For å illustrere forhistorien til dannelsen av Åpen Kirkegruppe i 1976, vil jeg gå litt tilbake i tid, til begynnelsen av 70 tallet. Jeg var forholdsvis fersk katolikk, og i likhet med så mange andre konvertitter vokste det også hos meg fram et ønske om å vie mitt liv til kirkelig tjeneste, og fransiskanerordenen merket seg ut som et attraktivt alternativ. Jeg møtte stor velvilje og interesse hos biskopen, som jeg skjønte gjerne hadde sett meg gå inn som prestestudent. Det ble ordnet slik at jeg kom til San Damiano klosteret i Assisi, og jeg hadde en god tid der.

Jeg kom tilbake fra Italia etter et privat møte med Vår Herre, der vi var blitt enige om at jeg kanskje heller hadde en oppgave utenfor klostermurene. Jeg måtte bare innse at jeg også prøvde å løpe fra noen følelser som stadig la seg i veien, og som ikke ville forsvinne. Det var bare å se det faktum i øynene. Jeg var homofil, og jeg kom til å fortsette å være homofil. Jeg var allerede medlem av Det Norske Forbundet av 1948 (DNF-48) , som av forståelige grunner hadde lite til overs for kirken og det den representerer av undertrykkelse. Kirken var homobevegelsens store, umulige motstander. Det var ”opplest og vedtatt”. Jeg hadde stått fram en gang som homofil. Nå måtte jeg gjøre det igjen som kristen. Responsen var blandet.

Det viste seg at noen få kristne homser hadde hatt sporadiske samlinger på restaurant Metropol, på 70 tallet. Knapt noen utenfor klikken visste hvem de var, så noen form for åpenhet var det aldri tale om.

Det oppsto hos meg et stadig sterkere behov for et kristent homofilt miljø, og fant ut at skulle det skje noe i så måte måtte noe gjøres, og det jo før jo heller. Jeg visste om at slike nystartede grupper fantes i England. Første skritt for å få vite mer om dem var å abonnere på ukeavisen Gay Times for å finne fram til disse gruppene. Den første gruppen jeg kom i kontakt med var ”Open Church Group” i London, hovedsakelig bestående av metodister. Den neste var ”Gay Christian Movement”. Dette var på den tid da det ennå ikke het ”Lesbian and Gay”. Kvekerne fikk sin egen gruppe i ”Friends' Homosexual Fellowship”, og katolske homofile organiserte seg i ”Quest”, som har eksistert siden 1973.

I denne perioden, med sterke politiske brytninger og mange skjellsord i homobevegelsen, var jeg meget aktiv i DNF 48, først som medlem av Oslo styret, dernest som leder for Landsstyret. Et av de heteste stridsspørsmål på den tiden var hvorvidt homofili er en verdifull livsform.

Det ble tillyst et medlemsmøte i Oslo region av DNF 48, hvor homofili og kirke skulle tas opp, ukjent for hvilken gang. Dette var den 10. februar 1976 og stedet var Mulius i Akersgata 8, lokalet i underetasjen. Jeg hadde i oppdrag å holde innledningen. Det var noe helt nytt i Forbundets historie at en homofil med personlige interesser i det kirken står for, skulle innlede til debatt. Denne kvelden hadde jeg planlagt at jeg skulle be andre homofile som hadde interesse av å jobbe videre med dette spørsmålet, om å bli igjen i lokalet ved møtets slutt. Av et anslagsvis førtitalls medlemmer som var til stede satt fire menn og en kvinne igjen! Vi var enige om at dette skulle vi satse videre på, og annonserte starten med et oppslag på Metropol.

Vi kalte oss "Kristen Arbeidsgruppe" den aller første tiden det kan ikke ha vært mer enn en knapp måneds tid. Det vi var enige om helt fra første stund var arbeidsgrunnlaget. Vi skulle være et tverrkirkelig fellesskap. Først gjaldt det å få tak i en vennligsinnet prest. Jeg husker ikke lenger prosessen som førte fram til kontakten med sykehusprest Per H. Andersen på Ullevål sykehus. Han hadde ikke truffet homofile før, sa han, og var usikker før det første personlige møtet med oss. Vi var også sterkt preget av at vi som homofile skulle få så nær kontakt med en prest. Møtet fant sted i en av Gråbeingårdene i Jens Bjelkes gate, hjemme hos den ene av oss.

En sak utmerket seg som vår første store oppgave: Å få liv i det utvalget biskopene hadde utnevnt tre år tidligere for å ta opp homofilispørsmålet i kirken, men som det ennå ikke var livstegn til. I begynnelsen av april skrev Per H. Andersen en artikkel i Aftenposten under tittelen "Bryr ikke Gud seg om homofile?”. Jeg fulgte opp et par dager etterpå med "Rapporten som ble vekk".

Dette medførte at komiteens leder, dr. theol. Johan B. Hygen, lot høre fra seg, først i Aftenposten, senere direkte til oss. Vi fikk i juni året etter et utkast til rapport tilsendt - i blåpapirkopi. Jeg avtalte med Per H. Andersen at vi skulle komme opp på hans kontor på sykehuset og gjennomgå det dokumentet vi hadde fått i hendene. Det var spennende å være med på noe vi så på som stort og viktig.

I april 1976 hadde DNF 48 på sin generalforsamling til behandling et forslag om oppfordring til utmeldelse av kirken. Jeg benyttet sjansen til å foreslå en tilføyelse som gikk på at de som hadde interesse av å arbeide med å endre holdninger innenfor kirken, ble oppfordret til det. Det var nok noen som reagerte på dette forslaget, men det ble vedtatt med denne tilføyelsen. Det ble konstatert at det var kommet en organisert gruppe kristne homser og lesbe, i entall, inn i Forbundet men noen særlig betydning, og langt mindre noen levedyktighet, fikk jeg ikke inntrykk av at vi ble tillagt.

I mai var jeg på et seminar i regi av Oslo Katolske bispedømme (OKB) og snakket om homofili på biskop Grans anmodning, som åpen homofil katolikk og representant for Åpen Kirkegruppe. Det var en positiv opplevelse men da jeg kom tilbake til min menighetssammenheng skjønte jeg at ikke alle var like fornøyde med dette.

Samme sommer dro vi på vår første organiserte utflukt til Hovedøya. Det var det aller første forsøk på et sosialt arrangement i Åpen Kirkegruppe (ÅK).

Vi begynte å tenke på egen gudstjenestefeiring allerede første året, og var på utkikk etter er sted å holde messe. Vi endte opp i Capella Johannea i tårnfoten av Majorstuen Kirke. Jeg husker jeg var sterkt preget av stundens alvor da dagen og timen var kommet, og vi skulle begynne den aller første gudstjenesten. En av oss hadde plassert sin kassettradio under en stol på fremste rekke for å ta opp begivenheten på bånd. Det var mektig å høre den aller første salmen bli sunget på ”vår egen” gudstjeneste: ”Deg være ære”.

I arbeidet med gudstjenestene prøvde vi å finne fram til deler som var våre egne. I den forbindelse husker jeg ennå diskusjoner om vi kunne be for oss selv i en egen kirkebønn. Vi er kommet lenger i dag, hvor vi har en samling liturgier hver enkelt prest kan velge ut deler fra. Det som er fast, er tekstlesing, preken og lystenningsdelen.

Det var utenkelig å opplyse åpent om hvor vi holdt gudstjenester. I annonsen var det oppgitt et telefonnummer de mest modige interesserte kunne ringe for å få vite hvor vi skulle møtes. En gang ble det likevel ved en feiltakelse opplyst i Aftenposten at stedet var Capella Johannea. Da reagerte menighetsrådet i Majorstuen kirke umiddelbart. Dermed var det slutt på å feire gudstjeneste der.

Sverre Olsen het en prest som på den tiden hadde sin faste spalte i avisen Fædrelandsvennen i Kristiansand. Her kommenterte han gudstjenesten vår: "Det er beklagelig at Åpen Kirkegruppe har funnet å måtte arrangere en spesiell gudstjeneste for homofile. Jeg betviler ikke kirkegruppens gode hensikter med å invitere til en slik gudstjeneste. Men for meg står den nærmest som et vitnesbyrd om at kirken kan ha sviktet de mennesker som seksuelt føler annerledes, samtidig som det er et vitnesbyrd om at det er en brist i selve kirkeforståelsen fra dem som hører hjemme i Åpen Kirkegruppe. Ja, etter min mening er en slik gudstjenesteforsamling en karikatur av hva en menighet er og skulle være". Han om det!

Per H. Andersen var vår faste prest i begynnelsen, før Gunnar Farsund etter hvert overtok. En gang hadde vi også besøk av den unge Bjørn Eidsvåg. Selv på den tiden var det ikke vanskelig å finne prester som var sympatisk innstilt til vår sak, men så hadde vi heller ikke gudstjenester så ofte som i dag.

Et minne fra denne tidlige tiden er et møte i Oslo Kirkeakademi i et lokale på Bygdøy. Temaet var nok en gang ”Kirke og homofili”, som Kirkeakademiet hadde fattet interesse for igjen, siden vi nå hadde organisert oss. Jeg ble innbudt til å holde hovedinnlegget.

Åpen Kirkegruppe sto en tid ganske stille når det gjaldt oppslutning. Noen begynte kanskje å miste litt mot. Vi sendte derfor ut et brev som åpnet med: ”Åpen Kirkegruppe er oppløst! Årsak: Manglende oppslutning. Ja, du leste riktig. Men det er ikke sant – ennå”. Dette skulle bli et vendepunkt. Deretter gikk det bare oppover.

Som nevnt var 70 tallet en ganske turbulent tid i homokampen. Likevel drev ÅK isolert sett forholdsvis upåvirket av de politiske brytningene, hvor det til tider gikk ganske hett for seg. Fra deler av Forbundet syntes holdningen overfor oss å være ”at dere gidder å bry dere med kirken!”

Etter den første spede begynnelse gjaldt det å sikre grunnlaget for ÅKs liv framover. Jeg kjente, som nevnt, til organisasjonen ”Open Church Group” i London. Denne gruppen var meget sterkt sentrert om en enkelt person grunnleggeren selv, noe jeg syntes var urovekkende. Det viste seg da også at da han trakk seg ut av den daglige ledelsen, falt byggverket sammen bak ham. Etter hvert som vi ble flere i ÅK, var det maktpåliggende for meg å få organisere et styre, slik at vi kunne få et varig fundament. Tom Howard ble den påfølgende av en etter hvert lang rekke ledere av ÅK.

I 1978 fikk vi vår første kontakt med NRK radio og programsekretær Liv Haavik, som viste seg å være meget interessert i å fremme vår sak gjennom et program med oss i serien "Oss mennesker i mellom". Det var et stort øyeblikk å møte opp i studio til opptak og være helt åpen homofil for hele landet. Ellers gikk det på fornavn og dekknavn.

Da bispekomiteens rapport kom ut 1. november 1977 ble det debatt i pressen, og vi var aktivt med. Gunnar Farsund har fortalt meg om et møte i Presteforeningen der rapporten var på dagsorden. Gunnar foreslo å innby homofile til det møtet, men fikk til svar at det bare var egnet til å forkludre debatten.

Heller ikke MF studentene fant det bryet verdt å invitere homofile, men så var det da også studentene i gruppen for Bibel og Bekjennelse det gjaldt. Mer var vel ikke å vente. Likevel het det etterpå fra det samme møtet at homofile må møtes med inkluderende kjærlighet!

Helt fra begynnelsen var som nevnt det tverrkirkelige grunnlaget klart. Det ble utsatt for en hard prøvelse i 1978, av to amerikanske kvinner som kom inn i et ÅK som var i ferd med å finne sin form. De hadde ingen forståelse for vår måte å tenke strategi, og kunne ikke fatte at vi gadd å bry oss med kirken slik vi gjorde. De på sin side gjorde hva de kunne for å få oss til å bli en norsk avdeling av MCC. Da de innså at det ikke lyktes, reiste de tilbake til Statene.

Noen år senere var jeg i kontakt med den representanten for MCC som administrerte Nordsjø distriktet, som vi geografisk ville vært en del av. Han beklaget framgangsmåten og presiserte at det er ikke slik en går fram. Initiativet kommer fra, og ikke til, den enkelte gruppe som best kjenner forholdene der den virker.

Omkring denne tiden kom det en eldre mann som gjorde inntrykk på oss, til ÅK. Anton var hans virkelige navn. Hele sitt arbeidsomme liv hadde han vært prest. Sist som sogneprest i Nordland. Han var for lengst blitt pensjonist, og hadde voksne barn. Nå var han blitt 79 år, og endelig hadde han funnet en vennekrets der han fullt ut kunne være seg selv, sa han. Bare i ett år fikk vi ha ham blant oss før han gikk bort. På grunn av at familien ikke visste noe fikk vi ikke vist ham den siste ære.

I 1978 anmeldte ÅK og DNF 48 Filadelfiaforlaget til politiet for spredning av løgn om homofile. Bakgrunnen var boka ”Visjoner” av David Wilkerson, hvor hovedavsnittet for anmeldelsen var følgende: ”Tro meg når jeg forteller deg at den tiden vil komme da du vil lese i lokalavisen forferdelige beretninger om uskyldige barn som er blitt angrepet av ville homoseksuelle gjenger i parker og på gater. Massevoldtektene kommer like sikkert som de er forutsagt i evangeliene. Homofile vil fremstå i store mengder og perverse seksualforbrytelser vil øke og bli enda råere.”

I den kirkelige pressen hadde vi på den tiden god støtte i ”VÅR KIRKE”, utgitt av Oslo Indremisjon (senere Oslo Bymisjon), og ”Salt”, kristensosialistenes avis. Nå er begge disse tidsskriftene gått over i historien.

I september 1979 sto Wenche Lowzow fram som lesbisk på radioen en lørdag. Jeg husker det spesielt godt fordi jeg hørte nyheten sammen med noen andre fra ÅK på et svært usannsynlig sted å finne oss, nemlig i verkstedhallen hos NSB på Grorud. At Wenche sto fram førte til at Gudrun Strøm også gjorde det, i en alder av 70 år. Hun var en skikkelig aktivist.

ÅK var inne i en god vekstperiode, og vi møttes privat så lenge det lot seg gjøre. Kvinner var det ikke mange av ofte bare én. Vi hadde det svært trangt på møtene etter hvert. Vi satt på gulvet og der det var mulig å sette seg ned. Nå betydde det at vi måtte se oss om etter leide møtesteder. Vi hadde jo Mulius, som var vårt eget. Ellers var vi i Trefoldighet menighetshus, Vestre Aker Menighetshus og St. Hallvard menighetslokale, for å nevne noen. Jeg husker jeg syntes det var vemodig å måtte møtes ute i leide lokaler, men det var jo også et tegn på at ÅK hadde en oppgave å fylle siden så mange kom. Jeg husker flere som kom til oss, nedbrutt etter en fortid i organisasjoner og på kristne skoler, som blomstret opp og er blitt sterke, frimodige kristne homser.

I 1981 feiret vi det første store jubileum. Vi syntes fem år var en anselig alder, og vi var faktisk godt på vei mot 450 på adresselisten. Det var ingen forpliktelser, ingenting å betale, så på den måten ble det fort mange på lista. Forbundet støttet oss godt økonomisk, ikke minst i form av brevporto. Samme året, den 29. juni, skrev Per H. Andersen om oss i Vårt Land: ”Da Åpen Kirkegruppe ble stiftet, skjedde det noe som kirken i høy grad bør glede seg over. Redde, forskremte, fortrykte mennesker kom sammen og styrket hverandre i et kristent fellesskap som kanskje er sjeldent .......”

På Kirkedagene i Trondheim 1981 deltok ÅK for første gang med egen stand og etter programmet reagerte misjonsorganisasjonene og Søndagsskoleforbundet på at vi var der.

Noe av det største som skjedde i 1982 var at den første solidaritetsgudstjenesten ble holdt, i Sagene Kirke. Etter det året er det blitt tradisjon å avslutte Homodagene, senere kjent som Skeive Dager, med en gudstjeneste.

På begynnelsen av dette 80-tallet hadde vi en annonsekampanje jeg husker spesielt. Dette var før det var blitt en gruppe for kristne homofile i Stavanger. En yngre mann kom til Oslo i ens ærend fra Jæren bare for å kunne treffe andre kristne homofile.

ÅK var representert første gang i Europeisk sammenheng på Europeisk Forum i 1984 i Amsterdam, uten at det vakte nevneverdig entusiasme i selve ÅK. Dette var første ”egentlige” Forum etter dannelsen to år tidligere, og stedet glemmer jeg aldri: en trang husbåt med 50 køyer, bak Sentralstasjonen. Vi ble positivt lagt merke til som første gruppe fra Skandinavia! ÅK hadde allerede vokst og fått ”åtte lys på kaka”.

Hans Bratterud startet OFK (spesielt kjent for sin nærradio), og hans pressetalskvinne Anne Karin Helland sa følgende til Drammens Tidende i 1984: ”Homofile trenger hjelp. Mennesker som befinner seg i en slik tilstand er ofte desperate, fortvilte og fulle av komplekser. Gjennom Åpen Kirkegruppe for homofile kan jeg gi en utstrakt hånd.”

I 1986 fylte ÅK 10 år og det skulle selvfølgelig feires. Styret hadde bestilt festlokale på Gabelshus Hotel i Gabelsgate og planleggingen av festen var begynt. Da kom det plutselig beskjed fra hotellet om at vi var uønsket som leietakere. Fruen som drev stedet hadde nemlig funnet ut hva ÅK sto for og at vi var homofile. Jeg vet ikke lenger hvordan avslaget var formulert. Det var ikke noe som tydet på at hun ikke trodde vi kunne oppføre oss som folk, men det gikk direkte på frykt for at vi kunne komme til å danse sammen i andre gjesters påsyn.

På 80 tallet var ikke relasjonene mellom Forbundet av 1948 og ÅK de aller beste rent homopolitisk. Mange i styre og stell mente vi var altfor mye ”varmestue” og for lite offensive. Vi markerte oss da heller ikke så sterkt i resten av homomiljøet. Kim Friele assosierte oss med ”de grønne sangbøkene” og ”et lite offensivt kroppsspråk”. Den situasjonen Kim refererer til har jo forandret seg over de siste fem seks årene, og vi kan nå si at vi har stor anseelse både innenfor homomiljøet og i det norske kirkelandskap. Ennå har mange behov for oss som et sted å ”varme” seg, men jeg synes å ha observert at mange er blitt forholdsvis raskt ”varme”, engasjert av saken og har tatt på seg oppgaver til felles beste.

Medlemsbladet ”ÅK-nytt” kom ut i sin spede begynnelse i 1988 etter ”klipp og lim-metoden” på kjøkkenet mitt hjemme på Manglerud. Dette skjedde på tross av styrets vedtak, som gikk ut på at ÅK ikke hadde ressurser til å utgi noe informasjonsblad. Om det ikke har kommet så regelmessig etter oppstarten, har det i hvert fall kommet ut med et varierende antall nummer hvert år. Nå synes vi å være i god rute med utgivelse fire ganger i året. I motsetning til visse andre publikasjoner er det ikke vanskelig å finne stoff til å fylle bladet. ”ÅK-nytt”- redaksjonen er liten, men entusiastisk. I dag har medlemsbladet fått nytt navn, Regnbuen.

I desember 1990 ble St. Olavs kapell åpnet. Få trodde på det, og ikke engang i ÅK styret var det enstemmighet for å starte opp, men ære være dem som hadde visjonen tydelig foran seg og gjorde kapellet til hva det er blitt. ”Ny sektkirke for homofile” skrev pastor John Barth Johannessen i Vårt Land: ”Det har forundret meg og mange med meg at en prest i Metodistkirken og en ordensbroder fra et annet kirkesamfunn vil legitimere sekten og ved sitt nærvær stadfeste sekterismen.”

Foreldregruppen er blitt et stort aktivum for oss i ÅK. Den er ikke bare til hjelp for andre foreldre, men det representerer en helt ny dimensjon i debatten at familien slipper til - og den er til god støtte. Den hadde sin opprinnelse i konferansen på ”Soria Moria” i 1991: ”Homofili i kirke og samfunn”, der ÅK var medarrangør.

Ved vår 20 års markering er styrets og vår alles store utfordring kappellsituasjonen. Vi er etter hvert blitt så mange at den sosiale siden av samværene våre lider under de fysiske begrensningene. Mens sentrumsmenighetene generelt i Oslo merker mindre tilstrømming er det hos oss en markert strøm i motsatt retning, også utenbys fra.

Vi har beholdt troen til tross for at andre prøver å degradere den, og vi gjør troen synlig for homomiljøet der vi er, i Homohuset. Dette er et viktig argument for å fortsette å være der. Selv om dette argumentet er av stor symbolsk betydning, må vi må ta den utfordringen vi står overfor og forholde oss til muligheten av at vi snart må finne et nytt ”hjem”.

ÅK er i den senere tid blitt gjenstand for interesse fra teologistudenter som skriver oppgaver, og den interessen vil sannsynligvis bare øke. Åpen Kirkegruppe vil sikkert være et studieobjekt, både for religionssosiologer og andre.

Det er med glede og dyp takknemlighet jeg konstaterer at det ”barnet” som ble født i 1976 er blitt en kjekk, myndig ungdom, som heldigvis er blitt mindre veloppdragen med årene. Denne ungdommen har både humor og en herdet ryggrad, som kan stå for sine meninger, er til hjelp og støtte for dem som kommer til ÅK, og som bidrar med ”oppdragelsen” av kirken. Vi er godt i sig mot den nye reformasjonen i kirken, og vi har stadig flere med oss følger oss.