredning fra Bispemøtets arbeidsgruppe
om homofili, Oslo (Kirkens Informasjonstjeneste), 1995.
(10) Se nærmere om dette i Hans Kvalbein og Halvor Moxnes
artikler i "Homofile i kirken".
(11) BCP, s. 429. Bønnen er imidlertid markert slik at den
kan utelates hvis det er ønskelig. (Dette har vært
tilfelle siden 1979 da de fikk et nytt rituale). Det eneste sted
i ritualet forøvrig hvor barn er gjort til et poeng er i
åpningsformaningen hvor det heter:(også valgfritt av
hensyn til at det f.eks. kan være eldre som gifter seg) ;
and, when it is God¢s will, for the procreation of children
and their nature in the knowledge and love of the lord. (BCP, s.
421). I ritualet ellers snakkes det primært om fellesskapsaspektene
ved ekteskapet, noe vi vil komme tilbake til også i forhold
til det norske ekteskapsritualet (slik det lyder i Den norske kirke).
Den katolske kirke i Norge har følgende formulering i selve
vigselssermonien: Vil dere med kjærlighet ta imot de barn
Gud måtte skjenke dere, og oppdra dem i Kristi og Kirkens
ånd?. I bønnene og tekstene forøvrig er det
også her fellesskapet mellom de to som er i fokus. Bønnen
Velsign dem med barn, gjør dem til gode foreldre og la dem
begge få se sine barn barn, er markert slik at den kan utelates.
Det samme gjelder velsignelsen hvor det heter: Måtte dere
(ha velsignelse i deres barn), finne trøst hos venner og
leve i sann fred med alle mennesker. Parentesen er markert i liturgien
slik at den kan utelates. Se "Bønnebok For Den Katolske
Kirke",Oslo 1990 s. 647-648.
(12) Gudstjenestebok for Den norske kirke,
(13) Stuart, E. and Thatcher, A. (ed:) Christian Perspectives on
Sexuality and Gender, Michigan (Grand Rapids) 1996 s 107
(14) Ibid s. 297-298.
(15) Forkynd evangeliet for al skabningen
(16) Forkynd evangeliet for al skabningen
[ Til forsiden ]
|
